Stanley Kubrics A Clockwork Orange fra 1971 er en kontroversiell film, og dens eksplisitte volds- og sexscener er selv i dag ganske sterk kost. Samtidig er den sterk i sin samfunnskritikk. På et merkelig vis er den et forsvar for individualismen og en advarsel mot statskontroll.

Da den kom ut, ble den forbudt i land som Sør-Afrika og Spania, land som på den tiden hadde sterkt autoritære regimer. Årsaken til dette kan tenkes å være den underliggende samfunnskritikken som ligger i filmen. Som jeg vil komme inn på i denne artikkelen, kretser deler av filmens tema rundt det individuelle, og viktigheten av individuelle valg for at menneskene i det hele tatt skal kunne være mennesker. Men la oss først se på filmens hovedperson, Alexander DeLarge.

 

 

Alex har således klare sadistiske trekk. Ifølge Lars Fredrik Svendsen er sadistens mål makt: ”ofrenes skrik forteller sadisten at han har makt over et annet menneske – og skrikene bekrefter at maktrelasjonen er autentisk.[1] ”Nå viser det seg imidlertid at denne maktrelasjonen ikke fungerer for Alex; han blir sviktet av sine venner og arrestert for drap. Fullt fortjent selvfølgelig. Men Kubrick gjør det ikke enkelt for oss. For de som arresterer Alex, dvs. samfunnet rundt han, bærer så mange platte og usympatiske trekk at den skadefryd vi egentlig burde føle når vi ser Alex få sin straff, faktisk ikke blir fremtredende. ”Skadefryd er etter min mening en akseptabel følelse bare hvis den er motivert av rettferdighensyn, dvs. at det ikke er selve lidelsen, men dens rettferdighet som bringer glede” skriver Svendsen videre. Og det er her filmen utfordrer oss. Alex’ torturister er nærmest produkter og forsvarere av det strømlinjede og overfladiske samfunn, mens han, gjennom sitt opprør som et voldelig individ, blir den vi kan kjenne oss igjen i, den som faktisk representerer et selvstendig individ, samtidig som hans individualitet, som jo er representert ved vold, fremstår som tvers igjennom uspiselig. Man sitter i det hele tatt igjen med en ganske så forvirret følelse.

 

Denne følelsen slipper imidlertid snart taket, for i fengselet får vi se at Alex’ sanne natur er voldelig og arrogant. Han snakker nedlatende om sine medfanger (han ser overhodet ikke at han har gjort noe som gjør at han skal plasseres sammen med slike voldsforbrytere) og han forestiller seg selv som Jesu torturist, noe som gir ham et salig uttrykk. Vi innser nå at Alex er ond, og at hans personlighet rett og slett er noe som er ”best kept locked up.” Og det er da filmen går over i ny fase, nemlig Alex’ møte med ”the Ludovico Technique”.

 

The Ludovico Technique baserer seg på behaviorisme, en retning innen psykologien som baserer seg på at alle ting som organismer gjør – inkludert handle, tenke og føle – kan og bør sees på som atferd. All atferd kan derfor bli forklart vitenskapelig, uten alternativer enten i forhold til indre psykologiske hendelser i hjernen eller i forhold til ikke-psykologiske hendelser i sinnet. En som hadde stor innflytelse på denne retningen, var Ivan Pavlov og hans klassiske betinging; at atferd kan skapes gjennom gjentatte stimuli. Anthony Burgess som skrev romanen filmen baserer seg på, var en sterk motstander av denne tenkningen, og det legges heller ikke skjul på i filmen. En annen som har stilt seg kritisk til behaviorisme, er Friedrich Hayek. Han ser på retningen som et forsøk på å kvitte seg med vår subjektive kunnskap om det menneskelige intellekt, en fornektelse av introspeksjonen som redskap for å forklare andres atfred, og at den leter etter årsaksforholdet mellom fysiske stimuli og atferd og dermed avviser forklaringer som snakker om intensjon, motivasjon og hensikt.[2] Alex får høre om denne metoden i fengselet, og ser på den som en måte å slippe ut tidlig på. Den første advarsel og hint om hva det dreier seg om, får vi fra fengselspresten som hevder at ”godhet må velges, og når en mann ikke kan velge, slutter han å være en mann”. Det skal vise seg at dette sitatet blir sentralt senere i filmen.

 

Alex får plass i eksperimentet, som går ut på at han får et serum for så å bli låst fast, og tvunget til å se scener med eksplisitt vold. Etter hvert som behandlingen skrider frem, får han en følelse av sterkere og sterkere kvalme når han ser vold. Tilslutt skriker han ut at han har lært at vold er galt, eller som han sier selv; ”it’s wrong because of society”. Han er nå moden for å vises frem som et vellykket resultat av metoden.

 

Han blir stilt opp på en scene foran sine tidligere voktere, politikere og fengselspresten, og blir så først utsatt for grove fornærmelser og overgrep fra en ekkel herremann, og er fullstendig ute av stand til å ta igjen. Voldtektsmannen Alex får så fri tilgang til en toppløs skjønnhet som med en gang gir ham lyst til å sette i gang med ”the old in-out”, men med en gang han forsøker seg, blir han kvalm (filmens lille ”Bjørneboe- øyeblikk” kommer her, med den strengt konservative fengselsvokterens overdrevne applaus for den halvnakne kvinnen.) Innenriksministeren konstaterer at Alex nå er ”frisk”, men blir utfordret av presten. Hva med valg, spør presten. Alex har ikke lenger noen mulighet til å forsvare sin egeninteresse. Han opphører å eksistere. Til dette får presten til svar at dette kun er bagateller, og at regjeringen kun er interessert i å kutte kriminalitet, før han tilslutt smilende konstaterer ”The point is that it works.” Alex er nå en fri mann og klar for å møte samfunnet.

 

Kort fortalt: Det går ikke så bra. Forsvarsløs blir han kastet ut hjemmefra av familiens nye leieboer, han blir banket opp av uteliggere og mishandlet av sine tidligere ”druger”, som nå er politimenn. Han søker tilflukt hos en skribent, som først vil bruke ham for å angripe regjeringens politikk, men som etter å ha avslørt Alex som skribentens kones voldtektsmann, ikke nøler med å ta hevn, hvilket resulterer i et selvmordsforsøk fra Alex.(Hvis noen forresten har lurt på hvordan Darth Vader ser ut uten drakten sin, bør de ta en titt på skribentens tjener; samme skuespiller). Hans møte med samfunnet henstiller oss mot filmens tittel: Han er blitt en skapning som kun kan gjøre godt – en organisme med organiske trekk som farge og væske. Problemet er at skapningen i bunn og grunn er mekanisk; et mekanisk vesen som kan trekkes opp etter andres forgodtbefinnende. Prestens advarsel om en tapt eksistens blir således virkelighet. Samtidig peker denne delen av filmen på viktigheten av å ikke misbruke frihet. Alex har misbrukt sin frihet til å utøve vold. Nå misbruker hans ofre sin frihet til å gjøre det samme mot han. Dette peker på to viktige liberale poenger: Ingen frihet uten ansvar, og faren ved å bedrive samfunnsmessig ingeniørkunst. Igjen er Hayek sentral her. Han var som nevnt kritisk til behaviorismen, og poengterte samtidig at samfunnsvitenskapen ikke har evnen til å bedrive ingeniørkunst. Det er jo nettopp dette som blir gjort med Alex. Han blir, på bakgrunn av vitenskap, gjort om til et individ som passer inn i samfunnet, men blir således totalt forsvarsløs ovenfor det samfunnet han skal delta i. Samtidig ser vi at filmen demonstrerer Hayeks poeng om at det eksisterer grenser for hvor vår bevisste kontroll av samfunnet ligger. I filmen er dette ganske så tydelig på individnivå og i forhold til ondskap.

 

Satiren er sterk i filmens avsluttende del. Alex har blitt urettferdig behandlet, heter det nå, og han legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder å forfekte sin lidelse. Han skal nå bli frisk, bli seg selv igjen, og det blir ansett som fremskritt når han igjen er blitt til en ufordragelig drittunge. Til slutt kommer innenriksministeren og forsikrer Alex om at skribenten ikke vil plage han mer (regjeringens mer autoritære trekk kommer tydelig frem her. Plagsomme individer taes bort, Alex kan brukes for stemmer), samt at Alex vil få en god jobb med en lønn han selv synes er passende. Ministeren er selvfølgelig kun ute etter å redde sin egen og hans regjerings anseelse etter tabben med Ludovico, og kjøper Alex med goder samtidig som han gjør det klart at han og Alex nå er venner, og regjeringen ”always help our friends”. De omfavner hverandre foran et samlet pressekorps, mens Alex, som nå er tilbake til sitt vanlige jeg, forestiller seg heftig sex mens han konstaterer at ”I was cured, alright!”.

 

For den objektive beskuer av filmen, er Alex helbred noe man ser på med avsky. Han er jo nå like ufordragelig og ond som før, og blir så brukt i et politisk spill for å forsvare en autoritær regjering. Man kan neppe si at filmen ender lykkelig fra et rettferdighetsståsted. Det er det som er så utfordrende ved denne filmen. Vold som uttrykk for individualitet. Det hadde vært særdeles mye enklere for oss om Alex hadde vært homofil, blitt forsøkt kurert, selvmordforsøk, for så å bli tatt bilde av sammen med en eller annen politiker som innrømte sine feil og lovet støtte til LLH. Men samtidig, da hadde ikke filmens underliggende tema om valgfrihet nødvendigvis vært like klart. Det er etter mitt syn de konservative; fengselspresten og fengselsdirektøren med sitt ”øye for øye” synspunkt, som representerer det ”riktige” i denne filmen. Et individ må ta konsekvensene av sine handlinger, og kan ikke gjøres godt. Det må velge selv, og ikke bli gjort til et produkt som passer inn i samfunnet. I bunn og grunn har denne filmen klare liberale budskap, om enn hvor vanskelig det er å akseptere Alex som et symbol på disse. Filmen tar opp en rekke temaer med en utfordrende vri: Ondskapen, volden, individualiteten og den politiske dobbeltmoralen er satt på spissen, og dette gjør den vanskeligere å akseptere. Men den forteller oss en viktig ting, og det er viktigheten av individers valg og selvrefleksjon for å kunne være individer. Hvis du misbilliger Alex tiltrekning av det estetiske ved volden, bør du tenke gjennom din egen fascinasjon over dette voldelige og estetiske mesterverk fra Stanley Kubrick.