Hvis vi mener at klimatrusselen er alvorlig, er det lite fruktbart med teoretiske øvelser om utslippskutt i 2050.
På Arbeiderpartiets landsmøte satte statsminister Jens Stoltenberg frem målet om at Norge skulle være klimanøytralt i 2050. Så bra spilte Jens sin rolle at han fikk stående ovasjoner fra et nesten samlet pressekorps. I helgen fikk han ros også fra Bill Clinton på Norges-besøk. I Minerva er vi mer skeptiske. Vi er av den oppfatning at det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. Foreløpig later det ikke til at Stoltenberg har skutt annet enn retoriske gullfugler.
Debatten i Norge denne våren har dreiet seg om i første rekke to temaer: Hvor store utslippsreduksjonsmål skal vi ha – i 2020, 2030 eller i 2050? Og hvor stor del av disse reduksjonene skal tas her hjemme, hvor det er forutsatt å pine oss langt mer enn reduksjoner i utlandet.
For Minerva er disse to spørsmålene litt på siden av det vi burde diskutere akkurat nå. Det vi trenger er tiltak regjeringen vil sette i verk NÅ for å redusere problemet – utslipp av CO2, og at regjeringen prioriterer dette over andre mer eller mindre aktverdige mål.
Hvis vi mener at klimatrusselen er alvorlig, er det lite fruktbart med teoretiske øvelser om utslippskutt i 2050. Det er selvfølgelig viktig å sette seg mål, som man kan bli vurdert etter. Men det er ikke Stoltenberg som vil bli stilt til ansvar om Norge ikke når et teoretisk klimamål i 2050.
Debatten om hvor tiltakene bør settes i verk er også sær – poenget er at hvis vi mener klimatrusselen er alvorlig, må vi være villige til å bruke ressurser på å løse dem. Det vil pine norske forbrukere, velgere og borgere presis like mye om vi bruker ressurser på å rense CO2-utslipp i Sauda eller i Saudia-Arabia. Det er uansett vi som betaler regningen. Spørsmålet burde i mindre grad være hvor vi skal bruke ressursene, men snarere hvor mye vi skal bruke. Det burde være åpenbart at vi burde bruke ressursene der det gir størst utslippsreduksjoner. For hver ny krone venstresiden vil bruke ekstra for å redusere utslipp i Norge, er det mulig å redusere utslippene mer andre steder. Selv om Norge er et rikt land, er det – for alle partier – et eller annet sted en grense for hvor mye ressurser vi klarer å bruke på klima. Det er derfor helt uforsvarlig ikke å bruke de ressursene mest mulig effektivt.
Det betyr imidlertid ikke at det ikke også er mulig å kutte utslipp i Norge. Det er tre grunner til dette. For det første er det mulig å redusere utslipp uten at det koster spesielt mye. Det kan gjøres på to måter. Den første av dem er å legge om skattesystemet fra rødt til grønt. Hvis arbeid og kapital beskattes lavere og CO2 beskattes høyere, gis det incentiver til å vri produksjonen i klimavennlig retning uten å øke samlede kostnader for bedriftene.
En annen billig måte å redusere utslipp på har å gjøre med produktkrav til varer som er forbundet med store CO2-utslipp. For eksempel er det mulig å sette krav til bensinmotorer i for eksempel biler og båter. Det finnes allerede reguleringer på hva slags kjøretøyer og fartøyer som er tillat; reguleringene er imidlertid stort sett laget med tanke på sikkerhet, veislitasje o.l. Det finnes ingen viktige prinsipielle forskjeller som gjør det umulig å spesifisere krav til biler på offentlig vei som også tar inn over seg miljødimensjonen. Et slikt krav vil ha en ”kostnad” i form av at de som ønsker de mest forurensende privatbilene får noe redusert valgfrihet, på linje med det de som hadde foretrukket å kjøre Formel-1 på norske veier må leve med allerede idag.
For det andre finnes det visse typer ressursbruk som kanskje er mer effektiv i Norge enn i lavkostland. Særlig gjelder dette utvikling av visse typer teknologi.
For det tredje må det være klart at det er klima som er hovedutfordringen i miljøpolitikken. Til tross for at det er fullt mulig å produsere mer enn nok kraft i Norge uten å slippe ut et gram CO2, har miljøvernere svært ofte vært motstandere både av mer vannkraft, mer vindkraft og atomkraft, enten det er av hensyn til urørt natur, fuglefjell eller spøkelser fra Tsjernobyl. Således har miljøvernere havnet i samme bås som moralister som slåss mer mot kapitalisme og moderne livsstil enn mot CO2-utslipp som sådant.
Hvis vi mener noe med å prioritere klima, må vi i hvert fall kunne diskutere den teknologien som allerede foreligger i form av CO2-fri energi. Oppfordringen som i helgen kom fra Hans Blix om å satse på atomkraft i Norge, er derfor noe regjeringen bør ta alvorlig.
Minerva skiller seg dermed fra både FrP, Arbeiderpartiet og hylekoret i SV. I motsetning til FrP har vi ingen problemer med at klimatiltak koster penger, enten det gjøres her eller i andre land. Er det billigere å redusere ett tonn CO2 ute enn hjemme, betyr det bare at vi kan redusere mer, ikke at vi kan bruke mindre. I motsetning til SV er vi opptatt av hvor mye vi reduserer utslipp, ikke av hvor vi reduserer utslipp. I motsetning til Arbeiderpartiet vil vi starte reduksjonene nå, ikke kaste fagre ord mot bevegelige mål i fremtiden.
Stoltenbergs klimaretorikk har i stor grad bidratt til å flytte fokus fra tiltak til målsetninger. Det smaker det ikke fugl av.
- Siste utgave av tidsskriftet Minerva har klima som hovedtema. Minerva kan kjøpes på Tronsmo, Akademika Blindern, Norli og Narvesen, eller du kan bestile det her.
Klimet år 2050 kommer til å bli vad det blir uansett hvilke mål Jens og algore tror vi behøver.
Et samlet angrep på infrastrukturer of nærmljø kommer til å gi større effekter en å sende en masse penger ut av landet og håpe på att dette skal gi resultat. Norge er når det gjelder infrastrukture, luft og vann fremdeles på 70 tallet. Det samme gjelder skoler universitet og forskning. For å legge om til nye miljøer kreves forskning og utvikling og kapital. Norge er godt stillet når det gjelder pengekapital, men disse midlene er til stor grad plasert i norsk næringslivs konkurrenter i utlandet.
Norge er ikke godt stillet nor det gjelder humankapitalet og investeringer i infrastrukturer for logistikk, opplæring, pleie mm.
Et moderne transportsystem kan kraftigt redusere helsemessigt skadlige utslipp såvel som CO2.
Kraftig satsning på reduksjon av ubehandlet (urenset) utslipp i luft og vann skulle gi betydlig reduksjon av sykdommer og pleieomkostninger og betale investeringene som må gjøres uansett.
Att statsministeren tar til retorikk betyr at regeringen gjør det den kan best, å styre gjenom å bremse.