Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, der jeg satt og ventet på at USA 42. president, William Jefferson Clinton skulle tale i Grieghallen, Bergen. Etter hva jeg hadde hørt var det snakk om verdens beste kommunikator. Slike rykter medfører naturligvis forventninger.
Det ville være en overdrivelse å si at stemningen var euforisk, kanskje også å betale 3000 kroner, men det er ingen overdrivelse å si at Bill Clintons evner som kommunikator overgås av få, om i det hele tatt noen!
Bill Clinton tilhører den fornuftige delen av det Demokratiske partiet, stor tilhenger av frihandel, markedsøkonomi og multilateralisme. Der andre demokrater (Fareed Zakarias kommentar i Newsweek om demokratenes frihandelspolitikk beskriver poenget mitt på en utmerket måte) legger vekt på å beskytte USA mot globalisering og konkurranse, har Clinton, i likhet med Tony Blair, forstått at man ikke hjelper de fattige ved å beskytte dem mot konkurranse. Det Clintonske etos har snarere vært å utforme velferdsordninger som forbereder mennesker på det 21.århundre,snarere enn å forsøke å beskytte dem mot det.
En kunne kanskje ønske seg enda sterkere vekt på markedsløsninger, men gitt alternativene så er Clinton absolutt å foretrekke.
I talen tirsdag kveld snakket Bill Clinton mye om det samme. Hvordan utstyre verdens fattige med de evner som skal til for å ta seg ut av fattigdom, samtidig som man utvikler en bærekraftig utvikling. Clinton snakket også om sikkerhetspolitikk med vekt på tradisjonell liberal intervensjonistisk/internasjonalistisk politikk. Hvordan bygge integrerte samfunn på globalt, nasjonalt og lokalt nivå, der mennesker føler tilhørighet heller enn fremmedgjørelse. Selv om Clinton understreket behovet for realistisk sikkerhetspolitikk, så gjøres det enklere gjennom å skaffe flere venner, og færre fiender.
Det var ikke mest HVA Clinton sa, selv om også substansen var bra, en fin blanding mellom statistikk og anekdoter, det spesielle var dog MÅTEN Clinton fremførte budskapet på. Troverdig, sympatisk med en passe antall humoristiske innslag.
Man kan kanskje innvende at jeg i likhet med Clinton er en liberal fremtidsoptimist, og således enig i budskapet, men det får så være. Politisk farget eller ikke, får du noen gang muligheten til å høre på Bill Clinton bør du absolutt ta vare på muligheten.
Så er jeg enig at det kan diskuteres om det er verdt 3000 kroner…
