Jens Stoltenberg har lenge jobbet for å få med Kristelig Folkeparti på laget. Jeg håper han lykkes.
Mange i Høyre lever i illusjonen om at Kristelig Folkeparti er et borgerlig parti, og/eller at en borgerlig regjering for all fremtid er avhengig av partiet. Det har også vært et utbredt håp at gode relasjoner og regjeringssamarbeid med partiet etter hvert ville bevege det i klarere borgerlig retning.
Jeg har tidligere skrevet om at en alternativ politikk i Norge er avhengig av at denne illusjonen brytes, og at KrF frakobles det borgerlige prosjektet. Det ferske skolekompromisset mellom regjeringspartiene og KrF bekrefter dette. Kristin Clemet klarte med nød og neppe å få et gjenstridig KrF til å akseptere at friskoler kunne etableres ganske enkelt på grunnlag av at noen ville opprette dem, og at elever ville gå på dem. Dette i motsetning til det gamle kravet om at de måtte utgjøre et pedagogisk eller religiøst alternativ. Skoler skulle altså få konkurrere om elevene på bakgrunn av at de var GODE, ikke bare at de var SÆRE.
KrF er ikke et borgerlig og liberalt parti der valgfrihet anses som et viktig gode, men et særinteresseparti som kombinerer skepsis til privat forbruk og konkurranse med vern om kristne særinteresser. Det finnes nesten ikke en offentlige utgift eller utvidelse av statens makt og engasjement som partiet er imot. Hos KrF finnes det ingen grenser for politikk og styringsoptimisme. Det leder naturlig til at for KrF er det best at pengene disponeres av det offentlige, til alle mulige gode tiltak, og ikke gis tilbake til folket i form av skattelettelser, som bare underbygger skadelig materialisme.
Det eneste reelle hinderet for at KrF skal kunne samarbeide godt med sosialdemokrater, er det partiet har oppfattet som en kristendomsfiendtlig linje hos den del av disse.
Det har ikke vært vanskelig for den rødgrønne regjeringen å overtale KrF i privatskolespørsmålet. Vi er tilbake til forbudet mot gode skoler, og fritt frem for sære. KrF har fått gjennomslag for bedre vilkår for bibelskoler og skoler for misjonærbarn i utlandet. Det har vært mer enn nok for å gi avkall på den mer liberale skolepolitikken som Bondevik II førte. Skolekompromisset peker også mot noe større – nøkkelen til hvordan KrF skal skifte side i norsk politikk.
Kompromisset skaper dessuten en interessant problemstilling foran valget i 2009. Det er nemlig helt uaktuelt for Høyre å gå i regjeringssamarbeid med et parti som ikke fører en minst like liberal skolepolitikk som Bondevik II gjorde. Skal KrF med, må de dermed snu enda en gang. Det kan jo hende, men da blir det enda tydeligere at det eneste KrF virkelig er opptatt av, er kristne særinteresser. KrF har ikke en skolepolitikk, men en bibelskolepolitikk. KrFs rolle er å kontrollere en stemmeblokk i sentrum, som selges til den som er villig til å by litt over til deres sære interesser.
Et stabilt og reelt borgerlig alternativ kan ikke bygges på et slikt grunnlag. KrF er et parti som lever i fortiden – med fortidens problemstillinger og fortidens velgere. Det er bare et tidsspørsmål før partiet er ute av Stortinget, selv om det trolig ikke skjer allerede i 2009.
Jens Stoltenberg har i mange år arbeidet for å bringe KrF over på sin side. Dette ville føre til en ytterligere desimering av partiet, siden KrF faktisk har en god del borgerlige velgere, selv om partiet som sådan ikke er borgerlig. Venstre holdt på å gå i graven av samme grunn, før Sponheim ledet det inn på en tydelig borgerlig vei igjen. En slik snuoperasjon synes ikke mulig i KrF.
Jo raskere Stoltenberg lykkes, jo bedre er det for det borgerlige prosjektet i Norge.
Det er merkelig at ikke KrF ser at SV’ere og Ap’ere holder seg for nesa når det gjelder bibelskoler etc. KrF har blottlagt at det kun er et særinteresseparti, uten noen prinsipielle beveggrunner overhodet. Helt utrolig!