I 1997 var Tony Blair et friskt pust i britisk politikk – nå er han svært upopulær. Hva oppnådde Blair og New Labour i sin regjeringsperiode?

I 1997 vant Tony Blair og New Labour en overlegen seier over John Major og de konservative etter 18 år med konservativ regjering. Blair og New Labour representerte noe nytt og friskt i britisk politikk, og markerte seg som et klart alternativ til en upopulær og sliten John Major, og en splittet konservativ regjering. Tony Blair var ung og karismatisk, og Storbritannias yngste statsminister siden 1912. På samme tid som Blair entret 10 Downing Street opplevde brit-popen sitt høydepunkt og brødrene Gallagher fra Oasis ble fotografert på fest hos statsministeren. Storbritannia gikk så det suste, vel og merke etter Thatchers hestekur, Rule Britannia var slagordet og det var igjen kult å være britisk. Men nesten nøyaktig 10 år senere, nærmere bestemt 10. mai i år, annonserte Blair til sitt valgdistrikt Sedgefield at han ville gå av som statsminister den 27 juni. Fra å være et friskt pust i britisk politikk, har Blair i løpet av de siste 10 årene rukket å bli like dårlig, om ikke verre, likt av velgerne som tidligere statsministere. Hva har egentlig skjedd siden 1997?

 

Tony Blair, eller Anthony Charles Lynton Blair som er hans fulle navn, ble i likhet med mange andre kjente britiske politikere født i Skottland, nærmere bestemt i Edinburgh i 1953. Blair studerte ved Fetters College, en prestisjetung boardingskole i Skottland, men drømte om å bli rockestjerne som Mick Jagger. Faktisk holdt han lenge på denne drømmen og spilte i et band kalt ”Ugly Rumours” da han studerte juss i Oxford. Blair ble uteksaminert som barrister (prosedyreadvokat) fra Oxford, og møtte kona Cherie, som også er advokat, gjennom jobben i London. Det var etter studiene at Blair for første gang involverte seg i politikken, og han viste seg raskt å være en svært æregjerrig politiker. I følge en biografi skal Blair ha sagt at partitilhørighet var mindre viktig enn hans ultimate mål om å bli statsminister. Likevel definerte han seg tidlig som en sosialist og var blant annet veldig aktiv i anti-kjernekraft bevegelsen. I 1983 ble han valgt til Member of Parliament på vegne av et lite valgdistrikt i nord-England ved navn Sedgefield, og derifra gikk karrieren bare en vei: oppover. I 1988 ble han valgt inn i Shadow Cabinet som Shadow Secretary of State for Energy, og året etter fungerte han som Shadow Employment Secretary. Til tross for en kortvarig flørt med sosialisme i sin tidlige politiske karriere, viste Blair seg etterhvert som en moderat Labour-representant, som utfordret både venstresiden i partiet og arbeiderbevegelsen. I 1992 ble Blair utnevnt til Shadow Home Secretary under John Smith. Men da Smith plutselig døde av hjerteinfarkt i 1994 og en ny leder av Labour måtte velges, danket Blair ut konkurrentene John Prescott og Margaret Beckett, og seilte frem som Labours nye leder. I dag er Prescott vise-statsminister, mens Beckett er utenriksminister i Blairs regjering.

 

 

Da Blair holdt sin første tale som leder av Labour på partiets landsmøte i 1994, annonserte han at han ønsket å fjerne punktet fra partiets prinsipprogram der det stod at Labour ville jobbe for ”common ownership of the means of production and exchange”, med andre ord nasjonalisering. Blair fikk partiet med seg og i 1995 ble dette punktet erstattet av en generell frase om at Labour stod for sosialdemokratiske verdier. Til tross for sterk misnøye fra venstresiden i partiet klarte Blir dessuten å trumfe gjennom en symbolsk navneendring fra Labour til New Labour, for å markere et skille med partiets sosialistiske fortid. Blair og hans tilhengere blir gjerne kalt Blairites for å illustrere deres høyrevridning, og konflikten med partiets venstreside er ikke blitt mindre med årene. Tony Blair har til og med blitt kalt Thatchers sønn, og har ved flere anledninger uttrykt stor beundring for Iron Ladyen.

 

Da Tony Blair og New Labour vant valget i 1997, godt hjulpet av et slitent konservativt parti, var tiltroen til Blair rekordhøy. Faktisk har ingen britisk statsminister noen gang scoret så høyt på en meningsmåling, selv tidlig i valgperioden. Mange tradisjonelt konservative velgere stemte dessuten på New Labour, både fordi Blair fremstilte seg som en moderat sosialdemokrat og fordi det konservative partiet ikke klarte å markere seg som styringsdyktige. Det var viktig for New Labour å bevise at de, i motsetning til tidligere Labour-regjeringer, klarte å styre landets økonomi. I sin første regjeringsperiode fortsatte derfor New Labour mer eller mindre de konservatives økonomiske politikk, og Blair overholdt valgløftet sitt om ikke å øke inntektsskatten.

 

Men til tross for slagord som ”education, education, education”, vil mange med rette hevde at Blairs første regjeringsperiode var fullstendig bortkastet i forhold til nettopp skole og utdannelse. Faktisk går mange kritikere så langt at de hevder New Labours første regjeringsperiode var fullstendig bortkastet på alle områder, muligens med unntak av Blairs harde utenrikspolitiske linje. Tiden fra 1997 til 2001 gikk stort sett med til å lære hvordan å styre et stort og mektig land som Strorbritannia, og det ble etterhvert klart at Blairs store visjonære valgløfter var mer retorikk enn praktisk politikk. Tony Blair og hans støttespillere hadde brukt mange år og mye krefter på å vinne Labour og konsolidere partiet innad, men hadde dessverre glemt å forberede seg på regjeringsmakt.

 

I Blair-regjeringens andre periode ble det etterhvert mer fokus på praktisk politikk og særlig på reform av offentlig sektor, en nødvendig prosess allerede satt i gang av de konservative. National Health Service (NHS), det vil si Storbritannias utskjelte offentlige helsevesen, var og er særlig de konservatives favoritt-skyteskive, og enhver politiker med forhåpninger om å bli statsminister må ha en plan for å forbedre dette systemet. Tony Blair var intet unntak. I sin andre regjeringsperiode la Blair derfor frem en ambisiøs plan for reform av offentlig sektor, inkludert NHS. Til manges forundring var ikke Blairs reformpakke så annerledes fra den markedsorienteringen de konservative hadde startet da de satt ved makten. Særlig i helsesektoren fortsatte konkurranseutsetting og privatisering, og i skolesystemet ble det innført regler som gjorde det lettere å starte friskoler. Den største forskjellen mellom politikken ført av de konservative regjeringene før Blair og Blairs New Labour-regjering var snarere økonomisk. I motsetning til de konservatives forsiktige økonomiske politikk, øste Blair og finansminister Gordon Brown (Chancellor of the Exchequer) penger inn i offentlig sektor og særlig i NHS. Så selv om mange offentlige tilbud ble bedre i løpet av New Labours andre regjeringsperiode, kostet det mer enn det smakte. Kritikere av Blair hevder med rette at dersom penger var det eneste som skulle til for å fikse Storbritannias offentlig sektor, så burde denne kunne tilby verdens beste tilbud etter alle pengene Blair har brukt på den. Men sånn er det dessverre ikke, og pengene som er investert i offentlig sektor i Storbritannia gjenspeiles ikke i resultatet.

 

Selv om fokuset en periode var på offentlig sektor, fikk Tony Blair raskt andre ting å tenke på høsten 2001. 11. september styrtet islamistiske terrorister to passasjerfly inn i World Trade Centre i New York City, ett i Pentagon i Virginia og ett i Pennsylvania. Tony Blair ble raskt President George W. Bush nærmeste allierte i kampen mot terrorisme og erklærte at Storbritannia ”would not rest until this evil is driven from our world”. Blair hadde allerede i sin første regjeringsperiode vist at han stod for en tøff utenrikspolitisk linje, ved blant annet å sende britiske styrker til å intervenere både i Kosovo og Sierra Leone. Men for mange tidligere tilhengere ble den nære alliansen med Republikanerne og særlig evangelisten Bush for mye å svelge. Sammen med et USA ledet av Bush, tok Storbritannia under Blair ledelsen i invasjonen av Afghanistan ikke lenge etter 11 september. Senere gikk de også inn i Irak, under påskudd av at landets diktator Saddam Hussein hadde utviklet masseødeleggelsesvåpen. Dette viste seg senere å ikke stemme og krigen ble stadig mer upopulær, ikke minst i takt med at antallet døde britiske soldater økte.

 

Selv i dag, 4 år etter invasjonen av Irak og med ingen løsning i sikte, forsvarer Tony Blair sin beslutning om å ta Storbritannia med i krig. I motsetning til Bush, innrømmer Blair at informasjonen om masseødeleggelsesvåpen i beste fall var mangelfull, men han innsisterer likevel på at det var til det beste for det irakiske folk at Saddam Hussein ble fjernet med makt. Blair har ved flere anledninger også referert til sin kristne tro for å forklare beslutningen om å gå inn i Irak. I et intervju med med den engelske nyhetskanalen ITV for ikke så lenge siden, forklarte Blair at han hadde bedt Gud om veiledning i forbindelse med Irak, og at Gud var den eneste som kunne dømme hans handlinger. Blairs tro gjorde også at han utviklet et spesielt godt forhold til Bush, som selv er en religiøs mann. Men selv om disse to fant hverandre i troen, så har Blair sin religiøsitet alltid vært et ømt tema i et sekulært samfunn som Storbritannia. Tidligere har familien Blair blant annet blitt kritisert for å ha sendt barna sine til en eksklusiv, katolsk privatskole i London, i stedet for den lokale barneskolen i arbeiderstrøket Islington hvor de bodde.

 

Som så mange andre statsministre, inntok Tony Blair etterhvert en presidentaktig rolle, hvor han viste mer interesse for de store, internasjonale spørsmålene enn nasjonale temaer som for eksempel skole- og helsepolitikk. Blair utnevnte den ene svake utenriksministeren etter den andre, og fungerte i prakisis som kombinert statsminister og utenriksminister. Internasjonalt ble han hyllet for å sette både fattigdomsbekjempelse og miljøvern på dagsorden under G8 møtet i Gleneagles, Skottland. Men på hjemmebane økte misnøyen og britene var skuffet over at resultatene av Blairs visjoner om et moderne Storbritannia uteble.

 

De siste årene har Blair blitt stadig mer upopulær i Storbritannia, ikke minst blant sine egne i New Labour. Resultatene av reformforsøkene i offentlig sektor har vært minimale i forhold til pengene som har blitt pumpet inn, og mange mener Blair har kastet bort den gylne muligheten han fikk i 1997 til virkelig å ta Storbritannia inn i det 21 århundre. I motsetning til Thatcher overtok Blair et Storbritannia i økonomisk og sosial medvind, og alt lå til rette for at ting bare kunne bli bedre. Han hadde dessuten rekordhøy oppslutning og tiltro blant folket. Briter er derfor skuffede over de magre resultatene New Labour har produsert. Ikke minst er de forbannet over at Blair tok landet med i krig i Irak. En upopulær beslutning, der Blair har nektet å snu kappen etter vinden, og fremdeles står last og brast med USA.

 

At Blair det siste året har klamret seg til makten har ikke gjort saken bedre. Selv om han annonserte for en god stund siden at han ville trekke seg som statsminister og leder av New Labour, var det først nylig at han satte en konkret dato for dette. Ikke minst har den åpne konflikten med Gordon Brown, Blairs finansminister og håpefulle arvtaker, gjort forakten for New Labour enda større. Det er derfor få briter som tror Brown blir lenge i 10 Downing Street. David Cameron, de konservatives nye leder, fremstår i dag som den karismatiske lederen Blair var i 1997. Blair på sin side, er like sliten og upopulær som John Major var.