Kommentarer til: Postmodernismen post festum

Av: Per Bjørnar Grande

Per Bjørnar Grande — Tue, 08 Jun 2010 10:30:46 +0000

Den beste fremstillingen av det postmoderne som jeg har lest til nå. Tjønneland har klart (og det er ikke lett) gjennom nitidig lesning, å få et ørneblikk på perioden. Denne artikkelen, pga perspektivene og overblikket, bør bli en klassiker.

Av: Olve

Olve — Thu, 18 Feb 2010 08:09:49 +0000

“Mange innser nå at det å blande sammen et generelt nivå eller et konstitusjonsnivå med bestemte synspunkter på subjektet, språket og verden favner for vidt og lett blir selvbekreftende i forhold til empiriske undersøkelser. På den annen side er Sokals naive realisme helt utilfredsstillende som vitenskapsfilosofi.”

Hvorfor det? Hva er naivt med en objektiv, observerbar verden?

Av: Odd Gunnar Skagestad

Odd Gunnar Skagestad — Wed, 30 May 2007 00:00:00 +0000

“Til slutt ble semiologien så utspekulert at den døde ut av seg selv”. Så skulle man gjerne tro, men slik er det jo ikke. Ute i terrenget lever semiologien i beste velgående. Selve kroneksempelet er den nesegruse beundring som idag mer enn noensinne blir Magrittes bilde “Ceci n’est pas unne pipe” til del. Og beundringen gjelder fremfor alt den angivelige subtilitet i kunstverkets budskap, som kan sammenfattes slik: – “Ha-ha, dere trodde at dette var en pipe, men det er det jo ikke – det er bare et bilde av en pipe!”.
Et fjolleri som det burde være enkelt å stikke hull på: – Javel, kan man si, – men dersom vil skal ta Magrittes semiologiske retorikk på alvor, så er da ordet “pipe” heller ingen pipe, men kun noen tegn som (angivelig) skal symbolisere en virkelig pipe. Og da blir hele setningen “Ceci n’est pas une pipe” redusert til en intetsigende platthet.
Ferdig med det – skulle man tro! Men, som det heter i de gamle skillingsvisene: “Verden vil bedras”, og da er semiologien intet ueffent verktøy i slikt øyemed.
Mvh Odd Gunnar Skagestad.