Må vi velge mellom mindre frihet eller flere tvangsekteskap?
Forslaget fra Utlendingslovutvalget om å innføre aldersgrense og krav om tilknytning til Norge for mennesker utenfor EØS som vil inngå ekteskap i Norge utfordrer mennesker med et liberalkonservativt utgangspunkt. Liberale prinsipper om å ikke innskrenke individets frihet utfordres, men også den konservative dyden det er å være pragmatisk når man søker løsninger på viktige samfunnsmessige utfordringer – som tvangsekteskap er, blir satt på prøve.
Å møte alle innvandrere med fordommer om risiko for tvangsekteskap er dømmende og urettferdig. Gode intensjoner endrer ikke dette.
Det er fremdeles uklart hva Regjeringens endelige posisjon vil være, men om forslaget støttes opp vil den praktiske utformingen tilsynelatende være at det stilles krav om at før en familiegjenforening må den norske statsborgeren ha fylt 21 år samt innfri en ikke enda definert indikator på tilknytning til Norge – enten i form av studie- eller arbeidstid i Norge eller at det aktuelle ekteparet må ha oppholdt seg i Norge over halvparten av sin samlede alder.
Hentekteskap er ofte forbundet med tvangsekteskap, en kultur som ikke kan forsvares med et liberalt utgangspunkt. Det er likevel for debatten sin del viktig at man ikke setter likhetstegn mellom de to. Tvangsekteskap er både et samfunnsproblem, fordi det hindrer intergrering i samfunnet, og et stort personlig problem – både fordi det er en krenkelse av den enkeltes rettigheter og fordi det frarøver de som rammes av det for muligheter til utdannelse og fri livsutfoldelse. Om strengere regler for henteekteskap vil lede til en reduksjon i tvangsekteskap har vi til gode å se klare bevis for.
At ekteskap i seg selv ses på som et hinder for integrering blir også for enkelt. Selv om personer med innvandrerbakgrunn fremdeles gifter seg tidligere enn nordmenn, ser de ut til å gradvis harmonisere seg med tallene for nordmenn med tanke på når de får barn. Dette tyder på at det rett og slett er ekteskapet som symbol som står sterkt, selv om integreringen går i riktig retning.
Skribenter i Minerva har tidligere presentert tall som de mener underbygger behovet for å innføre aldersgrenser og tilknytningskrav, og at disse kravene i Danmark har bidratt til å bekjempe tvangsekteskap. Minervas problem er at man bruker en nedgang i henteekteskap generelt, og en økning i ekteskap mellom ”etniske dansker” og andre- og tredjegenerasjons innvandrere (”ikke etniske dansker” få vi anta) som bevisførsel. Dette er ikke holdbart fordi det ikke gir gode nok tall om effekten på det faktiske problemet man vil til livs -tvangsekteskap. Man kan heller ikke påvise at endringene er et resultat av loven, det forblir en antakelse. Vi skal riktignok innrømme den ikke er fullstendig uten plausibilitet, men etter vårt syn er en antakelse på bakgrunn av usikkert materiale ikke et grunnlag for å innskrenke rettighetene til norske og utenlandske borgere.
En debatt om hvordan vi skal forbedre integreringen i det norske samfunnet er sårt trengt, og vi ønsker å møte alle forslag som kan være gode bidrag med en åpen og frisinnet debatt. Vi mener det også er viktig å belyse andre aspekter ved forslaget – ikke minst de av en mer prinsipiell art.
Etter norsk lov vil man fortsatt, om forslaget fra Utlendningslovutvalgetskal bli vedtatt, ha rett til å gifte seg i en alder av 18. Det er kun tidspunktet for når partene i et ekteskap uten norsk statsborgerskap kan komme til Norge på permanent basis som endres. For oss er det vanskelig å akseptere en lov som er ment å vanskeliggjøre en lovlig handling. Har vi en lovfestet rett til giftermål, så skal dette respekteres. Å møte alle innvandrere med fordommer om risiko for tvangsekteskap er dømmende og urettferdig. Gode intensjoner endrer ikke dette.
Å innføre en lovgivning som tar utgangspunkt i at ekteskap ikke er frivillig bryter etter vårt syn med en grunnleggende rettsforståelse om hvor bevisbyrden skal plasseres. En slik lovgivning gjelder alle typer ekteskap, uansett om de er inngått under tvang, frivillig arrangerte eller gjort av kjærlighet. Vi ser det som sterkt kritikkverdig at mennesker tvinges til å emigrere for å leve sammen med sin ektefelle og sine barn.
Et annet aspekt ved debatten vi føler bør belyses er at lovgivningen man henter inspirasjon fra ikke ble utformet for å være et presist virkemiddel mot tvangsekteskap, men skulle redusere innvandringen generelt. En politikk Minerva ikke har tatt til orde for.
Selvfølgelig er bekjempelse av tvangsekteskap viktig både for de som rammes og for integreringens egen del, men vi tror det finnes bedre måter å gjøre det på enn å innføre ett enkelt tiltak som også rammer mange som ikke gifter seg under tvang; og disse er alt for mange til at de kan ignoreres. Etter vårt syn bør andre virkemidler prioriteres.
Det er en rekke tiltak som er mulige å gjennomføre for å motvirke tvangsekteskap, og bidra til en kulturendring i de miljøene hvor tvangsekteskap foregår. Disse koster, i motsetning til et lovforslag, penger. Det legger til gjengjeld til rette for at både individer og miljøer kan ta ansvar og bidra til en endring innenfra – noe vi tror er langt mer effektivt enn et lovforslag med utsettende effekt. Samtidig rammer de ikke en rekke mennesker som ikke er utsatt for problemet. Etter vårt syn bør man basere seg på flere av tiltakene i rapporten Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omfang og utfordringer skrevet av Anja Bredal og Lill Salole Skjerven ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.
At det er et solid flertall i det norske folk for aldersgrensen burde ikke sjokkere noen. Innvandring er vel ved siden av bruk av oljepenger den politiske saken der politikerne er mest i utakt med folket. Det er kanskje et argument politikere bør ta hensyn til når de foretar beslutninger, men i en politisk diskusjon er dette ikke noe som kan overbevise.
Innvandringsskepsis har alltid vært med å senke terskelen for innskrenking av liberale friheter.
Løsningene er ikke enkle, og det er vanskelig nok å bli enige om en problembeskrivelse. Den riktigste innfallsvinklen vi har er å fokusere på dem som vi faktisk vet er i målgruppen, og ikke trekke inn alle som deler karakteristikker med dem. Kunne en aldersgrense fremmet integrering? Muligens, men ikke sikkert. Grunnlaget for en slik konklusjon er ikke solid nok, og prisen for dette pragmatiske kompromiss er i hvert fall høyere enn vi er villige til å betale uten å forsøke en rekke andre virkemidler først.
-
Odd Sevje er masterstudent i sammenliknende politikk ved UiB og politisk sekretær i Unge Høyres Landsforbund, Fredrik Gierløff er bachelorstudent i statsvitenskap ved UiO og sentralstyremedlem i Unge Høyres Landsforbund.
“Å møte alle innvandrere med fordommer om risiko for tvangsekteskap er dømmende og urettferdig..” – Men hvem i all verden gjør det da? Slike sleipe retoriske grep ødelegger en seriøs debatt. Alle er jo enig i at ingen skal fordømme alle… Det er dog intet argument å bruke i en diskusjon om Utlendigslovens innhold.
“Etter norsk lov vil man fortsatt, om forslaget fra Utlendningslovutvalgetskal bli vedtatt, ha rett til å gifte seg i en alder av 18. Det er kun tidspunktet for når partene i et ekteskap uten norsk statsborgerskap kan komme til Norge på permanent basis som endres. For oss er det vanskelig å akseptere en lov som er ment å vanskeliggjøre en lovlig handling.”
For å spikre det fast: Man kan fortsatt – etter intensjonene i forslag i Utlendingsloven – komme til Norge ved ekteskap med en norsk statsborger om en selv kommer fra ikke-vestlige land, på et grunnlag av arbeid og studier, selv om man er 18 år. Ergo er det ingen som foreslår at det er forbudt for noen ektepar/ene part i et ekteskap å få opphold i Norge der ekteskapet er mellom en nordmann og en person fra ikke-vestlig land. Utlendingsloven handler ikke om ekteskapsalder, men hva som skal være grunnlaget for å få opphold i et land og dertil innlemmes i velferdsstatens goder. Ufrivillige ekteskap er et stort problem når et ekteskap for et familiemedlem i seg selv gjør folk og familier til millionærer i mange ikke-vestlige land. Det er ikke ekteskapsalder som diskuteres i Utlendingsloven, det er grunnlag for opphold i Norge som diskuteres, noe som innlederne innledningsvis henviser til, men som blir noe diffust etterhvert. Ekteskapsalder er lik for alle i Norge og det tror jeg den fortsatt vil være om den går opp eller ned.
I Sverige var ekteskapsalderen hos innvandrerjenter lovfestet til 15 år, noe som ble endret i 2005. I Iran er ekteskapalderen 9 år. I Norge er den 18 år. Så var det en annen sak: Grunnlaget for å få opphold i Norge. Er man 18 år og fra Pakistan, og gifter seg med en nordmann som er 18 år, kan man fortsatt komme til Norge, få opphold – ved å jobbe eller studere, også etter en ny Utlendingslov hvis forslag blir vedtatt. Men da ikke ene og alene ektesengen som oppholdsgrunnlag. Proforma ekteskap er stor business idag, dessverre, i tillegg til ufrivillige ekteskap.
Nye regler i Ekteskapsloven som inntrer 1. juni sier at stedfortreder-ekteskap, som å inngå ekteskap over telefon eller ved å være representert med en annen person i en vielse, skal ikke anerkjennes. Det er fornuftig. Mange tvangsekteskap inngås der ene part ikke er til stedet, men får overlevert vielsesattest på at man er gift, og deretter ikke har noe man skulle ha sagt om saken. Fylkesmannen gis heller ikke disepensasjon lenger til å anerkjenne ekteskap inngått før fylte 16 år. Den gledeligste endringen er at ekteskap inngått i utlandet der en av partene var under 18 år, og minst en av partene hadde en sterk tilknytning til Norge, skal ikke anerkjennes av utlendingsmyndighetene. Fordi ekteskapsalderen er 18 år for norske statsborgere.
Hvem sin frihet er det man snakker om? Individets eller gitt gruppe minoriteter?
Det som er problemet for mange minoritetsungdommer er at de sitter som i spagaten mellom en til dels hyperindividualistisk flertallskultur som idealiserer det å ta egne valg og minoritetskulturen som er til dels hyperkollektivistisk og ufri for individet. Når de så tar på alvor det de lærer på skolen, bør de kunne forvente støtte fra samfunnet.
Hvem sin frihet skal vi som majoritet støtte? Individet på 17 eller storfamilien?
Så er det interessant å bemerke seg Sevje og Gierløffs Freudian Slip:
“At det er et solid flertall i det norske folk for aldersgrensen burde ikke sjokkere noen. Innvandring er vel ved siden av bruk av oljepenger den politiske saken der politikerne er mest i utakt med folket. Det er kanskje et argument politikere bør ta hensyn til når de foretar beslutninger, men i en politisk diskusjon er dette ikke noe som kan overbevise.
Innvandringsskepsis har alltid vært med å senke terskelen for innskrenking av liberale friheter.”
Folks meninger er KANSKJE noe politikerene bør tas hensyn til, skriver man, men det skal ikke veie tungt i diskusjonen, påpekes det.
Det er interessante ord, man kan nesten se et skjær av elitisme i dem. Ville d’herrer sagt det samme i en debatt om EU: “vi, som politikere, vil kanskje bry oss om hva folket mener”.
Videre skriver man:
“Kunne en aldersgrense fremmet integrering? Muligens, men ikke sikkert. Grunnlaget for en slik konklusjon er ikke solid nok, og prisen for dette pragmatiske kompromiss er i hvert fall høyere enn vi er villige til å betale uten å forsøke en rekke andre virkemidler først.”
Hva de prinsippfaste menn mener er den mulige prisen for et “pragmatisk kompromiss”, kan man bare spekulere i: borgerkrig?
Men som seriøse studenter kunne man forventet at de hadde gjort hjemmeleksen og sett på hva som er resultatet i land som allerede har gjennomført dette uhørte pragmatiske kompromiss som aldergrenser for ekteskap i utlandet, feks Danmark.
Som meg bekjent, er resultatene derfra svært oppløftende. Det er kanskje derfor de to studenter har slurvet: de kunne kommet til en konklusjon som ikke passer deres idealer?
“For oss er det vanskelig å akseptere en lov som er ment å vanskeliggjøre en lovlig handling. Har vi en lovfestet rett til giftermål, så skal dette respekteres”.
- Å si det er vanskelig å akseptere en lov som er ment å vanskeliggjøre en lovlig handling er å snu det hele på hodet. En lov – som det er uttalt i Utlendingsloven – er ment å vanskeliggjøre en ulovlig handling, ikke en lovlig. Og har man en lovfestet rett til giftermål så skal det respekteres, sier undertegnede videre. Ja, selvsagt, men vil det si at man også skal respektere ufrivillige giftermål som tvangsekteskap? Det kan tilsynelatende høes sånn ut…