Kan en by eller et samfunn overleve uten å fornye seg? Jeg kjenner få steder der det spørsmålet stilles så på spissen som i Roma.
Roma er ikke et dynamisk urbant senter, men en by som gir inntrykk av å bare fortsette å eksistere som by av ren vane – fordi den har gjort det så fantastisk lenge.
Stillstand
Fraværet av visuell innovasjon er påfallende når man tråler gatelangs i den evige stad, men mangelen på nyvinning setter også sitt preg på stemningen i byen. Kontrasten til andre europeiske hovedsteder er stor. London var som et slag i ansiktet etter syv måneder i den evige stad. Men også livet i byer som Barcelona og Hamburg, med nyskapninger av alle slag på hvert hjørne, slik at man virkelig merker at her lever mennesker, her bygger man, her vil man videre, står også i sterk kontrast til livet i den italienske hovedstaden. For i Roma virker det faktisk av og til som tiden står stille – ikke fordi man fremdeles kan rusle rundt i Forum Romanum, men snarere fordi det er lett å få inntrykk av at menneskene som bor her satser på å overleve på at mennesker fra andre verdenshjørner alltid vil ha lyst til nettopp å rusle rundt i Forum Romanum. Det er som om romerne har resignert og satser på å surfe videre på innovasjonsånden som fantes her for 2000 år siden. I og for seg er det en ganske skremmende sensasjon.
Av og til byr livet på overraskende paralleller. Foreleden så jeg filmen ’Other People’s Money’ fra 1991. Dette er en film om gamle og nye måter å drive business på. Danny deVito er investor, han kjøper opp bedrifter som behøver intravenøs næring, for så å gi dem et kjapt dødsstøt. Hans motpart er en bedriftseier som har bygd opp sitt stålrørsfirma fra grunnen av, er på fornavn med hver enkelt ansatt, går selv under kallenavn– Jorgy -og har ektefølt omsorg for lokalsamfunnet hvis hjørnestensbedrift er hans eget firma. Jorgy er en sann gammel-republikaner som kun har stemt på demokratene én gang, nemlig da Trumann var presidentkandidat. Fordi han har slik en omsorg for lokalsamfunnet velger han å ta opp kampen mot investoren fra storbyen, han velger å kjempe mot at bedriften skal bli kjøpt opp og lagt ned. Som han selv sier ’hvorfor er det så vanskelig for folk å forstå at jeg ikke kan godta at lokalsamfunnet blir rasert og at folk mister jobbene sine?’ At produktet bedriften hans produserer hadde et langt større marked for flere tiår siden, og at etterspørselen neppe vil ta seg opp igjen, nekter han å se i øynene.
Motstand mot endring
I diskusjonen som fulgte etter filmen ble det trukket paralleller mellom det lille stålrørsfirmaet i New Jersey i 1991 og Roma anno 2007. Det utviklet seg til å bli en ganske interessant diskusjon, hvor det ble påpekt hvordan motstanden mot endring preger Roma slik det preget Jorgy og hans lille firma. For man kjemper virkelig for å beholde det italienske særpreget i Italia og Roma. McDonalds’ finnes, men er i bykjernen godt skjult med spesialdesignede skilt. De globale kioskkjedene glimrer med sitt fravær. Det samme gjør Starbuck’s. En del store kleskjeder er fraværende på Romas viktigste handlegate. Det er i det hele tatt svært lite i denne byen som minner om andre europeiske storbyer. Men samtidig som det kan være frustrerende, er det også et trekk ved Roma som man lærer å sette pris på. Alt er ikke likt her som andre steder, ikke ser det likt ut og ikke smaker det likt. Det handler ikke om dominerende merkevarer i seg selv, det handler om standardiseringen av inntrykk som de fører med seg. Nylig påpekte for eksempel Magasinet Monocle (Mai 2007) hvordan tradisjonell italiensk iskremproduksjon på samme tid bidrar til å holde Italia fri fra homogene butikker og homogene smaker. Det er mye sant i det.
Samtidig er nettopp italiensk iskremproduksjon en utypisk italiensk industri i den forstand at man, samtidig som kvaliteten og det italienske særpreg beholdes, også forsøker å fornye seg – utvikle nye smaker, teste ut nye varianter. Kanskje er det også derfor den holder på kundenes fascinasjon og preferanse. Det er en levende bransje. Det er ikke alle italienske produkter man kan si det om. Selv når vi snakker om Italias største eksport – maten – preges situasjonen av mangel på innovasjon. Har det noen gang slått deg hvordan man andre steder i verden har videreutviklet italiensk mat? På Romas trattoriaer finner man så godt som ingen fikling med matvaner fra andre land og – Gud forby – andre verdensdeler. Man reklamerer i stedet standhaftig med bruk av riktig tradisjonsrike italienske oppskrifter. Men er dette en holdbar strategi? Vil vi alltid fortsette å være fascinert av støvellandets mattradisjon, så fascinert at vi fortsetter å strømme hit for å smake?
Særpreget
Endring er et nødvendig gode, snarere enn et påtvunget onde. Gjennom nyvinning blir verden bedre. Samtidig må vi være oppmerksomme på den homogeniseringsprosess som foregår like for øynene på oss. Det skapes sakte, men sikkert monopol på sanselige goder. Det slående med de ’unike’ kafeene i London, Barcelona, Hamburg og Oslo er jo at de er så like! De ser like ut og de serverer like varer. Må Roma gi slipp på sitt særpreg for å overleve i økonomisk forstand? Tapet kan bli større enn gevinsten. Det ville kunne gi oss muligheten til å spise sushi ved Pantheons’ føtter, men vil gå ut over både vinbutikken til naboen og slakteren på hjørnet og dermed endre denne byens ansikt betraktelig, slik mange andre byers utsyn har forandret seg.
Forandre for å bevare
Disse spørsmålene har lenge ligget i globaliseringsmotstandernes arsenal, og svaret ser ut til å være å motsette seg framskritt. Den rene liberalismens preges derimot av av vilje til, ja nesten framprovosering av endring og innovasjon, samtidig som man risiskerer å støte bort en del mennesker som føler at prosessen går for fort, og at man er blinde for de konsekvensene som følger med på kjøpet. Resultatet er at man før de antiliberale krefter. Men disse spørsmålene bringer også den konservative hodebry – på den ene siden respektfull overfor det som har vært, på den andre siden klar over at bevaringens gåte ligger i stadig endring. Hvordan kan vi skape en utvikling som ikke virker fullt så homogeniserende og dermed ikke like fremmedgjørende, og hvordan kan vi bedre synliggjøre båndene mellom endring og egen ikke bare overlevelse, men også egen vekst? Det er utfordringer vi bør ta på alvor.
I ’Other People’s Money’ ender det med at generalforsamlingen stemmer ut gamlefar Jorgy til fordel for Danny deVito og de nye tider. De vil ikke bli sittende fast i en døende bransje, men velger å friste skjebnen og forsøke noe nytt. Og jammen kommer ikke et glupt hode på at med samme råvarer kan man lage et nytt produkt som er ekstremt etterspurt i Japan. Vips har arbeiderne fått sine jobber tilbake og de kan til og med se mot fremtiden med håp om gode tider i vente. Deres lønninger vil bringe mat på bordet til den lokal matbutikken, de vil sørge for fortsatt vekst i lokalsamfunnet. Jorgy tok feil. Hans strategi for å bevare bedriften, og dermed livsgrunnlaget for menneskene rundt ham, var gal fordi han resignerte og sluttet å fornye seg. Det kunne gått riktig ille, men et par kloke hoder med vilje til omstilling reddet dagen.
Roma ser imidlertid ut til å ha valgt sin egen strategi. Verdens første millionmetropol har levd på omgivelsene siden dens opprinnelsestid og gjør det kanskje en stund til. Svært lite ser tilsynelatende ut til å endre seg. Men jeg tar faktisk meg selv i å håpe at Roma selv kan forbli unntaket som bekrefter det reglmentære forholdet mellom innovasjon og overlevelse. Det har gått bra så langt. Om strategien skulle slå feil, kan vi, mens vi venter på at moderniteten skal slå ned her også, nyte det uforanderlige i Europas kanskje mest provinsielle hovedstad.
- Eva Kristin Urestad Pedersen Studerer internasjonale relasjoner (MA), er tidligere leder i DKSF og arbeider for tiden i FNs Matvareprogram (WFP) i Roma.
Hei, Eva Kristin. Takk for en fin artikkel. Men et spørsmål:
Er ikke mangelen på innovasjon i Roma også delvis en myte? Jeg gikk inn på Wikipedia for å sjekke litt, og det står blandt annet:
Modern day Rome has a dynamic and diverse economy with thriving technologies, communications, and service sectors. It produces 6.7% of the national GDP (more than any other city in Italy).
Norge har, ifølge dette dokumentet: http://www.statsbudsjettet.dep.no/upload/Statsbudsjett_2007/dokumenter/pdf/stm.pdf (side 16) ikke hatt en økonomisk vekst, for fastlandsnorge, på over 4 prosent siden 1999. Snittet 1973-2003, er ifølge dette: http://eh.net/encyclopedia/article/grytten.norway, på 3,28 prosent for Norge som helhet. Roma slår oss: Rome grows +4,4% annually and continues to grow at a higher rate in comparison to any other city in the rest of the country.
Turisme er stort, og filmindustri, men Roma: is also a center for banking as well as electronics and aerospace industries.
Kanskje tiltrekker den vakre byen seg heller innovasjon og næringsliv: Numerous international headquarters, government ministries, conference centres, sports venues and museums are located in Rome’s principal business districts.
Jeg vet ikke. Men kan det være at selv om det visuelle og kulinariske i sentrum ikke endrer seg, så kan byen være preget av innovasjon likevel?
Kristian
Hei Kristian, og takk for svar!
Jeg er overrasket over tallene dine, og etter dem å dømme skal man ikke skue hunden på hårene. Jeg innrømmer gjerne at min artikkel er basert på et, om enn gjennomdiskutert, så stadig vekk subjektivt inntrykk, snarere enn på tallenes tale. Det burde kanskje en artikkel som nevner økonomisk vekst være. Det kan også hende at jeg presenterer mitt inntrykk på enn noe bombastisk måte. Likevel vil jeg kommenterer et par forhold som du legger vekt på.
På mange måter sier vi komplementære ting. For Roma er en millionby, og den sysselsetter unektelig et stort antall mennesker. Hvordan? Du nevner blant annet turisme og filmindustri. Faktisk så hadde jeg et avsnitt om film og design som andre eksempler på ledende italienske industrier – ved siden av iskremen – i det opprinnelige utkastet til artikkelen. Det falt, dessverre ser jeg nå, for saksen. For jeg mener ikke å si at alt ingenting skjer, jeg ønsker å kommentere at byen på mange måter gir inntrykk av at fint lite skjer.
Det ville imidlertid vært interessant å se hvor stor del av Romas vekst som kan tilskrives de horder av mennesker som kommer hit vært år – for å shoppe og spise, enten som besøkende eller som fastboende for en periode, for eksempel i en av de mange internasjonale organisasjonene du nevner – og hvor mye som kan tilskrives andre tiltak. For hva gjelder både turisme og de pengene som kommer med internasjonalt ansatte, så er jeg usikker på om dette har noe med innovasjon å gjøre, eller om disse trekkes hit fordi dette simpelthen er en fantastisk vakker by. Jeg er også usikker på hvor mye de bidrar til å endre det generelle inntrykket man får av Roma. Jeg er selv en av dem som er kommet hit for å arbeide i en internasjonal organisasjon, men jeg tror ikke jeg bidrar noe særlig til innovasjonsånden i byen.
Det jeg prøver å beskrive er altså, snarere enn hvor stor den faktiske veksten enn måtte være, hvordan, når man beveger seg rundt i Roma, ikke kan unngå å få et inntrykk av at denne byen ikke har forandret seg i takt med resten av Europa de siste årene. Det finnes ikke, som i Paris, en La Defense der nye arkitekter får boltre seg, og som bidrar til å skape inntrykk av modernitet og innovasjon. Her er det langt mellom sushibarene, ingen sirup å putte i kaffen. Det finnes sushi, og det finnes sikkert også kaffesirup, men ingen av delene preger gatebildet slik vi er blitt vant til andre steder. Du må lete lenge etter en kafe med barkrakker i vindusrekken. Forresten er det ikke bare barkrakken du må lete lenge etter, men også jenter som sitter i lange timer med en kaffekopp, på en krakk eller ikke, og leser avis – alene. Kanskje de finnes, men de preger altså ikke gatebildet.
I det hele tatt er jeg av den oppfatning at denne byen preges av det de man i dagligtalen gjerne kaller konservatisme – i betydningen motstand mot endring. Du viser til, i det du peker på faktisk vekst, at dette i realiteten ikke stemmer, at den riktige defininsjonen av konservatisme – endring for å bevare – er mer passende for Roma. Mitt poeng er bare at det ikke virker slik i det man vandrer gatelangs i byen. Roma mangler endel ‘typiske trekk’ på en Europeisk storby – på godt og på vondt. Så får heller Wikipedia være enig elle uenig med meg i akkurat det.
Min artikkel ble ‘født’ delvis utfra en irritasjon nettopp over mangel på enkelte ‘goder’ som man er vant til å kunne finne i storbyer, og som man må lete lenger etter her; delvis utfra kontrasten det faktisk er, om det enn måtte være et subjektivt inntrykk, å besøke andre europeiske storbyer etter å ha oppholdt seg en stund i Roma; og delvis utfra en fascinasjon over at denne byen faktisk står, og mer enn det, den går rundt – med sitt ansikt inntakt. Jeg visste ikke hvor godt rundt den faktisk går, der har du som sagt overrasket meg. Men jeg vet at jeg håper at den veksten fortsatt kan foregå på Romas premisser. Og hvis mitt intrykk av at innovasjon er mangelvare er feil, og dine fakta også reflekterer innovasjon snarere enn overlevelse på det bestående, så vil kanskje kan også Roma kunne være et eksempel til etterfølgelse – innovasjon og økonomisk ekspansjon fordrer ikke nødvendigvis en ansiktsendring. Og hvis ansiktsendring, som ikke nødvendigvis er negativt, så trenger den kanskje ikke være så homogen som man gjerne kan få inntrykk av andre steder. Det vil i så fall kunne være en nyttig påminnelse for andre enn romerne.
EK.