Hadde USA brukt realismen i sin overordnede strategi hadde det aldri vært noen krig i Irak, men fullt fokus på terroristceller som Taliban i Afghanistan. Det er på tide at realismen blir kreditert for sin løsningsorientering og ikke sin antatte kynisme.
Amerikansk utenrikspolitikk kan ikke deles inn i de vanlige kategoriene liberalisme og konservatisme – demokrater og republikanere. Når partiene nå har gått i skyttergravene over Irak, er det med på å forsterke dette inntrykket. For å forklare utenrikspolitikkens handlingsmønstre gir det mer mening å operere med idealisme og realisme. På samme måte som realismen sørget for en fredelig sameksistens med Kina og Sovjetunionen, bør realismen spille en viktig rolle for å unngå krig i vår tid.
”Realisme er å se verden som den er, ikke som den burde ha sett ut.”
USA har alltid vært preget av dualismen og sameksistensen mellom idealisme og realisme. Idealisme bunner i den amerikanske misjoneringstradisjon og passer godt overens med ”do good”-ismen i det amerikanske folk. Realismen er vanskeligere å selge. Den følger ved første øyekast en enkel logikk: Så lenge kostnadene ved å intervenere overstiger fordelene, velger man bort intervensjon. Nasjonale interesser står således høyere enn globale, allmenne interesser. Realisme er å se verden som den er, ikke som den burde ha sett ut.
Realisme baserer seg på staters suverenitet, egeninteresse og makt. Det har ført til at mange tror at realismen er mer hengiven til krigføring enn idealismen. Selv om det er fullt mulig å tenke seg krigføring med realistiske motiver, viste opptakten til Irak-krigen noe helt annet. Noen få kalde hoder på høyresiden og i akademia konkluderte at en invasjon av Irak simpelthen ikke var i den nasjonale interesse. Idealistene, både venstresidens progressive internasjonalister og høyresidens nykonservative, fremsto som krigshissende hauker.
Idealist? Ja visst!
Da guvernør Bush gikk til valg i 2000 var det som utenrikspolitisk realist. Preget av åtte år med Clintons internasjonalisme, gikk han til valg på at USA skulle være en ydmyk makt uten å involvere seg for mye internasjonalt. 11. september endret alt og skapte et vakuum som ga Bush carte blanche til å gjengjelde terroranslagene. Bush-administrasjonen fortjener merkelappen idealistisk i den forstand at den gjorde demokratisering til kjernen i utenrikspolitikken. Den knallharde retorikk bak prinsippene gjorde den troverdig og resolutt. Administrasjonen bestod også av en rekke fremtredende nykonservative ideologer, deriblant Paul Wolfowitz, Lewis ”Scooter” Libby og Douglas Feith.
Bush stjal på lang vei demokratenes prinsipper om demokratisering og gjorde dem til sine egne. Det er slående likheter mellom talene til Woodrow Wilson og George W. Bush. Veien til Bagdad gikk gjennom å overbevise det amerikanske folk om farene ved Saddam. Resultatet var at støtten i det amerikanske folk og i Kongressen var langt større enn ved den første Gulf-krigen. Folket trodde at Irak utgjorde en reell fare for USA. Andre var positive til krigen fordi de av idealistiske prinsipper ville se en diktator som Saddam forsvinne fra jordens overflate. Få så på Irak som en gullgruve for oljevirksomhet, slik det ofte er blitt karikert i europeisk presse.
Realistene, som støttet Operation Enduring Freedom i Afghanistan, ble urolige av tanken på et angrep på Saddams Irak. Byråkrater og republikanere med solid erfaring fra diplomatiske kunststykker i Gulf-krigen i 1991, som James Baker III og Brent Scowcroft, mente at Saddam var rasjonell og mulig å holde i sjakk og at han ikke utgjorde noen større trussel mot USAs sikkerhet enn andre diktatorer. Krigen var, slik realistene så den, en avsporing fra krigen mot terror. I tillegg fryktet realistene at en krig ville flerdoble antall terrorister og gi vann på møllen til den eksisterende anti-amerikanismen i regionen.
Nykonservatismen har fra flere hold blitt kritiserert for å være unilaterale i utenrikspolitikken. Det er en kritikk jeg deler. Det er imidlertid nykonservatismen og ikke alenegangen som gjør meg mest urolig. USA kan og vil stå på egne ben om nødvendig. De nykonservatives blinde tro på imperiebygging har imidlertid spilt fallitt. Land helt uten demokratiske tradisjoner kan vanskelig påtvinges demokrati. I Irak har tapene av amerikanske soldater gått hånd i hånd med lavere oppslutning på hjemmebane. Realismen har fungert som en modererende, pragmatisk kraft i forhold til den ekspansive sprengkraft idealismen tidvis har ført utenrikspolitikken ut i.
Nykonservatismen er død – lenge leve den virkelige konservatismen!
”Den amerikanske nykonservatismen har avgått med døden” stod det å lese i Vanity Fair tidligere i år. Vidar Helgesen rapporterer om det samme på Minervas hjemmesider 13.mars i år. Hva skjedde egentlig med nykonservatismen? Den eksisterer fortsatt i stor grad, gjennom nykonservative tenketanker som American Enterprise Institute (AEI) og Heritage, men som utenrikspolitisk ideologi og på tegnebrettet i Pentagon har ideologien imidlertid blitt lagt til side. Maktbalansen er flyttet til utenriksdepartementet i Foggy Bottom, på bekostning av Pentagons sivile fløy. De nykonservative strategene er borte og Donald Rumsfeld, mannen som satte ideene ut i live, er erstattet med realpolitikeren Robert Gates. Condoleezza Rice har med sin ”Hellhole Gang,” bestående av erfarne diplomater som Christopher Hill, John Negroponte og Richard Burns, klart det Colin Powell tappert prøvde; å gjøre utenrikspolitikken mer dynamisk og mindre ideologisk. Med denne maktoverflytningen har USA gjennom seksparts-forhandlingene stanset Nord-Koreas atomvåpenprogram, nærmet seg en dialog med Iran om løsningen på blodbadet i Irak, samtidig som man setter dagsorden i den meningsløse konflikten i Sudan. En mer pragmatisk holdning vil forhåpentligvis gi resultater – også for befolkningen i de respektive landene.
Realismen har blitt sett på som kalkulerende og kyniske. Amerikanske politikere og militære var skeptiske til involvering i for mange konflikter på 1990-tallet. Men når det gjelder USAs (og resten av verdens) ignorering av folkemordet i Rwanda i 1994, som Clinton så på som sin største utenrikspolitiske blunder, diskrediterer ikke den realismen. Clinton-administrasjonen var den mest idealistiske siden Woodrow Wilson, uten at det satte en stopper for folkemordet. Internasjonale organisasjoner sto maktesløse den gang og står fortsatt maktesløse med hensyn til folkemordet i Darfur.
Realisme har også en etisk side, basert på det faktum at USAs verdier er gode, men ikke perfekte og ikke overførbare til alle land.Amerikanske realister, med Niebuhr og Morgenthau i spissen, var mot Vietnamkrigen fordi de mente at den var en umoralsk avsporing fra den virkelige kampen mot kommunismen. På samme måte argumenteres det fra realist-hold i dag at Irak-krigen avleder oppmerksomheten fra krigen mot terror.
”Damned if you do – damned if you don’t”
Verdenssamfunnet og Bush-administrasjonen tok feil av hverandre. Det Bush så på som et storsinnet forsøk på å endre verden til det bedre ble av store deler av verdenssamfunnet sett på som amerikansk geopolitisk egeninteresse. Begge tok i grunnen feil.
USAs bilde i verden er mangslungent. USA blir sett opp til og ned på om hverandre. Kulturen, livsstilen og åpenheten blir elsket og hatet på samme tid. På samme måte er det ikke med utenrikspolitikken. Der er holdningen som regel at USA synes å være syndebukk uansett hva hun foretar seg. Under 90-tallet var behovet for amerikansk assistanse ønskelig. I dag blir en hver amerikansk involvering møtt med skepsis i vår del av verden. Dagene og ukene etter 11.september var unntaket. Le Mondes overskrift etter terroranslagene var ”nous sommes tous Américains.” Verden, ja til og med franskmennene, var på USAs side i noen uker. Men ikke lenge etter den NATO-ledede innsatsen for å drive Taliban-regjeringen ut av Kabul, var støtten borte. Anti-amerikanismen har fått fotfeste i de fleste NATO-land, inkludert vårt eget. Med hensyn til Nordområdene, er vi avhengig av nære relasjoner over Atlanteren. USA bør og skal kritiseres, men denne kritikken bør være saklig og faktabasert, og være rettet inn mot et ønske om å bidra til løsninger i konstruktiv retning. Å programfeste at landet utgjør en trussel mot verdensfreden er ikke konstruktivt, men en invitasjon til en avslutning på et langt vennskap.
Irak er blitt partipolitikk
Irak har for lengst blitt innenrikspolitikk i USA uten at det utkrystalliserer seg sterke innslag av realisme-tankegang hos demokratene. I stedet for å utnytte tomrommet som er skapt etter hengemyren i Irak, prøver demokratene å spille på mer av det samme som de nykonservative. Da John Kerry gikk til valg gjorde han det på en slags progressiv internasjonalisme-agenda a la Richard Holbrooke. Idealismen skulle bare institusjonaliseres. Kanskje burde han heller plukket Bush-administrasjonens varmhodete handlinger fra hverandre.
Demokratene er i dag mest opptatt av å kjempe gjennom en gradvis tilbaketrekning av amerikanske styrker, mens republikanerne ønsker å stå løpet ut. Denne politiseringen av Irak-krigen er særdeles uheldig. En tilbaketrekking når Irak er nær en full borgerkrig, er alt annet enn ansvarlig. Irak er nå et splittet land. Sunni-muslimene lever i konstant frykt for et styrket sjia-muslimsk flertall. Irak lever samtidig farlig mellom sunni-dominerte Saudi-Arabia og sjia-dominerte Iran. Samtidig er Irans reelle makt styrket. Det er ikke bare prestisje i USAs og den vestlige verdens frykt for Irans atomopprustning. Faren er særdeles reell. Det mange i resten av verden oppfatter som en krig mot amerikanske styrker, er i all hovedsak en krig mellom sunnier og sjiaer. En amerikansk tilbaketrekning vil medføre en parallell tilbaketrekning av fjernsynskameraer og vi vil ikke kunne se like mye fra slagmarken. Borgerkrigen vil imidlertid være et faktum, med katastrofale konsekvenser for den irakiske sivilbefolkning.
Presidentkandidatenes planer
Dersom situasjonen i Irak forblir uforandret eller forverret kan Irak fort bli avgjørende for valget i 2008. De demokratiske presidentkandidatene med størst sjanser; Hillary Clinton, Barack Obama og John Edwards, har til nå brukt tid på å krangle om hvem som var mot krigen når, ikke ulikt feiltrinnet John Kerry begikk da han tapte i 2004. Mens Clinton og Edwards stemte for invasjonen i Senatet, har Obama, som ikke hadde blitt senator på det tidspunktet, vært i mot krigen fra dag 1. I sin siste bok, The Audacity of Hope, begrunner Obama sin krigsmotstand med at Saddam ikke utgjorde noen umiddelbar trussel. Dette er svært likt realistenes argumentasjon på samme tidspunkt. Videre finner Obama få eksempler på at frihet har kommet gjennom intervensjon utenfra. Obama har lite erfaring fra praktisk utenrikspolitikk, men er godt likt og kan fort bli realistenes kandidat. En outsider som nyter høy status blant utenrikspolitiske tenketanker ”inside the beltway” er New Mexico-guvernøren Bill Richardson. I et foredrag på Center for Strategic and International Studies serverer den tidligere FN-ambassadøren Richardson en meget lovende utenrikspolitisk strategi. Han kaller det ”New Realism,” en kaldhodet, men prinsippfast og etisk realisme.
Det virker som om de største republikanske kandidatene er forsiktige med å kritisere den sittende presidentens Irak-innsats. Den kanskje største favoritten, Rudolph ”Rudy” Giuliani, lever fortsatt på sin heltemodige innsats under oppryddingen etter 11.september og har scoret mye på kampen mot terror, selv om han ikke har vært i noe politisk embete siden den gang. John McCain, som tapte nominasjonen mot Bush og som var de nykonservatives foretrukne kandidat i 2000-valgkampen, har også stått solidarisk bak Bushs Irak-politikk, inkludert den siste troppeøkningen. Han taper imidlertid på en rekke meningsmålinger. Den erfarne Nebraska-senatoren Chuck Hagel var kanskje den republikaneren som var mest kritisk til Irak-krigen. Han advarte om for svak planlegging og for liten oppslutning. Hagel har ennå ikke bestemt seg om han skal bli med i racet – og stiller uansett svakt. En tilsynelatende sjanseløs kandidat, libertarianeren og kongressmedlemmet Ron Paul, har vekket oppsikt i de republikanske tv-debattene med sin motstand mot Irak-krigen. Paul er kjent for sin grunnlovsforankrede stemmegivning (han stemte mot Patriot Act og Irak-krigen) og er kanskje det nærmeste partiet i dag kommer en beinhard realist. Hans plassering milelangt ute på høyresiden gjør nok at han har omkring 0 % sjanse til å bli valgt.
Get Real!
Det er av eksperter man ofte hører sannheten. Brent Scowcroft og Anthony Zinni er to av dem. Som motstandere av Irak-krigen allerede før den ble igangsatt, og skeptikere til hele ideen om væpnet demokratisering, argumenterer de i dag for at USA skal bli værende i Irak til regionen er stabil. Anslagene om tilstedeværelse er fem til syv år. Å slå politisk mynt på en for tidlig retur fra Irak kan føre USA tilbake mot isolasjonisme og en mindre politisk aktiv rolle i verden.
Selv om ikke siste kapittel i Irak-krigens historie er skrevet, så ligger det ikke an til en ”happy ending.” President Bush vil bli husket som den som økte anti-amerikanismen til uforutsette høyder. Samtidig bør han også bli husket for å ha utviklet og ekspandert den idealistiske tradisjonen, i det at han har sørget for økt fokus på hva som skjer internt i land utenfor USAs tradisjonelle interessesfære. En av erfaringene republikanerne bør trekke er at demokratispredning fungerer best gjennom andre kanaler: Diplomati, opparbeidelse av sivilt samfunn, åpenhet og økt handel, ikke tvang. Både amerikanerne selv og vi i Europa er tjent med et USA som er sterkt og mer forutsigbart i sin utenrikspolitikk.
- Tord Bergesen har mastergrad i amerikansk utenrikspolitikk ved Institutt for statsvitenskap, UiO. Han har tidligere blant annet jobbet ved tankesmien CSIS (Center for Strategic & International Studies) i Washington.
Her var mye bastante og lettvinte ex-phil-konklusjoner. Det er påfallende hvordan Bergesens beskrivelse av realismen i seg selv antar idealistiske toner.
Realisme?
Hva er realistisk med å unnlate å reagere på bombingene av de amerikanske abassadene i Afrika?
Eller på Uss Cole?
Eller på bombingen av WTC i 1993?
Eller på gisseltakingen i Theheran i 1979?
Eller Hibollah-selvmordbomberen i Libanon i 1982?
Hvor realitisk er det å tro at en fare forsvinner fordi du ignorerer den som er innholdet i denne realismen? Slik man gjorde i disse tilfellene. Det eneste denne “realismen” medfører er at problemene bare blir større på sikt.
Det eneste realitiske ved denne realismen er at den er totalt urealitisk med tanke på fremtiden. Det er fordi det ikke realitisk å tro at å ignorerer undertrykkende regimer gir stabilitet – tvert i mot så er undertrykkende regimer ustabile.
“I sin siste bok, The Audacity of Hope, begrunner Obama sin krigsmotstand med at Saddam ikke utgjorde noen umiddelbar trussel. Dette er svært likt realistenes argumentasjon på samme tidspunkt.”
- Men har disse realistene skjønt at med dagens globaliserte verden så kan tiden ha rent ut på det tidspunktet man vurderer trusslene som umiddelbar? Er det en risiko vi har råd til å ta?
Er det realistisk å tro at fra man mener man har kommet i en situasjon der en Saddam utgjør en umiddelbar risiko, så vil man ha tid til å gå igjennom obstruksjonismen til Frankrike, Kina og Russland?
og hva er prisen for det? Prisen for at det ubrukelige CIA ikke hadde noen som helst oversikt over Alqaida var at 3000 mennesker døde.
Er det en pris man synes det er greit å betale? Er det noe vi bare må ta for gitt? Hva er i så fall grensen for hva vi skal tolerer av terror i Norge? 50 døde i en terroraksjon?
Et poeng som mange synes å ha glemt er at Saddam gav 50 000 USdollar til de etterlatte etter palestinske selvmordsbombere som i stor grad siktet seg inn mota sivile barn og unge i israel(Skolebusser, Pizzeriaer etc) Er det noe Israel bare må akseptere? Hvor mange selvmordbombere i USA eller Norge måtte Saddam ha finansiert før Obama, Realistene og Bergesen synes at det utgjorde en trussel hvert å gjøre ende på?
For uansett hvor jævlig situasjonen er i irak – og den er ikke god – så har veldig få sivile i USA og Norge mistet livet som følge av den. Tvert i mot – nå sloss de som er terrorister, disse som “strømmer til irak i hopetall” mot soldater – ikke mot sivile. Verken i Israel, Usa eller Norge.
“Videre finner Obama få eksempler på at frihet har kommet gjennom intervensjon utenfra. “
- Hva med Tyskland? Hva med Japan?
Så vil noen kanske kynisk si at – jo men Japan og Tyskland ble knust fullstendig – det ble på sett og vis ikke irakerne – fordi man gjennomførte en spektakulær “human”-krig – der man ikke knuste (Drepte i hopetall) fienden – men gikk rett for “hjernen”i Bagdad. Så da blir man sittende med at det som hadde gitt demokrati med større sannsynlighet hadde vært viljen til å påføre selv diktaturstater store sivile tap.
Alternativet hadde vært å fortsette med sanksjoner (noe alle krigsmostanderne, i hvertfall i Europa, Kina, Midtøsten og Russland, også var i mot), fått til et forbud mot militærestyrker utenover et minimumsforsvar, og så bombet installasjoner og avdelinger hver gang Saddam drev med kriminelle skurkestreker. Også kunne Irak fortsatt vært et av verdens største fengsler. Men dette var ikke en politikk krigsmotandere støttet eller det var mulig å oppretteholde et flertall for. Blant annet fordi Frankrike, Russland og Kina ønsket å kjøpe olje og selge våpen.
“En av erfaringene republikanerne bør trekke er at demokratispredning fungerer best gjennom andre kanaler: Diplomati,”
- og du mener snakke uten at det får konsekvenser – slik regjeringen driver med overfor Hamas. God idé.
“opparbeidelse av sivilt samfunn,åpenhet “
-kjempelett i despotiske regimer i den muslimske verden. Har du noen eksempler?
..”og økt handel, ikke tvang.”
- Ja, la oss fortsett å importerer oljen deres slik at despoten har økonomisk ryggrad til å bestikke en væpnet elite som kan undertrykke folket.(mditøsten) Eventuelt la oss kontrollere hele den kapitalistiske turistøkonomien som vi nekter andre å ta del i så vi kan gjøre ditto (som på Cuba – Raol castro og hæren kontrollerer hele turistøkonomien)
Forresten glemte du Støre-mantraet: Dialog.