Det sivile samfunn i Putins Russland er under press på en rekke områder. Lovgivningen blir strengere og mer vilkårlig. Reportere uten grenser plasserer Russland på plass 147 av 163 når det gjelder grad av pressefrihet.

I denne artikkelen skal jeg diskutere noen av forutsetningene for det sivile samfunn i dagens Russland. Det sivile samfunn er et mangslungent begrep som inkluderer et stort spenn av aktiviteter og organisasjonsformer. En relativt ukontroversiell og vanlig måte å forstå begrepet på er at det inkluderer mer eller mindre organiserte aktiviteter som ikke tilhører den rent private og familiære sfære, samtidig som det inngår i en dikotomisk relasjon med staten, som et korrektiv til statsmakten.[1] For å forstå utviklingen innefor det sivile samfunn må vi ta noen omveier om Russlands historie og aspekter ved presidentperiodene til de to eneste presidentene i den Russiske føderasjons historie: Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Men, for å si det først som sist: utviklingen i Putins Russland tilsier ikke at forholdene for det sivile samfunn bedres.

 

I Russland ble ikke livegenskapet formelt opphevet før i 1861, i praksis varte det også lenger. Dette fremholdes ofte som en forklaring på at et selvorganiserende sivilt samfunn basert på horisontal lojalitet (snarere enn vertikal frykt) hadde dårlige vekstvilkår i det tsaristiske Russland.[2] Sovjetunionens politiske lederskap var, ikke overraskende, utpreget skeptisk til det sivile samfunn. En skepsis de hadde arvet av Marx, som mente at sivilt samfunn er et borgerlig fenomen som burde avsløres.[3] Så når sosialismen skulle bygges var ulike former for borgerinitiativ og avvikende politiske syn forstyrrende og uønsket. Sovjetiske organisasjoner som Komsomol, var i stor grad statsinitierte og statsstyrte. Riktignok hersket det en viss frihet innenfor Komsomol, men dette var bare innenfor strengt definerte rammer.

 

Boris Jeltsin hadde én plan som president, og det var å knuse kommunismen. Da det var gjort var det lite planmessig politikk igjen å spore. Selv om Jeltsin gjennom sine oligarker kontollerte de viktigste mediene er det rimelig å hevde at det under hans styre ble åpnet opp for en demokratisk bevegelse. Samtidig rykket velmenende vestlige donorer inn for å bygge det sivile samfunn i Russland. Dette førte til at antallet organisasjoner som siktet seg inn mot ulike vestlige donorer i Russland eksploderte. Blant disse er det mange enmanns-NGOer og passive organisasjoner.

 

Skal vi dømme etter nekrologene publisert etter Jeltsins død har arven etter Jeltsins styre to kjennetegn: Liberalisering av økonomien og en ufullkommen demokratiseringsprosess på den ene siden, og økonomiske nedgangstider og kaos på den andre siden. Da Jeltsin i 1993 argumenterte for økonomisk sjokkterapi i den russiske dumaen sa han: ”Alle vil få det vanskeligere i et halvt år, deretter vil prisene falle”. Dette ”halvåret” varte og rakk gjennom store deler av hans to presidentperioder. Blant annet var Russland høsten 1998 i praksis konkurs og det folk måtte ha av sparepenger forsvant. For mange er det nok viktigere med en jevn og forutsigbar pris på brødet enn at det som ofte oppfattes som abstrakte demokratiske rettigheter er sikret. De negative erfaringene fra den økonomiske sjokkterapien er nok noe av forklaringen på Putins popularitet. Hans mandat ble på mange måter å rydde opp i rotet etter Jeltsin og å gjenreise Russland som stormakt. Sagt på en annen måte: så lenge Putin sørger for stabilitet og økonomisk vekst i Russland er det nok relativt lite demokratisk streben blant befolkningen.

Putins konsolidering av makten gjennom økt sentralisering og en styrket maktvertikal har ikke bedret vilkårene for det sivile samfunn i Russland. Putin virker angstbitersk i sitt forhold til opposisjon og dissens. Dette henger delvis sammen med roserevolusjonen i Georgia høsten 2003 og den oransje revolusjonen i Ukraina høsten 2004. At folket gjennom godt organiserte protester, delvis finansiert fra utlandet, klarte å velte disse regimene har skremt den russiske politiske eliten. Et grep Putin har gjennomført angivelig for å bedre dialogen med det sivile samfunn, er opprettelsen av det såkalte Samfunnskammeret (Obsjtsjestvennaja palata), som består av representanter for 126 organisasjoner. Imidlertid kritiseres kammeret for i første rekke å bestå av Putin-lojale organisasjoner og ukontroversielle organisasjoner som filatelistforeninger og liknende. Slike typer organisasjoner tilhører selvsagt også det sivile samfunn, men det er bekymringsfullt om Samfunnskammeret fungerer på en slik måte at kun de som er medlemmer anses som legitime, mens de som står utenfor (som mange menneskerettighets- og miljøorganisasjoner) blir avfeid som ekstreme. Dette har det vært tendenser til, og mange som uttrykker opposisjon har fått erfare at det kan være en risikosport.

 

Det sivile samfunn er avhengig av at ytringsfriheten og presseftiheten er sikret. I politisk forstand er ytringsfriheten i Russland i dag begrenset, men ytringsfriheten i mer hverdagslig forstand er sikret. Russland er ikke et angiversamfunn. Like fullt blir kritikk av statens politikk klubbet ned, samtidig som det er vanskelig å nå ut i store media. Dette siste henger sammen med at de største mediene enten er statseide eller eid av krefter tro mot Kreml. Rett i forkant av presidentvalget i 2004 var jeg i Moskva, og ble da invitert av noen russiske aktivister til å bivåne en anti-Putin demonstrasjon. Den ble avholdt i det sentrale Moskva, og plakatene inneholdt slagord mot krigen i Tsjetsjenia spesielt og Putins politikk generelt. Egentlig var det lite som var bemerkelsesverdig ved denne demonstrasjonen: Noen hundre demonstranter hadde møtt opp og alt gikk stille og rolig for seg. Rundt plassen stod et stort antall politifolk oppmarsjert. Men dette var nok en demonstrasjon som fikk svært liten oppmerksomhet fordi den ikke ble dekket av russiske fjernsynskanaler. Det var kun utenlandske kanaler som filmet der. Nettopp presidentvalget ble da også kritisert for at medidekningen i Russland var skjev, og at det var vanskelig for opposisjonskandidatene å i det hele tatt få dekning i media.

 

Imidlertid finnes det noen få og uavhengige medier, men aberet er at disse i praksis har et begrenset nedslagsfelt. Avisa Novaja Gazeta, der Anna Politkovskaja jobbet, er et eksempel på dette. En av grunnene til at aviser har få lesere, er at distribusjonssystemet kollapset med Sovjetunionen. Dermed er fjernsynet det dominerende medium som når ut til massene i byene og på landsbygda. At det er slik viser Putins respons på drapet på Politkovskaja. Han poengterte at drap ikke skal forekomme, men tilføyde at Politkovskaja var irrelevant. Ingen gjerningsmann er identifisert, så sånn sett kan det være prematurt å bastant konkludere med at hun ble drept på grunn av hennes kritiske journalistikk i forhold til Tsjetsjenia. Men det er likevel grunner til å anta at drapet har med dette å gjøre, blant annet fordi hun visstnok var i ferd med å komme med avsløringer som ville være pinlig for (enkelte) elementer innenfor den russiske hæren. Politkovskaja hadde nok av fiender. Samtidig vet vi at det er mange journalister som er blitt drept i Russland, i følge organisasjonen Reportere uten grenser tre i 2006, totalt 21 i løpet av Putins tid som president.[4] Disse tallene er imidlertid omstridte. Det er ikke alltid så lett å bevise at drapene ble gjennomført som en følge av jobben som journalister, derfor er det enkelte som hevder at tallet er lavere. Reportere uten grenser rangerer for øvrig Russland på plass 147 av 163 når det gjelder grad av pressefrihet.

 

Vittige sjeler vil ha det til at man snart må ut i skogen for å få lov til å demonstrere i Russland. I hvert fall er det som kan bli realiteten dersom regionale myndigheter i Moskva får det som de vil. Det har blant annet blitt foreslått at det ikke skal være lov å demonstrere i nærheten av historiske monumenter i Moskva. Det begrenser antallet lovlige plasser betydelig. I tillegg skal det ikke være mer enn to mennesker per kvadratmeter, noe som vil være en ikke helt enkel forskrift å håndheve. Disse forskriftene er riktignok ikke endelig vedtatt. På grunn av frykten for terror er det allerede slik at det er mange steder det ikke er lov å demonstrere, som i nærheten av jernbanestasjoner og foran mange offentlige bygninger.

 

Gjennom lovendringer i tre ulike lover[5] har diverse begrensninger på organisasjonsfriheten blitt gjennomført. Disse regulerer blant annet hvordan russiske NGOer bruker midler som de har mottatt fra utenlandske donorer. I Russland er det vanlig å se for seg forholdet mellom stater som et nullsumspill.[6] Implikasjonen av et slikt syn vil for eksempel kunne være at norsk støtte gjennom Prosjektsamarbeidet med Russland (Utenriksdepartementet) og ulike støtteordninger innenfor Barentssamarbeidet kan bli mistenkeliggjort. Når da russiske miljøvernorganisasjoner i Nordvest-Russland mottar slik støtte, blant annet for sitt arbeid mot atomkraft, ses dette på som norsk innblanding i interne russiske forhold. At dette er tilfellet har jeg blant annet observert ved en demonstrasjon utenfor Kola atomkraftverk. Natur og Ungdoms søsterorganisasjon Priroda i Molodjozh ble der anklaget for å løpe andre lands ærend. De hindringer blant annet miljøvernere på Kolahalvøya møter, viser at det er elementer av byråkratiske absurditeter og teknikaliteter som brukes for å stanse uønsket aktivitet. Lederer i Priroda i Molodjozh, Vitalij Servetnik, ble den 7. juni forhindret fra å møte statsminister Stoltenberg i Murmansk. Motstridende forklaringer ble gitt på hvorfor Servetnik ble anholdt: At han skal ha vært under mistanke for deltakelse i et bankran og at han ikke hadde korrekt akkreditering var av forklaringene som ble gitt. Denne ”misforståelsen” ble oppklart så fort Stoltenberg hadde dratt fra byen.

 

Når det gjelder den generelle rettssikkerheten er det vanskelig å si noe entydig om dette. Det er åpenbart at korrupsjon er et stort problem innenfor rettsvesenet. I følge Bellona-medarbeideren Aleksander Nikitin skal hoveddommeren i Moskva ha sagt følgende: ”Alle dommere under meg avsier de dommer jeg ber dem om.” Det virker ikke betryggende. Skal vi tro Politikovskaja i hennes foreløpig siste bok på norsk ”Putins Russland,” er bruken av rettspsykiatere i Russland heller tvilsom.[7] Hun peker der på at rettspsykiatere som blir hentet inn for å frikjenne offiserer tiltalt for mishandling og voldtekt i Tsjetsjenia, er mange av de samme som på 70-tallet avga tvilsomme erklæringer om dissidenters påståtte sinnssykdom. Dermed kunne disse låses inne på en mental institusjon. Politkovskajas objektivitet kan det settes spørsmålstegn ved, blant annet har hun en meget messende stil uten særlig rom for motargumenter. Imidlertid er det foruroligende om det hun peker på i denne saken er sant. Det er liten grunn til å tro at hun skulle dikte dette opp. I en god artikkel om rettssikkerheten i Russland, peker juristen og tidligere NUPI-forsker Brynjulf Risnes på flere interessante momenter vedrørende rettsvesenet i Russland.[8] Han hevder blant annet at rettsvesenet i Russland tar seg den frihet det kan. Med andre ord kan man ikke skylde på rettsvesenet alene for at det mangler selvstendighet. Når det gjelder korrupsjon innenfor rettsvesenet derimot må rettsvesenet selv ta ansvaret med å rydde opp. Et annet poeng her er at Norge når det gjelder retur av tsjetsjenske flyktninger mener at Russland kan garantere dem et tilstrekkelig nivå av rettssikkerhet.

 

Mange av reguleringene som er gjennomført i Russland kan isolert sett virke fornuftige og nøytrale. Blant annet er ikke de nye NGO-reguleringene mye strengere i Russland enn i en del andre land. Like fullt er det grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan lovverket anvendes. Er det slik at det er den sovjetiske telefonlov (telefonnyj zakon) snarere enn lovens bokstav som gjelder i Russland? Med telefonlov forståes det prinsipp at en statsfunksjonær venter på ordre fra sin overordnede per telefon. Om telefonloven er det styrende prinsipp åpner dette for en vilkårlig og lite transparent maktutøvelse. Det bekymringsfulle med hvordan makt utøves i Russland er altså at den kan virke vilkårlig og systematisk på en gang. Dette ved at loven anvendes diskriminerende overfor opposisjonelle aktører innenfor det sivile samfunn, og ved at dette skjer relativt systematisk. Skjønt hvor systematisk dette egentlig er skal man ikke overdrive. Som nevnt innledningsvis har Putin gjennomført en politisk og administrativ prosess der makten sentraliseres. Derimot skal man være varsomme med å slutte av dette at politikk i Russland er styrt kun ut fra en vilje. Russland bør altså ikke oppfattes som en enhetlig, rasjonell aktør. Det er mange viljer og til dels konkurrerende insteresser bak maktutøvelsen. Imidlertid er det et visst nivå av konformitet, ved at det russiske statsapparatet består av en servil elite.[9] Denne gjennomfører den politikk som de tror Putin vil at de skal. Blant annet fordi de vet at så lenge de gjør det slik Putin vil kan de også beholde sine prestisjetunge posisjoner. Dette innebærer at det er mye posisjonering innenfor Russlands maktelite, noe vi ventelig vil få se mer til fram mot presidentvalget i 2008. I denne sammenheng skal vi ikke vente oss at forutsetningene for det sivile samfunn blir bedre.