Knut Olav Åmas har skrevet et kraftfullt forsvar for ytringsfrihet, toleranse, dissens og den frie debatt. Mange mennesker bør åpne sitt sinn og lese denne boken.
Knut Olav Åmås: Verdien av uenighet: Debatt og dissens i Norge, Kagge 2007, 230 s.
Dette er intet stringent, logisk oppbygd forsvar for en gitt posisjon. Det er en søkende debattbok som kombinerer sterke synspunkter med den åpenheten som landets fremste debattredaktør bør ha.
Den konforme dissident
Knut Olav Åmås er ingen revolusjonær debattant med perifere meninger og en sterk ideologisk agenda,
”Jeg ble fascinert av den klare forbindelsen mellom vitenskapsfilosofi og politisk filosofi hos Popper. I begge tilfeller var tenkemåten hans, som han kalte den kritiske rasjonalismen, å gjøre fremskritt i vitenskap og politikk, i kunnskap og samfunn, ved å kritisere eksisterende kunnskap og politiske ordninger fremfor å sette opp mer eller mindre utopiske, positive idealer å strebe etter.” (s. 29)
Hele tenkningen hans er inspirert av Karl Poppers liberale konservatisme. Åmås er ingen nyliberal tenker eller sosialistisk ideolog. Hans standpunkter virker i hovedsak solid forankret i allment aksepterte fordommer i samfunnet. For eksempel aksepterer han venstresidens konsensusoppfatninger om nyliberalisme og kapitalisme, uten argumentasjon. Mye ansees som så selvsagt at begrunnelser ikke synes nødvendige.
Det forekommer meg imidlertid at denne plattformen er en klar fordel når hans egentlige prosjekt markedsføres, både i denne boken og i hans daglige virke. Denne traustheten gir betydelig spillerom for å skape viktige debatter uten å bli beskyldt for en egen agenda. Det er grunn til å ta Åmås på alvor når han drar i gang en debatt for debattens og opplysningens skyld. De fleste samfunnsaktører mangler en slik troverdighet, og med god grunn.
Åmås er bekymret for en stadig tiltakende konsensus og konformitet i det norske samfunn.
”Vi lever i en bare tilsynelatende sterkt individorientert tid som i virkeligheten er sterkt konform og masseorientert.” (s. 17)
Menneskene er skviset mellom verdslig og kommersielt press på den ene siden og religiøst og kulturelt begrunnet kollektivisme på den andre. Begge deler bidrar til å strømlinjeforme enkeltmennesker.
I en slik situasjon mener Åmås at behovet for alternative stemmer er sterkere enn noen gang. Det trengs grunnleggende og dyp kritikk av den gjennomtrengende enigheten.
Etikk, politikk og kunnskap
En av tesene til Åmås er at samfunnet tjener på dissidentenes virke, mens det kan være en stor belastning for den som tar på seg rollen. ”Å være i det offentlige rom er å bli misforstått, forvrengt, forenklet og misbrukt” (s. 145), noe som spesielt vil være en belastning når meningen kolliderer med det overveldende flertallet mener.
Åmås er spesielt på vakt mot tendensen til at mennesker tilpasser seg til minste motstands vei.
”Noen av historiens ondeste gjerninger er blitt administrert av mennesker som rett og slett ikke har utpekt seg på andre måter enn ved en velutviklet tilpasningsevne. Eller, kunne jeg si: En evne til å være konform i forhold til sine omgivelser.” (s. 59)
Det er ingen selvfølge at grunnleggende friheter forsvares, snarere tvert om. Åmås viser til hvordan den tause majoriteten har en tendens til å velge trygghet fremfor ytringsfrihet. Det er først og fremst en intellektuell elite som i praksis benytter seg av slike rettigheter, selv om de er et basiselement i et fritt samfunn.
Forfatteren gir tre begrunnelser for dissens. Den etiske handler om den grunnleggende retten til å ytre ens meninger. Den politiske handler om at dissens er nødvendig for å initiere endring av samfunnet. Den kunnskapsmessige tar utgangspunkt i at man aldri kan vite om det er sannhet man undertrykker og at sjansen for å nærme seg sannheten øker om alle meninger får sjansen til å bli vurdert.
Det liberale avvik
Det er imidlertid interessant å se hvor Åmås havner når hans synspunkter avviker fra de rådende oppfatninger. Han havner nesten utelukkende ned på liberale synspunkter.
Dette kommer tydelig frem i omtalen av Russland, Kina og Cuba og venstreintellektuelles lefling med autoritære regimer. Her er han til tider glitrende i sin kritikk av autoritære tendenser. Han kobler i stor grad unnfallenhet overfor totalitære diktatorer til konform antiamerikanisme. ”Mine fienders fiender er mine venner”. Selv om han ikke er noen nesegrus beundrer av USA, er han klar på at USA er mye bedre enn alternativene. Han er uansett krystallklar i sin hyllest til den vestlige verden.
”Det er den vestlige verdens unike evne og vilje til selvkritikk og rasjonalitet som har gjort det mulig for disse samfunnene stadig å forbedre seg selv og gjøre fremskritt – ikke gjennom å forherlige og forfalske virkeligheten slik totalitære regimer har gjort og stadig gjør, men ved å reformere seg selv, lidenskaplig.” (s. 34)
Det liberale grunnsynet kommer kanskje klarest frem i synet på menneskers ansvar for egne valg og med hensyn til individets rolle overfor kollektivet.
Han har et interessant forsvar for at homofili ikke er et resultat av biologi, men derimot en konsekvens av en rekke valg foretatt av den enkelte. Hadde tilsvarende blitt argumentet av en pastor i en frikirke, ville fordømmelsen vært unison. Åmås sin mulighet til å fremme slike synspunkter (han er selv homofil) uten å bli hetset for det, er imidlertid en god anledning til å få frem et poeng knyttet til dissens.
Hvem som er dissidenter og hvem som er konformister er relativt i forhold til tid og rom. Gårsdagens dissidenter kan bli morgendagens konformister. Noe som er en naturlig konsekvens av begrunnelsene for dissens. En fordel med å slippe frem alternative synspunkter er at de bidrar til å endre samfunnet og den etablerte sannheten, forhåpentligvis til det bedre.
For en liberaler er det en fornøyelse når Åmås omtaler nasjonen som et konstruert og påtvunget kollektiv (s. 28). Individualismen stikker dypt hos Åmås selv om de politiske implikasjonene på de fleste områder er ganske sublime.
”I tillegg til troen på ytringsfriheten, er det å betrakte individets posisjon som selve kjernen i et samfunn, min eneste form for ”fundamentalisme” (jeg bruker fortsatt ordet polemisk og retorisk). (s. 167)
Ytringsfrihet
Til grunn for hele boken ligger et bunnsolid forsvar for ytringsfriheten. Styrken og klarheten i argumentasjonen er forbilledlig. Boken etablerer Åmås som ytringsfrihetens fremste forsvarer i Norge i dag. Det er han som holder den fanen høyest av oss alle.
For Åmås har ytringsfriheten to elementer som begge er viktige.
”Etter mitt syn på ytringsfrihetens grenser, burde verken Tvedt eller Kjuus blitt dømt, hvor avskyelige vi enn synes deres meninger er. Den samme innstilling har jeg til homofile ledere i Norge som anmelder trakassering av homofile i offentligheten. De burde ikke gjøre det. Ikke rettssalene, men debattsidene i avisene og debattprogrammene i TV og radio er stedet for å bekjempe det verste man vet av meninger og holdninger.” (s. 171)
Han gir en gjennomgående grundig begrunnelse for hvorfor alle ytringer bør være tillatt. Her plasserer han seg solid i tradisjonen etter John Stuart Mill. Argumentasjonen er klar og elegant.
Han føyer imidlertid til enda et lag. Nemlig at det er viktig å bruke ytringsfriheten. For å bryne synspunkter på hverandre og for å løfte meninger opp i offentligheten slik at de blir synlige og kan utsettes for kritikk.
I denne sammenhengen er det interessant at han tar klart avstand fra den sutringen som finnes om at noen meninger ikke får komme frem i debatten.
”Jeg vil hevde at de fleste store medier er åpne for alle typer avvikende meninger hvis de har en saklig, argumenterende form.” (s. 157)
Troen på individet
Problemet er i større grad at muligheten til å ytre seg ikke benyttes. Det er problematisk at for eksempel mange akademikere ikke beveger seg ut i offentligheten. Åmås mener imidlertid at muligheten til å ytre seg er enorm, mulighetene ligger der. Den største begrensningen ligger ofte hos den enkelte – mulige – samfunnsdebattant.
”Min optimisme med hensyn til samfunnsdebattens betydning i Norge, skyldes også at jeg har sett hvor mye enkeltpersoner kan utrette innenfor små og store medier – ambisjonsløsheten sitter ikke i veggene, men i enkeltmenneskers hoder.” (s. 135)
Han argumenter for at den enkelte har muligheten til å delta i den grad vedkommende gir seg selv muligheten til det. Debatten er til og med avhengig av at det enkelte menneske deltar.
”Dissidenten må hele tiden tenke på og ut fra individer, ikke masser og grupper. Det er i individet de universelle rettighetene er forankret.” (s. 129)
Denne troen på individet forstyrres imidlertid litt i Åmås sitt interessante forsøk på å problematisere hva en dissident er. Forfatteren er god når han argumenterer mot et politisert monopol på å bruke betegnelsen.
Han blir imidlertid for enkel når han både plasserer dissidenten tradisjonelt på venstresiden og kobler den til opposisjonen mot de tidligere autoritære sosialistregimene i øst. Spesielt når han også påpeker venstreintellektuelles unnfallenhet overfor de samme statene.
Forfatteren er imidlertid forbilledlig klar på at ikke alle typer dissens er like verdifull.
”Det som bør oppmuntres er derfor ikke dissens i seg selv, men fornuftig og begrunnet dissens.” (s. 95)
Nyanser og toleranse
Forfatteren har et bredt og romslig syn på hvilke meninger som faller innenfor en slik ramme. Han har med de nødvendige nyanseringer og viser stor toleranse overfor andres oppfatninger.
Det er imidlertid vel så interessant at han er tilsvarende klar på at det finnes en grense for hvor langt toleransen skal strekkes.
”Det er derimot misforstått å vise toleranse for det intolerante, dvs. for de kreftene som, hvis de vinner frem, bare vil gjøre det av med toleransen selv. De som er intolerante fundamentalt og av prinsipp, fortjener ingen toleranse i gjengjeld. Å bruke vold og trusler for å kvele pluralismen som har gjort toleransen mulig i første instans, er en utilbørlig intoleranse som ikke må få eksistere.” (s. 180)
Han understreker betydningen av å åpent kunne kritisere for eksempel religioner uten at det skal gå på bekostning av trosfriheten.
”Det er en fundamental forskjell på å respektere religioners innhold og å respektere selve retten til å ha en religion. Det siste er en selvfølge, det første er på ingen måte det.” (s. 177)
Oppsummerende betraktninger
Det er få ting undertegnede finner så givende som lange samtaler med intelligente mennesker som har fordypet seg i et tema som også fanger min interesse.
Min følelse etter å ha lest boken var at det var dét jeg hadde opplevd. Knut Olav Åmås er en reflektert debattnerd som har fått gitt utløp for sine refleksjoner over mer enn 200 sider. Resultatet er en fornøyelse for de av oss som har brukt mye tid med å lage og delta i debatter. Kombinasjonen av sterke meninger og intellektuell nysgjerrighet er alltid interessant, og dette er et felt som Åmås behersker til det fulle.
Samfunnsengasjerte mennesker bør ha stort utbytte av boken, ikke som en fasit, men som en innfallsport til større refleksjon.
Det er ingen grunn til å underslå at boken ikke er perfekt, like lite som den perfekte debattartikkel finnes. Én svakhet kan være en god del gjentakelser. Jeg er imidlertid usikker på hvor mye det ville styrket boken med en strammere redigering. Den åpne formen er en av bokens klare styrker.
Boken har også et annet trekk som bidrar til å gjøre den enda bedre. Kontrær opposisjon til etablerte dogmer. Åmås har noen glitrende sider om Henrik Ibsen og det passer godt med et Ibsen-sitat som avslutning. Det er hentet fra et brev til Bjørnson som ville ha Ibsens støtte til ”flaggsaken”:
”Det er ganske uvæsentligt om vore politikere skaffer samfundet nogle flere friheder, sålænge de ikke skaffer individerne friheden. Det heder jo at Norge er et frit og selvstændig rige; men jeg setter ikke stor pris på denne frihed og selvstændighed, sålænge jeg ved at individerne verken er fri eller selvstændige. Og det er de ikke hos os. Der findes ikke i det hele Norges land 25 fri og selvstændige personligheder. Der kan ikke findes slige.” (s. 107-108)
- Bent Johan Mosfjell er redaktør i Bokavisen.
