Flere liberalkonservative ideologer finner inspirasjon hos Aristoteles. Dette er problematisk. Hans politiske filosofi er svært hierarkisk, stikk i strid med liberalkonservativ ideologi.
Aristoteles kan på mange måter tas til inntekt for ulike liberale og konservative strømninger innen politisk ideologi og politikk. Markedsliberalismens far, Adam Smith, og i nyere tid Ayn Rand, er av dem som fant mye inspirasjon hos ham. Men deres positive lesning var først og fremst økonomisk og metafysisk, ikke moralpsykologisk.
For noen liberalkonservative, for eksempel Dick Erixon, utgjør utviklingen av karakteridealet slik Aristoteles beskriver det også en inspirasjon. Ved første øyekast kan man være enig i en slik tolkning, men jeg mener at den til syvende og sist står i sterk kontrast til liberalkonservativ ideologi.
Hierarkier med fascistiske tendenser
Det viktigste for Aristoteles er målet for bystaten. Han mener at et politisk system som legger til rette for personlig utvikling og ansvar er viktig for å nå målet: det gode liv. Så langt ville mange borgerlige ideologer nikke samtykkende. Men en slik lesning av ham kan være forhastet.
Problemene tårner seg opp hvis man stiller seg spørsmålene hva dette gode liv består i, og hvem det gjelder for. Hvem som er disponert for å utvikle dygden? Dette vil variere ut ifra de politiske forholdene, men det er klart at det først og fremst er snakk om menn over 25 år med ulike privilegier, for eksempel eiendom. Et intellektuelt talent vil nærmest være påkrevd.
Slik jeg forstår liberalkonservativ ideologi er det langt fra nødvendig å være filosof for å passe inn i karakteridealet. En lesning av ham må derfor være mer nyansert når det gjelder hva det gode liv er, og hvem det gjelder for. Aristoteles politiske filosofi er spekket av hierarkier med fascistiske tendenser, noe som har sitt opphav i et annet syn på mennesket, en annen moralpsykologi.
Naturlige, psykologiske forskjeller
For Aristoteles er de naturlige, psykologiske forskjellene mellom folk vel så fremtredende som eventuelle likheter. Hans skille mellom slavemoral og herremoral er av de viktigste. De naturlige slavene har ikke fornuftig sinnelag, og vil ikke vite hva som er best for seg selv. I det storslåtte, skandinaviske konsensusdemokrati er dette tanker som de fleste får dårlig smak i munnen av.
Hans foretrukne styre var et styre av de beste; et aristokrati. De fleste voksne mennesker i hans politiske filosofi er unndratt muligheten til medbestemmelse i egne liv. Å unnskylde ham for å være preget av sin samtid, hvor blant annet slaveinstitusjonen stod sterkt, holder ikke mål. Det var flere krefter i samtiden som kjempet for mer moderne, demokratiske tanker, men eliten, blant dem Aristoteles selv, motsatte seg en utvikling i denne retning.
Rett nok var Aristoteles’ meninger om slavemoralen kanskje vel så mye en kritikk av de eksisterende, hierarkiske institusjoner, som en bekreftelse av dem. Personer han mente hadde slavemoralske karaktertrekk befant seg på toppen av institusjonene, mens folk som var egnet til å lede, tenke og å ta ansvar for seg selv og andre, altså de ”herremoralske”, var overlatt slavemoralens vilkårlighet. Det evige politiske problem, at de som styrer ikke er de som bør styre, var han derfor sørgelig klar over.
Mennesket har det best i ufrihet
Dette forandrer likevel ikke det faktum at Aristoteles anså det som problematisk å dele ut politiske og sosiale privilegier til alle, og han kan derfor vanskelig sies å være demokrat i moderne forstand. Antakeligvis ville han si at mange voksne mennesker har det best med innskrenkede friheter, klare rammer og tydelige autoritetspersoner som sørger for deres ve og vel.
Problemet med å ta denne klassiske tenkeren til inntekt for borgelige demokratier, slik flere liberale og konservative ideologer gjør, er at det vanskelig kan gjøres uten samtidig å ta stilling til hele hans filosofi, hvor slike kontroversielle tanker står helt sentralt.
Aristoteles dygdsetikk er om mulig forenelig med politiske strukturer i liberalkonservativ ideologi, men synet på mennesket er det ikke. En person som tilkjennegis frihet og ansvar, og karakteriseres som vellykket i liberalkonservativ ideologi, er ofte ikke det for Aristoteles.
- Åsmund Alvik er masterstudent i filosofi. Han har vært aktiv i Den Konservative Studenterforening (DKSF).
