Hva er en “god” samfunnsøkonomi? Nobelprisvinner i økonomi Edmund S. Phelps svar er at den må være dynamisk og rettferdig – entreprenørvennlig og inkluderende.
Hvis det finnes noe slikt som et godt samfunn, så må det også finnes noe slikt som en god samfunnsøkonomi. Hva bør vi så kreve av økonomien for å tildele den aristoteliske karakteristikken ”god”? Svaret fra fjorårets Nobelprisvinner i økonomi Edmund S. Phelps er dette: først og fremst at den er dynamisk og rettferdig – entreprenørvennlig og inkluderende.
Edmund Phelps, som har sitt virke ved Columbia University, ble født midt i den dypeste perioden av den store depresjonen på 1930-tallet, en periode som kostet jobbene til både hans far og mor. Derfor er det kanskje ikke så rart at Phelps som samfunnsøkonom har viet så mye av sitt arbeid til nettopp arbeidsledighet som tema. Phelps akademiske arbeider kretset lenge rundt temaene arbeidsledighet, inflasjon og vekst. Han ble i første rekke tildelt Nobelprisen for sine teoretiske og empiriske bidrag på 60- og 70-tallet som motbeviste den såkalte Phillipskurven, teorien om at det fantes en negativ sammenheng mellom arbeidsledighetsnivået og inflasjon. Med andre ord, jo høyere inflasjon, desto lavere arbeidsløshet, og omvendt. Listen bør også forlenges med teorien om ”det naturlige arbeidsledighetsnivået”, og hvilke krefter som bestemmer dette underliggende og mer langsiktige ledighetsnivået. 1
Langt mer interessant – spesielt i vår samtid – er det å registrere at Phelps gradvis har beveget sin oppmerksomhet langt mer over til de mer grunnleggende dynamiske økonomiske tema, som entreprenørskap og innovasjon, og hvordan den dynamiske vekstkraften påvirkes av våre juridiske, politiske og økonomiske institusjoner, eller spilleregler. Både i hans Nobelprisforedrag i Stockholm, i intervjuer i etterkant av tildelingen, samt i artikler skrevet i de senere år er det omkring disse nevnte dynamiske temaene han har valgt å fokusere sin utforskende energi. Bak denne gradvise dreiningen er det ikke vanskelig å spore en interessant dannelsesreise – fra tradisjonell nyklassisisme og velferdsøkonomi, til en gjenoppdagelse av sentrale og høyst aktuelle innsikter fra blant andre Friedrich A. Hayek og Joseph Schumpeter.2
Innledningsvis bør det også nevnes at norske medier stort sett kun brakte en liten notis om Phelps og Phillipskurven etter offentliggjøringen av prisutdelingen. Det har også vært temmelig tyst fra norske samfunnsøkonomer i anledning Phelps pristildeling. Dette til tross for at han ble viet betydelig oppmerksom og interesse i både engelske og tyske medier, foruten naturligvis i sitt hjemland.3 Etter min mening sier dette også noe interessant om det markedsøkonomiske dannelsesnivået i Norge. Det vil jeg komme tilbake til.
Dynamikk og innovativ fruktbarhet
Fra alle seriøse forsøk på å utforske og forklare forskjeller og likheter i økonomisk vekst og innovativ verdiskaping mellom ulike land er det rimelig å forvente flere ting. Man bør blant annet forvente at konklusjonene ender ut i en kombinasjon av noen tydelige avdekkete hovedmønstre og et sett av spesielle forhold knyttet til det enkelte land. Gir man uttrykk for et hovedmønster, så gjør man det med noen forbehold, enten de er klart uttalte, eller ikke. Phelps er selv nøye med å påpeke at man ikke kommer utenom forbeholdene, men han er samtidig befriende klar i å avdekke det han mener er hovedmønstre og hovedbudskapet i sine analyser.
Et av hans hovedbudskap er dette: Det finnes betydelige forskjeller over tid i økonomisk utvikling (produktivitet, vekst, innovasjonsevne, arbeidsledighet m.v.) mellom de relativt frie markedsøkonomiene (innen OECD) på den ene side, og de land som er mer preget av korporatistiske strukturer, statsintervensjonisme og detaljregulering. I den første gruppen tenker Phelps i første rekke på de engelsktalende landene (han kunne nok også tatt med Nederland og de nordiske landene her), og i den andre gruppen tenker han i første rekke på de store landene på det europeiske kontinentet, Tyskland, Frankrike og Italia. Det store skillet dreier seg etter Phelps mening om forskjeller i ”dynamism” – ”hvor fruktbar en økonomi er til å skape nye innovative ideer, realisere de antatt mest lovende konseptene, alt i alt økonomiens evne til å gjennomføre talentfulle og lønnsomme innovasjoner.” 4
Phelps mønsterforklaring på de relativt frie markedsøkonomienes overlegende dynamiske prestasjoner sammenlignet med Tyskland, Frankrike og Italia er denne: ”De relativt frie markedsøkonomiene, inkludert USA, Canada og Storbritannia, er kjennetegnet ved en større grad av åpenhet for realisering av nye kommersielle ideer fra entreprenører, og et større mangfold av aktører og synspunkter blant finansielle aktører, som velger ut hvilke prosjekter de støtter opp om med kapital og insitamenter som kreves for å realisere dem. Selv om mye innovasjon kommer fra etablerte selskaper, så kommer også mye fra nystartede virksomheter, spesielt de mest radikale innovasjonene.”
Til sammenligning hevder Phelps at de store kontinentale landene sliter med en hel serie av institusjonelle spilleregler som i sum virker både begrensende og hemmende på det potensielle mangfoldet av dynamiske drivkrefter; entreprenørskap, innovasjon, konkurranse og et mangfold av utforskende ideer, konsepter og realiseringsforsøk. I følge Phelps er det en kombinasjon av flere problemer som i sum har hemmet den dynamiske veksten i Tyskland, Frankrike og Italia:
-
Næringslivet er overbelastet med rekke regulerte hensyn til spesielle interessegrupper, ”stakeholders” og ”social partners”, foruten at korporatistiske institusjoner, statlige innflytelse og direkte politiske støttetiltak og intervensjoner bidrar til overdrevet politisering av økonomien.
-
Et relativt monopolistisk bank- og finanssystem, med store innslag av konkurransebeskyttede nasjonale og regionale finansinstitusjoner, samt tidvis politisk overstyring av forretningsmessige beslutninger.
-
Rigide bransjevise detaljreguleringer av en rekke forhold som direkte hemmer nyskaping og innovasjon, og som ofte utgjør rene privilegiesystemer med sterke stagnasjonsinsitamenter.
-
Et lite fleksibelt arbeidsmarked og velferdsordninger som er lite sysselsettingsvennlige. Resultatet er høy arbeidsledighet, og tendenser til regelrett utestengelse av mange mennesker fra arbeidslivet, spesielt unge, kvinner og minoritetsgrupper.
-
Lave investeringer i forskning og høyere utdanning, og liten grad av kreativ konkurranse mellom forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner.
I en innovasjonsdrevet økonomi, hvor mulighetene til å skape, utvikle og markedsføre lønnsomme innovasjoner – som både driver frem den økonomiske veksten, nye arbeidsplasser og høyere velferd – er det temmelig klart at Phelps hovedbudskap er både viktig og alvorlig. Det handler i stor grad om hvilke fremtidsmuligheter et land kan tilby sine innbyggere. Man skal være temmelig ensporet og ”teknisk” i sin økonomiske forståelse for ikke å skimte det menneskelige dramaet som i virkeligheten utspiller seg mellom linjene i Phelps budskap.
Dynamikkens menneskelige oppsider
Phelps andre hovedbudskap bygger på noen viktige menneskelige aspekter ved en åpen og dynamisk økonomi, aspekter som ofte undervurderes. Han trekker frem tre forhold som alle er relevante på tvers av landegrensene. At de relativt mest dynamiske økonomiene både skaper høyere produktivitetsvekst, større yrkesdeltakelse, lavere arbeidsledighet og sterkere lønnsutvikling enn de mindre dynamiske er alt annet enn overraskende, og på ingen måte en trivialitet. Som en konsekvens blir det stadig lettere for stadig flere, spesielt lavtlønnede, å unngå arbeid som er fysisk slitsomt, forbundet med ubehag eller farer for liv og helse, i favør av arbeid som er mer interessant og oppbyggende.
Vel så interessant er Phelps understrekning av et annet poeng. Nivået på økonomisk dynamisme gjør noe mer med selve innholdet i vårt daglige arbeid:
”Instituting a high level of dynamism, so that the economy is fired by the new ideas of entrepreneurs, serves to transform the workplace – in the firms developing an innovation and also in the firms dealing with the innovations. The challenges that arise in developing a new idea and in gaining its acceptance in the marketplace provide the workforce with high levels of mental stimulation, problem-solving, employee-engagement and, thus personal growth.”
I sitt Nobelprisforedrag underbygde Phelps dette synet med å sammenligne resultater fra utvalgte land i forhold til blant annet opplevd jobbtilfredshet, tilfredshet med livet i sin alminnelighet og følelse av ”lykke”, basert på representative befolkningsundersøkelser i regi av World Values Survey. Resultatene viste en overraskende stor (og signifikant) forskjell mellom USA, Canada og Storbritannia på den ene side, og Tyskland, Frankrike og Italia på den annen side – i favør av de tre førstnevnte landene. Aller størst registrert forskjell fremkom på området ”Job involvement (pride derived from job)”, men forskjellene var også betydelige på jobbtilfredshet, tilfredshet med livet i sin alminnelighet, samt ”opplevd lykke”.
Phelps tredje poeng er at de mest innovative økonomiene også har en tendens til å investere mer ressurser, både i form av nye medarbeidere, nye arbeidsredskaper, nye kontor- og bygningsfasiliteter, foruten i forskning, utvikling og nye kunder og markeder. Slikt setter naturligvis også sitt preg på arbeidets daglig innhold, og får Phelps til å konkludere med: ”Thus, high dynamism tends to bring a pervasive prosperity to the economy on top of the productivity advances and all the self-realization going on.”
Økonomisk dynamikk og rettferdighet
Phelps samfunnsøkonomiske dannelsesreise munner ut i spørsmålet om hvordan vi kan betrakte et økonomisk systems godhet – i grensesonen mellom økonomi og moralfilosofi. En annen befriende side ved Phelps modne tanker, som man finner få paralleller til blant moderne økonomer. Noen vil nok finne det dristig, slik Phelps gjør, å avvise den tradisjonelle nyklassiske modellens statiske modeller og velfredsøkonomiske avledninger som en brukbar guide. Men det er nettopp det han gjør. Han betrakter ganske oppriktig mye av nyklassisk tenkemåte som ”økonomi uten mennesker.” Og, like viktig; han insisterer på å skape en forbindelse mellom de aristoteliske begrepene om det gode livet – og en god økonomi.
Noen stringent teknisk tankeøvelse er det ikke tale om fra Phelps side, men den har etter min mening noen sjeldne kvaliteter som fortjener å bli omtalt. I likhet med John Rawls, Charles Taylor og Ralf Dahrendorf (men også hos Mill og Berlin), så er det ikke tilstrekkelig for Phelps å kun betrakte hovedkriteriet for et godt samfunn ut fra et negativt frihetsbegrep, hvor rettferdighet kun er et spørsmål om likhet i frihet, likhet for loven, og spilleregler som gjelder likt for alle, slik Hayek gjorde (riktignok ikke helt konsekvent). Phelps mener det i tillegg er nødvendig å vurdere konsekvensene av en velfungerende markedsøkonomi ut fra et større og bredere rettferdighetsbegrep.
Selv legger han vekt på det Rawlske differanseprinsippet, med spesielt omtanke på hvordan de økonomiske resultatene innfrir kravet om bedring av levestandarden for de minst begunstigede i samfunnet, ”the least advantaged”. Men, etter Phelps mening er også Rawls test for enkel, og utilstrekkelig. For, som han har skrevet, ”hvem kan vel tvile på at kommersielle innovasjoner i løpet av de siste to tiårene har resultert i en betydelig økning i lønnsnivået både for de som tjener minst og for alle andre?” Det vil si, at entreprenørdrevet dynamisme opplagt har hevet bunnivået i de mest dynamiske rike landene, og i mindre grad i de mindre dynamiske landene. Inspirert av Kant, går Phelps videre ved å se utover Rawls rettferdighetskriterier, og dermed også hans noe ensidige fokus på fordeling av goder, definert i penger.
Hva hvis vi betrakter rettferdig fordeling av goder etter score på selvrealisering, spør Phelps, men fortsatt ut fra et grunnleggende sett Rawlsk perspektiv? Her er et av Phelps publiserte resonnementer:
”In an economy in which entrepreneurs are forbidden to pursue their self-realization, they have the bottom scores in self-realization – no matter if they take paying jobs instead – and that counts whether or not they were born the “least advantaged”. So, even if their activities did come at the expense of the lowest paid workers, Rawlsian justice in this extended sense requires that entrepreneurs be accorded enough opportunity to raise their self-realization score up to the level of the lowest paid workers – and higher, of course, if workers are not damaged by support for entrepreneurship. In this case, too, then, the introduction of entrepreneurial dynamism serves to raise Rawls’s bottom scores.”
Og, selv om det er opplagt riktig at virkelighetens økonomi også er preget av monopoler, skjulte karteller, regulatoriske feilgrep, politisk korrupsjon, kompliserte skattesystemer som kommer de mest ressurssterke til gode, samt en rekke andre mer eller mindre skjulte privilegier, så er Phelps like urokkelig når han skriver: ”It would be a non sequitor to give up on private entrepreneurs and financiers as the wellspring of dynamism merely because the fruits of their dynamism would likely be less than they could be in a less imperfect system.” So far, so good.
Men, det finnes også problemer
I løpet av de siste tyve årene har globaliseringen skutt fart, og ingenting overgår eksplosjonen innen global finans i løpet av det siste tiåret. Den samlede arbeidsstyrken som er integrert i verdenshandelen er også økt kraftig med den økonomiske åpningen av Kina og India. For ikke å glemme den kraftig økte utbredelsen av informasjonsteknologi. Prisen på industrielle roboter er dessuten nærmest halvert på et par år! Derfor er det ikke så rart at vi også i løpet av de siste tyve årene har opplevd en ganske massive nedgang i lønnsinntektenes andel av BNP i de rike landene (mest i Japan og i innen EU – og minst i USA!) – og en tilsvarende økning i kapitalinntektenes andel. Nye tall fra OECD viser også at inntektsforskjellen mellom de 10 prosent av befolkningen med høyest inntekt og de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt generelt har økt mellom 1994 og 2005 – aller mest i USA, hvor også forskjellene fra før var desidert størst – og aller minst i Norge og Sverige, hvor forskjellene fra før var minst.5
Dessuten opplever vanlige mennesker at ledere i næringslivet kan tjene mange ganger det en vanlig lønnsmottaker tjener, og i tillegg bli tildelt bonusordninger, som noen ganger ligner mer på garanterte, selvbetjente røvergodtgjørelser – tilsynelatende med svært liten sammenheng med vedkommende leders reelle verdiskapende ytelser.
Hva skjer da med vanlige menneskers rettferdighetssans? Og, hvordan påvirker det deres syn på markedsøkonomien iboende og ubestridelige potensiale til å løfte opp alle, og til å gi stadig flere muligheten til å leve selvvalgte liv? Mitt poeng er temmelig enkelt. Det går også en forbindelseslinje mellom opplevd rettferdighet og villigheten til å støtte opp om reformer som utløser mer frihandel, åpenhet og dynamisme. Denne siden av ligningen har ikke Phelps etter min mening behandlet på en like overbevisende måte, kanskje til og med på grensen til å kvalifisere til en unnlatelsessynd.
Det må betraktes som et urovekkende tegn, spesielt i USA, at indikasjoner på blant annet fattigdom blant barn, sosial mobilitet, økonomisk utrygghet, sosial tillit, samt nivået på stress og kriminalitet viser alvorlige sykdomstegn.6 Spesielt slående er kontrastene til Norge og de øvrige nordiske landene. Et avledet sykdomstegn er amerikanernes fallende oppslutning om fri handel og globalisering. Etter det siste kongressvalget ble en rekke representanter (fra begge partier) valgt inn på åpenlyste proteksjonistiske argumenter og holdninger (ofte sammenkoblet med oppblåsing av omstillingsproblemer og den beskjedne lønnsutvikling blant brede middelklasseskikt, som vel så mye skyldes teknologisk utvikling som globalisering og offshoring av rutinejobber). Den alminnelige oppslutningen om fri handel er nå i USA på et like lavt nivå som i Frankrike, og milevis unna nivået i Norden, Nederland, Tyskland og Storbritannia. Jeg tror også Martin Wolf satt ord på noe vesentlig når han i Financial Times 14. februar skrev følgende: ”In a country in which much social insurance has historically been supplied by employers, the loss of jobs and the closure of businesses is particularly traumatic. Protectionism then emerges as the politically correct form of resistance to the market.” Det er vanskelig å unngå den konklusjonen at hvis ikke USA innfører et mer robust offentlig sikkerhetsnett for alle, og offentlig tilgang til helsetjenester som favner alle, så risikerer verden at USA på nytt (etter 1920- og 30-tallet) stenger døren for videreutvikling av en mer åpen og dynamisk verdensøkonomi.7
Politiske konsekvenser
Phelps tanker om en god økonomi bør være høyaktuelle, med viktige budskap til mange land, også til Norge og de nordiske landene. Vi har all mulig grunn til etterstrebe en økonomi som er dynamisk og rettferdig – entreprenørvennlig og inkluderende. En slik økonomi har etter min mening også et klart og tydelig navn: En liberal markedsøkonomi – et økonomisk system som bygger på størst mulig frihet til å skape, eksperimentere og konkurrere i åpne markeder basert på rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle – som inkluderer alle, og som gir alle bedre muligheter til å leve selvvalgte liv. Det finnes ingen annen grunnmodell som bedre kan innfri Phelps krav til en god økonomi – som både er dynamisk og rettferdig – og la meg legge til; som også fungerer på en menneskevennlig og sosialt anstendig måte.8
Hvis vi virkelig ønsker å tilstrebe dette idealet, så må det også få politiske konsekvenser. Etter mitt syn betyr det en aktiv og pågående reformpolitikk med blant annet følgende prioriteter:9
-
I en tid med økende inntektsforskjeller og et tydelig skift i inntekter fra arbeid til kapital er tiden overmoden for å avskaffe den uanstendig store forskjellen i skattenivået på arbeid og kapital. Skatten på arbeid bør reduseres merkbart, minstefradraget må også gjelde selvstendig næringsdrivende, den kunstige skattemessige begunstigelsen av eiendomsinvesteringer bør reduseres, samtidig som de rikeste må betale mer skatt.10
-
Større grad av likestilling mellom selvstendige næringsdrivende og lønnsmottakere i forhold til trygde- og velferdsytelser.
-
En betydelig styrking av Konkurransetilsynets rolle og reelle myndighet.
-
En betydelig nedbygging av statlig eierskap, overstyring og sammenblanding av statens rolle som rammesetter og næringsaktør, kombinert med fjerning av skjulte barrierer mot utenlandske investeringer.
-
Alle trygde- og velferdsytelser bør gjennomgåes nøye med sikte på å styrke insitamentene for arbeid, yrkesopplæring og videreutdanning – livslang læring. Velferdsstaten må gjøres mer sysselsettingsvennlig, og derigjennom også mer robust på sikt.
-
Frigjør foretaksomheten fra alle unødvendig hemmende administrative og regulatoriske barrierer – et kontinuerlig arbeid med sikte på å gjøre det enklere og mer attraktivt å starte og drive næringsvirksomhet.
-
Alle former for offentlig nærings- og innovasjonsstøtte bør gjennomgås kritisk med sikte å fjerne politisk rent seeking, og skape mer åpenhet og mer transparente spillregler og beslutningsprosesser.
-
Høyere utdanning og forskning bør styrkes, direkte utviklingssubsidier til enkeltbedrifter under dekke av ”næringsrettet forskning” bør opphøre, det monopoliserte forskningsregimet bør avmonopliseres og tilføres økt konkurranse og større mangfold, og den frie grunnforskningen bør styrkes merkbart.
-
Betydelig økning i investeringene i en fremtidsrettet og miljøvennlig transportinfrastruktur.
Noen ubehagelige spørsmål
Så kan man spørre: I hvilken grad beveger vi oss for tiden i Norge i en politisk retning som styrker grunnlaget for en mer dynamisk og rettferdig økonomi? Svaret er: Snarere tvert i mot! I hvilken grad engasjerer norske samfunnsøkonomer seg omkring de tema Phelps (og stadig flere andre utenlandske økonomer som Martin Wolf, Adair Turner, William F. Baumol, Lester Turow m.fl.) mener bør fokuseres i større grad? Svaret er: Det er svært vanskelig å skimte noe engasjement i det hele tatt, med unntak av Kalle Moenes prosjekt omkring likhet og den nordiske modellen. Og, hvorfor har ikke Nobelprisen og tankene til Phelps blitt nevnt med annet enn smånotiser i norske media? Er det et bevis på at det markedsøkonomiske dannelsesnivået i Norge ligger på et urovekkende lavt nivå – og at den politiske diskusjonen omkring disse tema er urovekkende lettvint, symbolsk og uinformert? Jeg er dessverre redd for at svaret er ja, men jeg håper faktisk jeg tar feil – eller at tiden fremover vil vise at jeg faktisk tok feil.
- Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon. Forfatter av boken “Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi” (Civita 2006).
Noter
1. En kortfattet oversiktsartikkel i anledning tildelingen av Nobelprisen til Edmund S. Phelps finnes i The Economist, 12. oktober, 2006.
2. For en god dybdeartikkel som også dekker dette temaet slik Phelps presenterte det I sin Nobelpristale anbefales denne: Edmund S. Phelps, Dynamic Capitalism, Entrepreneurship is lucerative – and just, The Wall Street Journal, 10. oktober 2006, tilgjengelig på www.opinionjournal.com. Se også Edmund S. Phelps artikkel Entrepreneurship and Innovation in Capitalist Systems, publisert i rapporten Understanding Entrepreneurship, Ewing Marion Kauffman Foundation, 2005, s. 26-30. Phelps har også publisert et innlegg på bloggen til Martin Wolf; Martin Wolf’s economists’ forum under Wolfs overskrift We must act to share the gains with globalisation’s losers, tilgjengelig på www.ft.com.
3. Se blant annet intervjuet med Thomas Fishermann i Die Zeit, nr 41, 2006, Wachstum und Wohlfahrt.
4. Ref. Dynamic Capitalism, nevnt tidligere. Alle øvrige sitater fra Phelps i denne artikkelen er hentet herfra.
5. Se Adam Jones, Move to calm fears of globalisation, i Financial Times 20. juni, 2007, men også Martin Wolf, The new capitalism, Financial Times 19. juni, 2007.
6. Se Mica Panic, Child Poverty exposes the Anglo-American model, Financial Times 2. april, 2007, og Martin Wolf, Why America will need some elements of a welfare state, Financial Times, 14. februar, 2007.
7. Danny Leipziger og Michael Spence (Nobelprisvinner i økonomi i 2001) har nylig argumentert overbevisende om behovet for reformer i USA i Financial Times 15. mai 2007: ”While globalisation har generated productivity and income gains and much lower costs for goods and services, the data indicate that the net gains have been unevenly spread. The relative decline in the median income in the US is a problem. If we are to continue to have a highly efficient, flexible and innovative economy, there will be creative destruction and churn. That kind of dynamism needs to be underpinned by two legs: programmes that help individuals make employment transitions, and solid safety nets and assured access to basic services such as education and healthcare. This access must not vary with the ebb and flow of economic activity and personal circumstances. To have an open economy we may need a more protective one than we have had in the recent past. It is a trade-off. The art of policy-making is to design these protections with minimal adverse impacts on mobility and efficiency, the underpinning of the job-creation engine.”
8. For en grundigere behandling av mitt syn, se Lars Peder Nordbakken, Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi, Civita, 2006. Se også Adair Turner, Just Capital – The liberal Economy, Pan Books, 2001.
9. En nærliggende parallel til denne listen som i hovedsak deler mitt syn her samt i Muligheter for alle, op. cit., men knyttet spesielt til EU og de store kontinentale landene innen EU, er publisert av Martin Wolf, Why liberalism is the right future for a declining Europe, Financial Times, 14. mars, 2007.
10. Se for øvrig Anthony Giddens, Why the rich should now be made to pay, New Statesman, 2. april, 2007. En innsiktsfull og interessant artikkel med 16 forslag for “a fairer Britain”, ment som et offentlig råd til Gordon Brown.
gjesp, gjesp, gjesp