Russland går verken mot øst eller mot vest – Russland går i seg selv. Foran presidentvalget i 2008 er det Russlands egenart som vil stå i fokus.
Russland er sitt eget mål[1]
Det ble sagt om Russlands første president Boris Jeltsin da han nylig hadde sin gravferd i Moskva at han kjempet mot kommunismen også etter sin død. Bakgrunnen var at han som den første siden Russlands Tsar Aleksander den III fikk en ortodoks begravelse. Demokratiforkjemperen Jeltsin etterlot seg imidlertid en broget arv, og det systemet han bygget har fostret et utall av analytiske begreper som noen har omtalt som ”gradbøyd demokrati”, eller tilsvarende gradbøyd autoritært styre.[2] Etter vel 17 år med post-kommunisme i Russland nærmer man seg en konklusjon hva angår det russiske politiske systemets egenart. Mye tyder på at karakteristikker som den at Russland går mot øst og Russland går mot vest er overflødige. Russland går i seg selv, og Moskva ser verden i stadig større grad i lys av det prinsipp at Russland har fått ny styrke gjennom eksport av hydrokraboner.
Det nygamle Russland: politisk system
Diskusjonen rundt Russlands politiske system har gått høyt i faglitteraturen. Dreier det seg om en avart av demokrati, autoritært styre eller et system som var pluralistisk, men som har blitt mer monolittisk? De fleste analytikere kom til motstridende slutninger på 1990-tallet. Russland har tidvis vært reformvillig, men reformene har ofte kommet for raskt med utilsiktede og svært uforutsigbare effekter, ikke i det hele tatt, eller blitt snudd om på. Som Michael McFaul hevder var de Latin-amerikanske landene lettere å behandle. De var stater innenfor et avgrenset territorium og demokratiseringen sprang ut fra autoritære og ikke totalitære systemer.[3] Dermed fantes det et rudimentært partipolitisk system og et sivilt samfunn å bygge videre på. Ikke så for Russlands del. Russland bygget et demokratisk eksperiment ex nihilo, og de nye institusjonene ble etablert ikke som en del av en planlagt overgang til demokratiske institusjoner, men som ledd i en improvisert strategi for å bygge opp et sterkt presidentembete.[4]
Det er dette embetet som er ryggsøylen i Russlands politiske system i dag og de viktigste kontrastene mellom Jeltsin og Putin henger sammen med det. Grovt sett kan man karakterisere Jeltsin-perioden som en periode som begynte med en bred demokratisk legitimitet for Russlands første folkevalgte president. Etter langvarig økonomisk nedgang og systemkollaps endte det demokratiske eksperimentet med en kontrollert overgang til en etterfølger i år 2000. Jeltsins sykdomsforløp, og det faktum at presidentembetet i fra 1995 og fremover var sterkt avhengig av støtte fra Russlands nyrike oligarker, forsterket uroen rundt det forestående maktskiftet. Problemet var ikke at den politiske makten i Kreml var for sterk; problemet var det motsatte. Valgene ble en risiko og ble ikke nødvendigvis sett på som en institusjonalisert løsning for å fremme konkurranse i eliten på like vilkår. Som så ofte i Russlands historie trakk det i retning av en kontrollert overgang. Putin steg til toppen i Russland med rask fart gjennom å bli utnevnt til statsminister, og deretter til utøvende statsminister etter Jeltsins avgang nyttårsaften 1999.
Russlands økonomiske kollaps på 1990-tallet medførte at den nye presidenten lett kunne legitimere seg ut fra et mandat om å representere en ny giv. Det ble satt fokus på økonomisk vekst gjennom å tilrettelegge for økte investeringer. Den negative trenden i økonomien ble snudd til en økonomisk vekst som rangerte et sted fra 5-7% årlig. Mange økonomer var derfor svært optimistiske i perioden fra 2001 og fremover, og mente å se konturene av et nytt Russland.
Putin engasjerte også Vesten i utenrikspolitikken, blant annet gjennom å innlede en dialog med EU. I utenrikspolitikken var det tilstedeværelse og engasjement som var løsenordet. Engasjementet hadde imidlertid en forutsetning: Putin ønsket i liten grad å gi inntrykk av et svekket Russland som var ute av stand til å sette makt bak ordene. Heller enn å forsøke å konstruere verden gjennom protester, prioriterte Putin å omskape omgivelsene gjennom deltakelse. For mange kom derfor Moskvas taushet rundt den nye NATO-utvidelsen som en overraskelse. Putins pragmatisme i forhold til å gå i dialog med NATO var en tilsvarende overraskelse, selv om dette passet med prioriteringene om å sikre et positivt bilde av Russland i utlandet.
Optimismen rundt de første årene til Putin tok noe av fokus vekk fra de systemendringene som ble innledet i samme periode. På hjemmebane var politikken preget av at presidentembetet ble styrket. Putin reformerte det lovgivende organ ved å beskranke guvernørenes makt i Føderasjonsrådet – det russiske overhuset. Guvernørene var en regional maktfaktor under Jeltsin, og hadde gjennom sin plass i Føderasjonsrådet også muligheter til å trenere presidentens beslutninger. Under det nye systemet ble imidlertid guvernørene pålagt å utnevne representanter lokalt til Føderasjonsrådet, og fra 2004 ble den regionale eliten også utnevnt direkte fra Moskva. Konsekvensene var klare: mange forstod at prosessen med føderalisering av Russland nå effektivt var satt på hold.[5]
Kreml hadde også ambisjoner i forhold til det svakt utviklede partisystemet. Jeltsins forsøk på å lage et to-partisystem i 1995 rant ut i sanden, noe som vsite partiene hadde en sterkere motstandskraft mot innblanding den gangen. Etter 2001 ble det imidlertid klart at ambisjonen om å opprette støttepartier for presidenten ikke hadde avtatt. Reformene av Føderasjonsrådet skapte rom for å organisere nye politiske partier som fulgte den nye kommandlinjen fra sentrum til regionene. Kreml skapte blokken Forenet Russland på ruinene av den store koalisjonen av guvernører i blokken Fedrelandet. Forenet Russland fikk solid mediedekning i perioden før valget i 2003, og hentet inn 37% av stemmene gitt til politiske partier.[6] Selv om den regionale eliten formelt kunne stille til valg i enmannskretser, skapte den sterke pro-Kreml bølgen en presedens for at de fleste ble medlemmer av Forenet Russlands fraksjon i parlamentet. Som Carnegie-forskeren Nikolai Petrov skrev i 2004: ”Hva angår de to aspektene i Kremls versjon av ’styrt demokrati’ – å levere pro-Kreml resultater og å sikre en demokratisk fasade – var bare den første vellykket”.[7]
En konsekvens av valget i 2003, var at Russlands liberale partier ikke passerte sperregrensen. Dette var fatalt for den første generasjonen av russiske demokrater ettersom nasjonalforsamlingens nedre kammer – Dumaen – på tross av begrensede fullmakter var en viktig arena for konsolidering av de liberale partiene. Mye kan sies om disse partienes nærmest ubendige trang til ikke å ville slå seg sammen.[8] Sikkert er det i alle fall at en sammenslåing vil bli vanskeligere når partiene er ute av nasjonalforsamlingen. I slike tilfeller vil ideologier og lederskap stå sterkere i fokus og det er heller ikke mulig å bygge en koalisjon på basis av stemmegivning i nasjonalforsamlingen.
Ny nasjonalisme eller ny sentralisme?
Det er mange som har uttrykt at et sterkere og mer konsolidert Russland har fyrt opp under nasjonalistiske strømninger. Under Jeltsin-perioden var disse sterke, men knyttet i hovedsak til relativt aparte politiske partier. Den russiske varianten av patriotisme og nasjonal egenart var imidlertid også i denne perioden knyttet til et moment: en ideologisk konseptualisering av staten som det eneste samlende prinsipp i russisk historie. Putin har visst å spille på dette, og uttalte allerede i 2000 at Russland aldri kom til å bli et vestlig demokrati. Dette gjorde det lettere for patriotisk innstilte partier å svelge hans kandidatur, men ikke bare det. Putin iverksatte også disse partienes program gjennom tydelig å gå inn for å styrke den svekkede russiske staten. Dette medførte en sterk kopling mellom økonomisk vekst, effektiv statlig styring, sentralisering og patriotisme. I et pluralistisk system ville dette innebære et forsøk på å kontrollere de politiske ytterfløyene. Men ytterfløyene ble ikke bare nøytralisert, de ble også kooptert.
Vel er det så at Putin flere ganger understreket at Russland ikke lenger var kommunistisk. Men statsideologien har dypere røtter enn som så – den er forbundet med et sammenhengende paradoks i russisk historie. Historisk sett har Russland aldri tidligere vært bare en nasjon, men også et imperium. Deri ligger vel egentlig den russiske nasjonale egenart. Begrunnelsen for Russlands ekspansjon i det 18. og 19. århundre var vekselvis ønsket om å bli betraktet enten som en europeisk statsdannelse, eller som en sui generis stat med sin egen historie og sin egen misjon. Den russiske nasjonsbyggingen ble formet av dette. Selv de som så for seg en nasjon etter europeisk mønster fastslo at Russland lå håpløst langt etter Vesten, så langt bak at landet faktisk var først. Dette skapte et underlig kompleks i den delen av eliten som identifiserte seg med Europa – på den ene side omfavnet de vestlige idealer, på den andre siden mente de at den russiske egenarten var et ubeskrevet blad, og dermed noe kvalitativt nytt i verdenshistorisk sammenheng. Oversatt til europeisk betyr dette vel egentlig å importere vestlige verdier, eller å skape alt fra bunnen. Begge deler innebærer for så vidt å være noe utenom det vanlige.
Den nye varianten av russisk selvfølelse må forstås på bakgrunn av Sovjetstatens kollaps. Det er nettopp fordi staten historisk sett har vært et bærende prinsipp at statsoppløsning nesten uten unntak står frem som et skrekkbilde. Det er lettere å søke kilden til dette fra et sted utenfor Russland enn å gå i landets egen historie og finne den der. Nå skal det sies at Putin i perioden fra 2000 – 2004 ikke har lett etter eksterne kilder, men etter interne. De har man til gjengjeld funnet i terrorisme, overdreven desentralisering, spontan kapitalisme og tilhørende lammelse av det politiske systemet. Løsningen har blitt sentralisering og kontroll, en løsning som lenge kunne synes som berettiget gitt de utfordringer Russland stod overfor.
Selv om man ikke kan kalle dette for en ideologi, er konsekvensene relativt entydige. Når sterk økonomisk vekst koples med et dominant presidentstyre, trekker dette de facto i retning av innsnevring av det offentlige rom. For befolkningen medfører lav inntektsskatt og høye inntekter til statskassen at forventningene og trykket for ytterligere demokratisering senkes. Velgerne vil foretrekke økonomisk vekst og stabilitet fremfor ”demokratisk” usikkerhet. Putins høye oppslutning i 2000 og 2004 er dekkende for denne effekten – stabilitet er et fyndord, og noe regimet forventes å levere. Stater som tjener gode penger på eksport av råvarer ofte vil kunne opprettholde et tyngre og mer dominerende byråkrati enn dersom inntektene hadde vært lavere.[9] Selv om Putin mange ganger har tatt til orde for å renske opp i Russlands enorme byråkrati, er byråkratiet fremdeles tungt. Presidentadministrasjonen har direkte inngrep med de fleste statlig eide oljeselskaper gjennom selskapenes styrer, noe som har fått Carnegie-forskeren Dmitrij Trenin til å omtale dagens Russland som et ”Russland Inc.”
Sist, men ikke minst, dersom inntektene til statskassen er råvarebasert, vil rask økonomisk vekst ikke nødvendigvis medføre en bedre fordelingspolitikk. En stat med ensidige råvareinntekter vil ventelig blinke ut store moderniseringsprosjekter som ikke nødvendigvis virker i retning av å styrke den sosiale dimensjonen. Russlands kontiunuerlig fallende fødselsrater vitner om at inntektene til den russiske stat langt i fra kommer flertallet til gode, og man skal heller ikke reise langt fra Moskvas sentrum før man ser en grell kontrast til det utstillingsvinduet som har utviklet seg der. Sant nok har regjeringen innført et nytt sosialt orientert program for småbarnsfamilier, styrket trygden for barnefamilier etc. Slike grep vil imidlertid ikke kaste av seg før på lang tid. Uansett vil det være en lang diskusjon om fremveksten av en stabil russisk middelklasse, som igjen kan bygge nye og mer liberale politiske alternativer.
Det svake systemet: vinneren tar alt
Man skulle forvente at en stat som bygges på styrke og handlekraft var i stand til å omsette denne styrken internt. Det kan synes å være slik i dag. Sentraliseringsdriven i Russland har fjernet mulighetene for opposisjonen og innsnevret rommet for ytringer rettet mot regimet. Dette gjenspeiles i måten demonstrasjoner i forkant og etterkant av G-8 møtet har blitt håndtert på i Russland. Det gjennomføres sant nok valg, men disse er i større grad kontrollerte. Mange snakker derfor om dagens Russland som et kompetitivt autoritært regime – det vil si et system basert på valg (konkurranse), men med klar diskriminering av opposisjonen.
Det er derfor grunn til å tro at Putin-eliten går de forestående presidentvalgene i 2008 i møte med stor selvsikkerhet. Symptomatisk nok har man i vesten og Russland selv vendt seg til å diskutere valget som en arvefølge, og ikke som et presidentvalg. Utallige varianter verserer, så som endring av Grunnloven og en tredje periode for Putin, lanseringen av to Kreml-sponsede kandidater – en for det nasjonalt orienterte segmentet, en annen for det som måtte finnes av ”Europa-drømmer”, eller gjeninnføringen av visepresidentembetet som ble fjernet i 1992, med alt det eventuelt måtte innebære for personkabalene.
Kombinasjonen av økonomisk vekst og det faktum at i et presidentvalg tar vinneren alt virker imidlertid to veier. For det første vil Russlands politiske elite i det lengste identifisere seg med Putin-periodens velsignelser og etterstrebe konformitet og enighet. Dette taler for en løsning som opprettholder stabilitet og kontinuitet. For det andre vil kampen om selve embetet tilspisse seg, noe som først og fremst vil merkes gjennom Moskvas utenrikspolitiske retorikk. I denne situasjonen kan fraværet av klare ideologiske alternativer virke i retning av å styrke kampen om posisjoner. Et pluralistisk system basert på klare alternativer ville kunne fungere som en buffer for økt konkurranse, men et monolittisk system forsterker den. Derfor finnes det minst to alternativer – enten å endre systemet, eller å kontrollere overgangen.
Konklusjon
Norsk utenrikspolitikk er ikke alltid like finstemt hva angår å formulere grader av samarbeid med Russland. Samarbeid er samarbeid – slik er det, og slik er det vel også med naboskap. Men for kuriositetens skyld kan man vel spørre: hva så med Russland anno 2008? Om man skyver ønsketenkning til side og ser nøkternt på Russland ser det omtrent slik ut: en beriket oljeøkonomi vil gjennomføre presidentvalg i 2008 uten å gi plass til opposisjonen. Dette valget konfigureres som et valg mellom alternativer, men Russlands egenart vil uansett stå i fokus. Presset for å gjøre dette til et valg mellom nasjonalt orienterte kandidater er stort og Putin har skapt presedens for dette. Moskvas fokus på energiressurser som et utenrikspolitisk virkemiddel – enten til å øke Europas lydhørhet på bekostning av USA, eller til å binde seg opp i nye konstellasjoner i Øst – vil vedvare. Argumentet om suverenitet vil stå i høysetet, og Moskva vil ikke se med blide øyne på å dreie diskusjonen i retning av hvor Russland befinner seg på en skala fra en til ti hva demokratisk utvikling angår. Det er andre skalaer i Russland. Som dikteren Fjodor Tjuttsjev sa: Russland kan man ikke måle – Russland er sitt eget mål.
- Geir Flikke er assisterende direktør ved NUPI
[1] Artikkelen er basert på er foredrag holdt for CIVITA i mai 2007.
[2] Thomas Carothers, ”The End of the Transition Paradigm”, Journal of Democracy, vol. 13, nr. 1, ss. 5–21
[3] Michael McFaul, Russia’s Unfinished Revolution: Political Change from Gorbachev to Putin, Cornell University Press, 2001.
[4] M Steven Fish, Democracy From Scratch: Opposition and Regime in the New Russian Revolution, Princeton University Press, 1995.
[5] Nikolai Petrov, ”Seven Faces of Putin’s Russia: Federal Districts as the New Level of State-Territorial Composition”, Security Dialogue, vol. 33, nr. 1, 2002.
[6] Det russiske valgsystemet er slik at det foregår to parallelle valg: ett på partilister (225 mandater i proporsjonale valg) og ett i enmansskretser (225 distrikter med flertallsvalg).
[7] Nikolai Petrov, ”The 2003 Duma Elections and the Unified Russia Phenomenon”, i Geir Flikke (red.), The Uncertainties of Putin’s Democracy, NUPI, 2004, s. 95.
[8] Se Geir Flikke, The Failure of a Movement: The Rise and Decline of Democratic Russia 1989 – 1992, Universitetet i Oslo, 2006.
[9] Disse punktene er hentet fra M Steven Fish, Democracy Derailed in Russia: The Failure of Open Politics, Cambridge University Press, 2005.
