Minerva
Av: Ingvild Hammervoll - 27. juni, 2007  
Hvor blir det av samtidskunsten i Roma, en by full av ruiner?

Roma. Eller rettere sagt; Rååma. Et navn som vekker assosiasjoner. Kunst, design og estetikk i overflod. Byen er et must for den som interesserer seg for europeisk historie. Som metropolis for kultur og mytologi på alle plan, er Roma et yndet mål for den perfekte ferieopplevelse. Køene som bygger seg opp fra mai til oktober understreker posisjonen. Turistene strømmer til fra alle verdenshjørner. De søker essensen av kultur. Likevel betyr dette for de færreste kunst etter 1950. Roma har rett og slett så mye historie å by på at for de fleste er det mer enn nok å svelge for et helt liv. Legger kulturarven en demper på Romas samtidskunstarena?
 
Tilsynelatende kan det virke slik. Men beveger man seg litt utenfor de oppmerkede turistløypene, møter man også en annen og mer oppdatert scenografi. Et eksempel er graffitien. Utenfor de vel bevoktede historiske etterlevninger, befinner denne kunsten seg som en helt annen sjanger. Og ikke bare i form av veggmalerier. På utestedet Circolo degli Artisti i San Lorenzo var det denne helgen live performance av flere kunstnere som utførte malerier gjennom graffiti teknikk. Disse bildene var en del av et symbiotisk samarbeid med en parallell bluesfestival i samme bygg. Når publikum ville ut og trekke for eksempel luft, kunne de sitte i hagen og observere de kunstneriske prosessene til en øl. Maleriene foreviget musikkartistene fra festivalen i street-style med fargerike tolkninger.
 
Fenomenet med å utstille kunst av lokale kunstnere i hagen under musikalske arrangementer er noe Circolo degli Artisti har gjort til et nesten ukentlig konsept. Publikum er romere i alle aldre. Det er likevel få turister som får dette med seg. Grunnen kan være lokalenes lokalisering. Det samme gjelder nemlig for samtidskunstmuseene.
 
Samtidskunstmuseene Macro og Macro Future er plassert utenfor sentrum og krever litt kontroll over kartboka for å bli funnet. Men det er de verdt. Museene ble åpnet i 1999 og holder høy internasjonal standard. Dessuten er de en befriende avveksling fra de andre overfylte severdighetene. Prisene kan man heller ikke klage på. Macro krever en euro i inngangspenger. Macro Future er gratis. Dette er en radikal økonomisk forskjell fra de andre museene. Er grunnen den at Roma vil bygge et nytt og yngre ansikt utad? Problemstillingen er utstilt på dags dato gjennom den italienske kunstneren Paolo Canevari.
 
Som en av tre, stiller han ut på Macro frem til september. De andre kunstnerne er Ghada Amer og Atelier Van Lieshout. Canevari er viktigst i denne sammenhengen da han tar opp problemstillingen med den italienske kulturarven versus samtidskontekst. Canevari er født i Roma i 1963 og tok sin utdannelse her ved Accademi di Belle Arti. Nå jobber og bor han i New York.
 
Som medium bruker Canevari både skulptur, videokunst og tegning. Gjerne samtidig. Gjennom bruk av ild og arketypiske, samtidige symboler, legger han på en meditativ måte frem det forgjengelige og foranderlige ved den menneskeskapte historie.
 
I verket Burning Colosseum fra 2006, nå utstilt ved Macro, får betrakteren servert en mulig løsning på samtidskunstproblemet. Verket er en video avspilt i et mørkt, lukket rom. På skjermen ser man en modell av Colosseum lagd av bildekkgummi. Den eneste lyskilden i rommet er gjenskinnet fra modellen som i fyr og flamme sakte men sikkert forsvinner. Fortiden skyves til side for samtiden. Er dette nødvendig for at samtidskunsten i Roma skal kunne nå sitt potensial?
 
På Macro Future er utstillingen Into me/ Out of me arrangert gjennom verk fra 120 kunstnere fra hele verden. Navn som bør nevnes er blant andre Andres Serrano, Carolee Schneeman, Vito Acconci, Nan Golding, Piero Manzoni og Wolfgang Tillmanns. Disse er likevel bare klassikere i et mangfold av spennende, nyere representanter.
 
I skrivende stund lever Romas historie og nåtid parallelle, om enn ujevne, eksistenser.
Det klassiske slagordet gjelder likevel; When in Rome, do as the Romans do. But do what they do now. Slik kan kanskje Romas stadig voksende samtidskunstbevegelse få sin rettmessige posisjon. I en by hvor fortiden frem til nå har dominert inntrykket.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Av: Ingvild Hammervoll - 27. juni

Skriv en kommentar

Vi forventer en sivilisert debattform uten personangrep. Minerva forbeholder seg retten til å fjerne upassende kommentarer.

Minerva
Minerva
Akersgata 20
0158 Oslo
post@minerva.as
RSSHent siden på RSS