Mens vestlige verdier var på fremmarsj i mesteparten av verden mot slutten av forrige århundre, har dette århundre gitt oss nye tilbakeslag, også i vesten.
Da Lars Korvald tidlig på 70-tallet uttalte at ”Norge er et lite land i verden”, ville det kanskje vært like presist å si at ”Norge er et lite land i vesten.” Siste halvdel av det 20. århundre var en parademarsj for de verdier og prinsipper som vi ofte kaller vestlige, men som i stor utstrekning er universelle: menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, kvinners frigjøring, markedsøkonomi.
Da Berlinmuren falt i 1989, trodde vi at vesten hadde vunnet. Demokratisering og markedsøkonomi hadde skylt gjennom Europa, men også Latin-Amerika og Afrika. Verden stod på ”terskelen til en ny æra”, ifølge den daværende amerikanske president George H.W. Bush. Vesten lot til å ha seiret på tre helt avgjørende måter:
- Våre verdier – som demokrati og menneskerettigheter – lot til å ha vunnet en endelig seier over diktatur og undertrykkelse. Den amerikanske historikeren Francis Fukuyamas uttrykk ”the end of history” ble forstått som at de vestlige politiske systemene var historiens endestasjon.
- Vårt økonomiske system hadde vist seg overlegent og vår økonomiske dominans var åpenbar.
- Vestens sikkerhetspolitiske garantist, USA, hadde en militær overlegenhet som kunne settes inn for å sikre demokrati, fred og menneskerettigheter (for eksempel i Kuwait og i Kosovo).
Idag er Vesten mindre preget av overlegenhet og mer preget av nervøsitet:
- ”Våre” verdier er ikke lenger så populære overalt. Demokrati og menneskerettigheter er under press i stadig flere land. Men også i demokratiske land utenfor vesten har markering av ikke-vestlig identitet fått en større egenverdi. Ja, selv blant mennesker, og grupper av mennesker, bosatt i vesten ser vi en oppblomstring av ikke-vestlig identitet. ”Våre” verdier er endog blitt mål for terrorisme.
- ”Våre” modeller har vist seg likevel ikke å være den eneste veien til økonomisk vekst. Autoritære regimer kan vise til enorm økonomisk fremgang, og mange slike regimer bruker sin økonomiske styrke for politiske formål. Samtidig avskjæres fattige land fra reell deltagelse i den globale markedsøkonomien på grunn av vestlig proteksjonisme.
- Militært er riktignok USAs overlegenhet enda større enn tidligere, men ikke mer avskrekkende. Se bare på den pågående katastrofen i Irak og NATOs problemer med å mobilisere tilstrekkelig kapasitet i Afghanistan. Den globale terrorfaren viser også utilstrekkeligheten av militær slagkraft. De mislykkede terrorangrepene i London og Glasgow forleden forteller om sikkerhetstrusler som en mer integrert del av våre samfunn enn vi liker å tenke på.
Er ”våre verdier” på tilbaketog?
De fulle strategiske konsekvensene av Irak-katastrofen kan ennå ikke overskues, men dette er klart: Irak-krigen var uttrykk for en doktrine om preventiv maktbruk mot alvorlige sikkerhetstrusler, men også for mange et uttrykk for ønsket om å skape demokrati i Midtøsten. Når krigen har mislykkes så til de grader, har det også gjort stor skade på frihetsideen. Ikke fordi vanlige mennesker er blitt mot demokrati, men fordi autoritære ledere bruker den amerikanske administrasjonens mislykkede politikk som en karikatur for å avvise demokrati og menneskerettigheter. Ta for eksempel president Putin, som i mai iår omtalte USAs politikk som ”en ideologi av konfrontasjon og ekstremisme” som skaper nye globale sikkerhetstrusler og som ”på samme måte som Det tredje rike viser forakt for menneskeliv og … tar mål av seg til alene å diktere verden.” Da han før G8-møtt i juni ble spurt om situasjonen for demokratiet i Russland, svarte han igjen med å vise til USA: ”Det er rett og slett forferdelig. Tortur, hjemløse, Guantanamo, mennesker fengslet uten etterforskning og dom.”
I skyggen av slik retorikk blir det demokratiske rom stadig mer innsnevret i Russland og en rekke andre land. Også i Kina har hovedtendensen de siste år gått mot mindre politisk frihet (til tross for enkelte, målrettede positive tiltak som har hatt til primærhensikt å mildne reaksjoner i det internasjonale samfunn). I Russland og Kinas nærområde er autokratiseringen av regimene også merkbar, med anslag mot pressefrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet. Interessant nok ser vi her ikke bare en gruppe enkeltland som hver for seg motstår krav om politisk åpenhet: flere av dem har gått sammen i et ganske dynamisk, multilateralt samarbeid. Kina, Russland, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Tajikistan og Uzbekistan etablerte i 2001 en regional organisasjon, Shanghai Cooperation Organisation (SCO). I organisasjonens charter omtales flere grunnleggende folkerettslige prinsipper, blant annet statssuverenitet og ikke-innblanding i lands indre anliggender. Andre grunnleggende folkerettslige prinsipper er helt utelatt, så som respekt for menneskerettigheter og folkenes selvbestemmelsesrett. SCOs hovedmål er å bekjempe ”terrorisme, separatisme og ekstremisme”, organisasjonens medlemmer anser menneskerettigheter som noe relativt og avviser interne demokratibevegelser nærmest som agenter for vestlige land.
Sentral-Asia er ikke den eneste region der skepsisen mot vesten er merkbar. I Midtøsten er reformforsøk som ble påbegynt for noen år siden blitt kraftfullt reversert, med Egypt og Iran som to eksempler. I Latin-Amerika forteller Hugo Chavez’ relative popularitet som modell mye om demokratiets sårbarhet. I Asia har Thailand, som de fleste trodde var et stabilt demokrati, gjenoppstått som militærstyre.
Menneskerettighetene er under sterkere press, også fordi de har blitt satt til side i land som USA og Storbritannia som ledd i bekjempelsen av terrorisme. Når stater som gjennom tiår har stått i ledelsen for utvikling av forpliktende internasjonale menneskerettigheter, setter de samme rettigheter til side i ”statens interesse”, er det blitt oppsiktsvekkende lett for diktaturer å bruke samme argument for å fortsette eller forsterke sin undertrykkelsespolitikk. For en statsleder i Russland, Kina eller Iran er det blitt altfor lett å vise til Guantanamo eller Abu Ghreib for å avvise vestlig snakk om menneskerettigheter som ”dobbeltstandarder”.
Denne argumentasjonen vinner gjenklang også i utviklingsland som selv er demokratier, men som i en form for solidaritet med andre u-land, demonstrasjonspolitikk mot vesten, eller en kombinasjon, ønsker å motvirke det vestlige presset for demokrati og menneskerettigheter. Et eksempel er at Cuba og Hviterussland nylig ble fjernet fra listen over land som FNs menneskerettighetsråd skal befatte seg med. I utgangspunktet ville flertallet, bestående av land utenfor Europa og Nord-Amerika, at menneskerettighetsrådet ikke skulle håndtere noen landsituasjoner i det hele tatt – da bortsett fra Israels okkupasjon av Palestina. Bare etter harde forhandlinger fikk EU gjennomslag for å beholde landsituasjoner på sakskartet, men forhandlingene ventes gjenåpnet til høsten.
Joda, bildet som er tegnet over er for negativt. En hel rekke afrikanske land har både bedre demokratier og bedre økonomier enn for ti år siden. Det skjer ørsmå reformer i en del arabiske land. Indonesia det siste tiåret er en bemerkelsesverdig suksesshistorie. Mellom mektige Kina og Russland ligger det tynt befolkede Mongolia, som har gjennomført en imponerende demokratiseringsprosess de siste årene. For ikke å snakke om verdens største demokrati, India, som har vist seg enestående demokratisk motstandsdyktig mot indre spenning og konflikt.
Men også mange av disse suksesshistoriene betakker seg for å bli sett som uttrykk for ”vestlige verdier”. I det overveiende muslimsk befolkede demokratiet Indonesia er skepsisen mot vestlige verdier og vestlig livsstil betydelig. Fattige land som stenges ute fra verdenshandelens muligheter har også problemer med å se at vesten står for verdier som praktiseres med noen grad av konsekvens, og de griper gjerne de muligheter som byr seg til å protestere mot vesten. Det som utspilte seg i FNs menneskerettighetsråd som nevnt, er blant annet et uttrykk for at vestens legitimitet er mindre åpenbar enn tidligere.
Mister vesten den økonomiske ledertrøya?
Gjennomslag for politiske verdier i internasjonal politikk, er ikke uavhengig av økonomisk styrke. Vestens økonomiske hegemoni har ikke bare vært et spørsmål om økonomisk styrke, men et uttrykk for en måte å organisere samfunnet på. Frihet for befolkningen, fritt næringsliv og fri handel har vært sider av samme sak.
Idag er varianter av markedsøkonomi et tilnærmet universelt fenomen; i så måte har den vestlige økonomiske modellen vunnet en overbevisende seier. Tradisjonelt har det imidlertid vært opplest og vedtatt at demokrati og politisk frihet er nødvendig for økonomisk frihet og fremgang. Idag spør mange om Kina er i ferd med å motbevise denne tesen, med sin årlige økonomiske vekst på rundt 10 prosent og sin stadig sterkere innflytelse over hele verden. Kinas økonomiske innflytelse ligger ikke bare i størrelsen på landets økonomi. Kina står tross alt ikke for mer enn ca 4% av verdens BNP. Men landet kjøper 30% av verdens mineralrikdommer og andre råvarer. Det er en vei til makt: Kunden har alltid rett, som kjent.
Kina er ikke alene om å være et autoritært styresett med stadig bedre økonomi. Ser man på listen over land som ifølge The Economist forventes å oppnå størst økonomisk vekst i 2007, så ser den slik ut:
- Aserbaidsjan
- Angola
- Sudan
- Libanon
- Kina
- Armenia
- Qatar
- Kazakhstan
- De Forente Arabiske Emirater
- Libya
Riktignok må Libya dele tiendeplassen med Estland, men ellers er dette ingen optimistisk lesning fra et tradisjonelt ”vestlig” ståsted. Mange av disse landene lever riktignok for tiden godt på høye oljepriser, men det kan de komme til å gjøre i mange år fremover. En konsekvens av økte energipriser er at autokratier med store forekomster av olje og gass får økt selvtillit — og større mot og mulighet til å øve påvirkning i sine nærområder. Venezuelas Chavez og Irans Ahmadenijad er talende, for ikke å si høyttalende, eksempler.
Internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og det internasjonale pengefondet IMF er også svekket fordi land ser at det finnes alternative inntektskilder som stiller færre krav. Ett eksempel er Angola. Landet synes IMFs krav om åpenhet i offentlige budsjetter er for besværlig, og takker istedet ja til betydelig kinesisk bistand som motytelse for kontrakter i olje/gass og andre råvarer. Nylig fant for øvrig toppmøtet i Den afrikanske utviklingsbanken for første gang sted utenfor det afrikanske kontinent: i Shanghai.
Vestens militære dominans er blitt mindre relevant
Siden britene dominerte verdenshavene har vesten dominert verden også militært. Idag har USA en helt usammenlignbar militær styrke i verden. Men militær styrke er idag ikke alltid adekvat for å møte de mest presserende sikkerhetstruslene.Terrorangrepene mot USA 9. september 2001, krigen i Irak, og tildels krigen i Afghanistan, har demonstrert tilkortkommenheten i massiv militærmakt, til og med i regelrett territorielle konflikter. Verdens mektigste stat maktet ikke å avverge terror på egen jord, makter ikke å slå tilbake opprørsgrupper, makter ikke å bygge opp stater som har kollapset.
Kampen mot terrorisme har ikke vært regelrett mislykket. Mange terrorangrep har vært avverget, f.eks. i Europa. Likevel tyder mye på at terrorist-nettverk er på offensiven både i Irak og Afghanistan. Det er en utfordring ikke bare for USA, men for alle NATO-land. Vestlige verdier og vestlige interesser har tradisjonelt vært fremmet på fredelig vis, men med maktpotensialet som et betydelig ris bak speilet. Nå er dette maktpotensialet mindre.
Samtidig er sikkerhetstruslene kommet mye nærmere våre samfunn, for ikke å si: de er en del av våre samfunn. Terroren mot undergrunnsbanen i London i 2005 var gjennomført av unge mennesker som bodde i England. De mislykkede terrorangrepene i London og Glasgow nylig ble ikke bare gjennomført av mennesker bosatt i Storbritannia, men av åpenbart velutdannede og ressurssterke personer: leger og annet helsepersonell.
Vi vet ikke ennå hva som har motivert deres ekstremisme og terrorisme. Men vi vet at vestlige land i årene fremover vil ha behov for vesentlig mer utenlandsk arbeidskraft. Globaliseringen gjør det enklere å rekruttere slik arbeidskraft. Økningen i global migrasjon vil fortsette.
Også vesten blir mindre vestlig
Vi vet med andre ord at ikke bare blir verden mindre vestlig: Vesten blir også mindre vestlig. Samtidig er det en risiko for at frykt, og ikke minst den fryktens politikk som dokumenterbart vinner gjenklang i befolkningen i europeiske land, vil bidra til at våre samfunn ikke effektivt evner å håndtere det økte mangfold i verdier og adferdsmønstre som nødvendigvis følger med at våre samfunn blir sammensatt av flere kulturer.
Diskriminering, marginalisering og fremmedgjøring er allerede et problem i de stadig mer mangfoldige europeiske samfunn, og dette problemet kan komme til å vokse. Det kan, i kombinasjon med andre forhold, bidra til fremveksten av nye og økte sikkerhetstrusler. Rasisme er ingen unnskyldning for terrorisme. Men rasisme er én form for ekstremisme, og det er en kjent sak at ekstremisme kan avle ekstremisme. Terrorisme er dermed heller ingen unnskyldning for rasisme.
Det ligger en betydelig utfordring for ”vestlige” samfunn i dette: Hvordan skal vi håndtere et mangfoldssamfunn der vi ikke lenger kan ta for gitt at verdier som tradisjonelt stikker dypt i våre samfunn, deles av nye medborgere som gir avgjørende bidrag til at våre samfunn skal gå rundt? Menneskers frihet til å leve ut sine egne verdier er grunnleggende for et godt samfunn. Men et fellesskap om visse verdier er like grunnleggende, fordi det gjør at vi som samfunnsborgere kan veiledes av de forventninger som stilles til oss selv og som vi kan stille til andre. Å forene verdifellesskap og verdimangfold er trolig en av de største utfordringene i vårt århundre.
Nordmenn er ikke likere enn andre
Hvor svaret på denne utfordringen ligger? Et godt sted å begynne er menneskerettighetene, fordi de ikke bare er uttrykk for universelle verdier, men også gir universelle rettsregler. Menneskerettighetene kan hjelpe oss til å tydeliggjøre forventninger til alle borgere i våre nye mangfoldssamfunn. For eksempel kan kvinneundertrykkende tradisjoner avvises, ikke som ”unorsk” eller ”uvestlig”, men som stridende mot menneskerettighetene. Samtidig krever menneskerettighetene at også det vestlige ”vi” tilpasser oss, og at vi endrer tradisjonelle holdninger og samfunnsmodeller. Den ferske dommen i menneskerettighetsdomstolen om det såkalte KRL-faget i Norge er et eksempel. Menneskerettighetene krever likhet for loven. Og heller ikke i Norge eller andre land i vesten bør det være slik at noen er likere enn andre.
Sa Korvald virkelig det? Jeg mener å huske at hans berømte utsagn lød “Norge er et land i verden” – en banalitet så bastant at den omgående fikk kult-status. Og som i neste omgang er blitt stående som en statsmanns dypsindighet.
Mvh Odd Gunnar Skagestad.
“som i stor utstrekning er universelle: menneskerettigheter, rettsstat, demokrati, kvinners frigjøring, markedsøkonomi”
Det er jo nettopp det de ikke er, de er vestlige. Det er derfor det er tilbakegang for disse når vesten mister makt.
Joda, Thomas, du har rett – i praksis er det slik.
Poenget må være å “markedsføre” disse som universelle, snarere enn vestlige.
Helgesen skriver “”Våre” verdier er ikke lenger så populære overalt. Demokrati og menneskerettigheter er under press i stadig flere land.”
Vel – i de fleste land har menneskrettighetene hatt stramme vilkår hele tiden. Helgsen har jo selv sittet medansvarlig for å gi penger til diktatorer. Kanskje helgsen kunne belegge dette må å vise til noen demokratier som er blitt diktaturer i det siste?
“Men også i demokratiske land utenfor vesten har markering av ikke-vestlig identitet fått en større egenverdi. Ja, selv blant mennesker, og grupper av mennesker, bosatt i vesten ser vi en oppblomstring av ikke-vestlig identitet.”
- Hvorfor det? jo fordi de som har kommet hit er blitt fortalt at deres kultur er like god som vår. Det er kjernen i multikulturalismen/integrerings-ideologien. Svaret på dette er selvfølgelig å stille langt strengere krav til tilpasning fra de som kommer hit (assimilliering), stoppe henteekteskap, og fortelle dem som kommer hit at Vestlig kultur er totalt overlegen; Derfor står Vestlig kultur for menneskelig, teknologisk, økonomisk, kulturell, medisinsk fremgang, mens (Navnet som Helgesen ikke våger si, men det er jo det han mener) muslimsk kultur ikke har bidratt med noen som helst av positiv verdi på disse områdene de siste 400 år eller deromkring. Hvis det ikke aksepteres, så kan du ikke bli. Dessverre.
“”Våre” verdier er endog blitt mål for terrorisme.” – Vel, det har kanskje med det overstående punktet å gjøre?
”Våre” modeller har vist seg likevel ikke å være den eneste veien til økonomisk vekst.” Ja, skyhøy pris på råvarer (olje- Russland, Afrika, Midtøsten)) og en totalitær markedsøkonomi(kina) – kan fungere en stund, men ikke varig.
“Autoritære regimer kan vise til enorm økonomisk fremgang, og mange slike regimer bruker sin økonomiske styrke for politiske formål.”
_ derfor var det jo så flott at Bondevik-regjeringen støttet opp om oljevirksomhet i Iran, Nigeria og Venezuela?
“Militært er riktignok USAs overlegenhet enda større enn tidligere, men ikke mer avskrekkende. Se bare på den pågående katastrofen i Irak og NATOs problemer med å mobilisere tilstrekkelig kapasitet i Afghanistan.”
- På grunn av halvhjertede allierte i Europa. Bondevik-regjeringen inkludert.
“Den globale terrorfaren viser også utilstrekkeligheten av militær slagkraft. De mislykkede terrorangrepene i London og Glasgow forleden forteller om sikkerhetstrusler som en mer integrert del av våre samfunn enn vi liker å tenke på.”
- Hva med litt selvransakelse fra din tid som ansvarlig?