Bernt Hagtvet overdriver forskjellene mellom islamismen og fascismen og kommunismen. Dermed tilsløres islamismens totalitære karakter.
Er islamismen totalitær? Bernt Hagtvet drøfter spørsmålet i Aftenposten 4. juli, og konkluderer med å peke på farer ved å bruke begrepet.
Han identifiserer noen likhetstrekk med Stalins, Hitlers og Mussolinis systemer, men også noen forskjeller. En naturlig konklusjon ville være at vi har å gjøre med ulike varianter av totalitarisme. Siden islamismen har mange ansikter, er det også naturlig at noen av disse er totalitære, andre bare autoritære.
Tilbakeskuende, men totalitær
Hagtvet mener at islamismen skiller seg fra mellomkrigstidens fascisme og kommunisme ved at den ”ikke går ut fra en totalitær stat”, og har en fremadrettet utopi, men er tilbakeskuende – ”religiøs renhet og gjenopprettelse av kalifatet”. Selv om dette skulle være riktig, er slike forskjeller avgjørende for om islamismen bør kalles totalitær eller ikke? Den totalitære undertrykkelsen er vel ikke mindre totalitær om utopien finnes i fortiden fremfor i fremtiden?
Dessuten var det klare tilbakeskuende trekk også i nazismen og fascismen. Hitler døpte sine imperiale ambisjoner for Det Tredje Riket. Det første riket var som kjent Det Hellige Romerske Riket, stiftet av Karl Den Store i år 800. Dette varte til 1806, og nazistenes drøm om å gjenreise dette riket og forlenge det like lenge fikk betegnelsen Tusenårsriket. Nazismen var inspirert av tyske gullaldermyter, iblandet norrøn mytologi. Bare tenk på Wagner! Selv om Mussolinis fascisme var mer progressiv, så også han tilbake mot Romerriket, og hans store militære mål var å gjøre Middelhavet til Mare Nostrum (Vårt Hav).
Islamistenes Tusenårsrike – kalifatet – var på ingen måte bare en religiøs maktstruktur, men i høyeste grad en politisk enhet. Muhammed og hans etterfølgere la med sverdet grunnlaget for flere imperier som i ulik form overlevde helt til 1918. Dette er godt og balansert skildret av Efraim Karsh ved Londons Kings College i boken Islamic Imperialism. A History (Yale University Press, 2006). Da det ottomanske imperiet falt, fulgte avskaffelsen av kalifatet naturlig i 1924. Det er dette mange islamister med bin Laden i spissen vil gjenopprette. Da al-Qaidas ledende tenker al-Zawahiri sto frem på Al Jazeera 7. oktober 2001, viste han til at den pågående kampen var en forlengelse av profetens liv og de episke slagene kjempet i Allahs navn, og ramset opp både seieren over de vantro i Mekka, korstogene og erobringen av Jerusalem og seire over mongolene.
Verken det Tysk-Romerske riket, Romerriket eller de ulike islamske rikene passer perfekt til betegnelsen totalitære, og alle disse rikene hadde både sterkt autoritære og mer liberale og tolerante perioder. Det er imidlertid på siden av saken. Det viktige er hvordan mytene om de gamle rikene dyrkes av dem som ser seg selv som deres etterfølgere som en utopi som skal nås ved hjelp av totalitære virkemidler.
Religionen kompenserer svakt statsapparat
En annen forskjell som Hagtvet peker på er at den europeiske totalitarismen er sentrert rundt et allmektig statsapparat. Da Taliban overtok makten i Afghanistan hadde de selvsagt ikke et like utbygd statsapparat til rådighet, men ble samfunnet mindre totalitært av den grunn? Den svakere staten ble kompensert av den totale kontrollen med familie og sivilsamfunn som religionens dominerende stilling gir opphav til. Sharialovene ble håndhevet svært strengt, og det var ”moralpoliti” over alt, også i din egen familie. Kvinneundertrykkingen under Taliban er velkjent, det samme er den ekstreme kulturelle ensrettingen, som kulminerte med sprengningen av Buddha-statuene i Baymian. Var ikke Taliban-styret – det nærmeste vi har kommet ”islamisme i praksis”, like totalitært som Mussolinis Italia?
Iranske brunskjorter
Iran fortjener betegnelsen autoritært, men det er sannsynligvis feil å påstå at regimet har krysset grensen til det totalitære. Det skyldes at opposisjonen fremdeles er sterk, men etter mitt skjønn er målet til revolusjonsgardistene, president Ahmadinejad og øverste religiøse leder Khameini et totalitært, islamistisk styre. Den terror som Irans revolusjonsgardister og Basij-brigader står for, har enda ikke nådd nivået til SS og Tsjekaen, men ligner ganske mye på herjingene til brunskjortene – SA, i nazismens tidlige faser. Senest i slutten av juni ble tusenvis av mennesker slått og trakassert på gatene av denne iranske varianten av brunskjortene fordi de hadde for langt hår eller gikk med feil klær. Opposisjonelle forsvinner eller snikmyrdes. Andre havner i fengsel.
Folkemord fordrer ikke statsbyråkrati
Hagtvet mener at det byråkratiske statsapparatet som han mener islamismen mangler var forutsetningen for GULag og Holocaust. ”Derfor er det sannsynlig at den vil unngå” slike grusomheter, skriver han, selv om Hagtvet garderer seg ved å minne om at islamistene kan bygge opp en slik total statsmakt. Det er riktig at Taliban og Iran ikke har gjennomført folkemord i denne skalaen, selv om mer avgrensede massakre har forekommet, og begge regimer elsker å terrorisere befolkningen gjennom offentlige henrettelser. Iran har verdensrekord i henrettelser. Men Iran hadde absolutt evne til å tvinge og lokke titusenvis av smågutter (basij) inn i selvmordsoppdraget som menneskelige minesveipere i krigen mot Irak. En av disse guttene dyrkes nå overalt i det offisielle Iran som et forbildet. Du finner hans ansikt som vannmerke i pengesedlene.
Den gamle basij-instruktøren og Holocaust-fornekteren Ahmadinejad vil om få år ha evnen til å virkeliggjøre sine mål ved hjelp av atomvåpen, selv om han ikke har samme kontroll over et like effektivt statsapparat som Hitler og Stalin hadde. Samtidig vet vi at Ahmadinejad dyrker sin egen Ragnarokk-myte – den skjulte, tolvte imam, som vil komme tilbake for å frelse verden fra ekstremt anarki og kaos. Den iranske presidenten mener at dette er nær forestående, og hans forsering av landets atomprogram kan ses i dette lyset.
Et sterkt statsapparat har aldri vært en betingelse for omfattende og bestialske grusomheter. Pol Pots folk drepte mer enn en million med pistol og hakke etter at han hadde tømt byene og bygd statsapparatet ned til et minimum. Machetene ble anvendt med samme effekt i Rwanda, koordinert via radiosendinger, ikke et sterkt statsapparat.
Islamismen har også europeiske røtter
Den amerikanske sosialdemokraten Paul Berman viser i sin bok Terror og liberalisme hvordan gamle islamske doktriner er blandet med vestlig ”frigjøringsideologi”, terroristiske tradisjoner og inspirasjon fra kommunismen og fascismen, særlig den siste: ”Totalitære bevegelser gjør alltid – alltid – opprør mot Vestens liberale verdier. Det er deres formål.” Berman peker på at både fascismen og islamismen skal ledes av en elite, er totalitære og har liberalt demokrati som sin hovedfiende. Deres ledere kjenner alle svar, og rasjonell diskusjon er bortkastet, blind lydighet svaret. Begge vil gjenskape en ærerik fortid og har verdensherredømme som mål. Begge preges av en dødskult, ubegrenset vilje til å ofre livet for saken og forakt for overfladisk materialisme og nytelsessyke. Og begge er selvsagt rabiat anti-semittiske.
Den franske islameksperten Gilles Kepel påpeker i boken The War for Muslims Minds fra 2004 det klare slektskapet mellom Al-Qaida og leninismens organisasjonsmodell. Al-Qaidas sjefsideolog al-Zawahiri beskriver i sin bok Knights under the Prophets’s Banner fra 2001 hvordan nettverket skal bygges opp som en kaderorganisasjon, der eliten skal lede de muslimske massene, som aristokraten Zawahiri bare har forakt til overs for. Inspirasjonen fra marxismen er likevel mindre tydelig, noe som ikke er så merkelig i lys av dennes sterke religionsfientlighet. Likevel kan Berman påvise at selv Khomeini likevel lånte retorikk omkring verdens undertrykte fra Franz Fanon og Jean-Paul Sartre, og han kom til makten med støtte fra det iranske kommunistpartiet.
Baath-bevegelsen oppsto i Syria og Irak på slutten av 1930-tallet og var klart fascistisk inspirert. Saddam videreførte dette, men etter angrepet på sjia-muslimske Iran i 1980 ble disse ideene i stadig sterkere grad supplert og blandet med sunni-islam. Det er en utbredt myte at Saddam var sekulær og nærmest anti-islamsk. Islamiseringen av samfunnet fortsatte på 1990-tallet, noe som bl.a. resulterte i at ingen kvinner fikk fremstår på TV uten sjal. (Likevel er det riktig at kvinner ble bedre behandlet i Irak enn i mange andre muslimske land). Saddam klarte på denne måten å kombinere elementer fra alle totalitære ideologier. Ikke så merkelig at hans Irak lignet svært på Orwells 1984, med Saddam selv som Big Brother, skuende ned fra alle vegger og i nærmest kontinuerlig krig helt fra han tok over makten og henrettet sine rivaler i 1979.
Selv om det er klare likhetstrekk mellom ytterliggående islamisme og fascismen kan det likevel virke tilslørende å trekke alt for nære paralleller mellom islamske varianter av det totalitære og europeiske. For egen del unngår jeg derfor begreper som islamsk fascisme eller islamofascisme.
Islamismen er totalitær
Hagtvet advarer helt til slutt mot at vi ved å anvende totalitarismebegrepet ”svekker vår evne til å se islamismens indre rasjonalitet og forstå likheten mellom den og en mer fredelig kritikk av Vesten”. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner denne setningen, som vel var et forsøk på å oppsummere hans artikkel. Mener han at bin Ladens og Ahmadinejads visjoner er mer rasjonelle enn Hitlers og Stalins? Er det virkelig noen fare for at vi ved å kalle Taliban og bin Laden ved sitt rette navn, nemlig totalitære, avskjærer oss fra å se at Vesten er langt fra perfekt?
- En kortere versjon av denne artikkelen er trykket i Aftenposten 11. juli 2007.
**
Anbefalt lesning
Matthias Kuentzel om Iran og Ahmadinejad i The New Republic.
Epraim Karsh om den islamske imperialismens historie i Wall Street Journal.
Min egen artikkel om Bernard Lewis og islamismen, tidligere publisert av Civita.
