Motstanden mot Christian Ringnes’ skulpturpark er skadelig for kunstmangfoldet og en hån mot publikums dømmekraft.
Jeg har stor respekt for Christian Ringnes. Han er et eksempel på hvordan velbeståtte mennesker kan benytte sin rikdom til å gjøre byen rikere. Småflaskemuseet var morsomt, ombygningen av Ekebergrestauranten har gitt Oslo en ny perle, og jeg er virkelig spent på å se Operaen/folketeaterbygningen satt tilbake original stil. At han nå ønsker å bruke noen av sine millioner på å gi byen en skulpturpark er fantastisk.
Men i Aftenposten 27. juli stiller førsteamanuensis ved UiO, Ina Blom, professor i skulptur ved kunsthøyskolen i Oslo, Stein Rønning, og leder for Norsk billedhoggerforening, Ståle Sørensen, seg kritiske. Med min beste vilje har jeg problemer med å se det negative ved prosjektet. Her får byen en park, altså en etterlengtet grønn lunge, og i tillegg utsmykkes den med skulpturer av kjente kunstnere. Kjære kritikere, kan dere være så vennlig å opplyse meg om hva som er forferdelig med det?
Ok, for å gi deres argumenter en viss plass: Hovedbegrunnelsen er at det mangler faglig vurdering for innkjøpene og at det er reaksjonært med skulpturer av kvinner. Derfor ønsker de å opprette et innkjøpsråd slik at Christian Ringnes ikke kan få bestemme hva han skal kjøpe inn til parken. At mannen har dårlig dømmekraft kommer til uttrykk i at han allerede har kjøpt in Venus Victrix, eller Epledamen, av Pierre-Auguste Renoir og den armløse Venus de Milo aux Tiroirs laget av Salvador Dalí. Det ville vel ingen teoretiker i sin fulle forstand ha funnet på?
Jeg har en anelse av at skepsisen til skulpturparken bunner i at det ovennevnte selskap er livredde for å miste definisjonsmakten på hva som er god kunst. Ringes’ skulpturpark med kvinner er ifølge Ina Blom ”tuftet på en veldig tradisjonell forestilling om hva skulptur er og hva det skal vise. Kvinnekroppen er et overoppbrukt tema” (min uthevelse). Det Ina Blom tydeligvis er redd for er at publikum kommer til å synes at parken er fantastisk. Den vil da utgjøre et synlig eksempel på alternativet til hennes kunstsyn og være med på å true hennes definisjonsmakt.
Personlig er jeg derimot av den oppfatning at det er en god ting at Blom, Rønning og Sørensen får utfordret sin definisjonsmakt. Et moment er at det vil øke mangfoldet av kunst i Oslo, noe som i seg selv er en god ting. Men de tre viser også en utpreget hån mot publikums dømmekraft. ”Jeg merker at jeg mister interessen med en gang” sier Rønning da han får høre om parkens innhold. Parken kan bli: ”Et litt aparte initiativ, men som kanskje kan blir riktig morsomt […] Det høres litt crazy ut.” Dette fremføres som det skulle et bevis på at parken er uinteressant. Men, for meg er det totalt uinteressant at Rønning mister interessen, for det gjør ikke jeg.
Skulle publikum være av den oppfatning at kvinnekroppen ikke er oppbrukt som tema, så tar de ifølge Ina Blom feil. Hvilke tema som er nyskapende får vi ikke noe svar på, men hvis Blom og hennes poststrukturalistiske allianse får bestemme, kan vi være temmelig sikker på at det enten får tilskueren til å banne av raseri eller er totalt uforklarlig slik at Rønning og Blom kan gi den riktige tolkning. La oss for guds skyld ikke vurdere selv.
Ringnes er et godt eksempel på den mesenvirksomhet vi har manglet i Norge. Mesenvirksomheten er viktig fordi den sørger for at man får et alternativ til den kunsten det offentlige støtter, og dermed et kunstnerisk mangfold. Kultureliten i Norge har alltid klaget over at rike nordmenn gir for lite kultur til samfunnet. Med den mottagelse Ringnes får, er det kanskje ikke så rart at det virker mer fristende å irritere Niels Christie og andre sosialdemokrater ved å gi millionlønninger til ledelsen, som setter pris på pengene, og kjøper en ny Porsche.
En liten innvending:
Forfatteren skriver at: “… hvis Blom og hennes poststrukturalistiske allianse får bestemme, kan vi være temmelig sikker på at det enten får tilskueren til å banne av raseri eller er totalt uforklarlig…(osv.)”
Å nei. Den mest sannsynlige reaksjon fra tilskueren vil være et langt gjesp – i den grad vedkommende i det hele tatt gidder å være tilskuer og ikke forlengst har gått sin vei, uten å ofre poststrukturalismen noen nærmere refleksjoner.
Hva man ellers måtte mene om Ringnes’ prosjekt, er det å håpe at han ikke kapitulerer for kultokratiets krav om å la sin giverglede underkastes og overprøves av et Blom/Rønning-styrt “innkjøpsråd”.
Fordelen med Porsche og andre dyre bilmerker er at det skaffer mange avgiftskroner til statskassen…..
Spøk til side. Jeg er langt på veg enig i at Ringnes burde få større anerkjennelse for dette. Jeg har bare en liten innsigelse; Utsmykking av offentlige rom bør kvalitetssikres ved at innkjøpene bistås av fagfolk. Dette er imidlertid allerede ivaretatt ifm Ekebergestauranten i det det skal delta kunstere i innkjøpskomiteen.
Rent prinsipielt er jeg altså uenig i at en privatperson uten videre skal utsmykke i et offentlig rom etter sin personlige smak bare fordi han/hun finasierer det.
Heldigvis ble det ja. Med krav om faglig vurdering. Kanskje det var til det beste?
http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article1926889.ece