Enten vi velger å følge moralfilosofen Robert Nozick eller hans rival John Rawls: Reitens bonuser er ikke urettferdige.
Av Kapitalismus aka Eirik Løkke
Sommerens store sirkus, Opsjonene i Norsk Hydro, med Næringsminister Dag Terje Andersen som premieklovn, har ikke uventet skapt moralsk harme hos norsk venstreside. Karakteristikkene har haglet – Grådighetskultur, Ran, Urettferdighet! Men innimellom all retorikken skjuler det seg et essensielt spørsmål, nemlig spørsmålet om rettferdighet.
Mange har fremmet påstanden om at Eivind Reitens bonuser er urettferdig. Ingen har greid å argumentere for det. Bernt Hagtvet kommer nærmest, når han setter opp kriteriet ”viktig”, og stiller spørsmålet om hvorfor ikke kirurger, som redder liv, burde tjene like mye som topplederne. Men hvem skal begrunne hva som er viktige? Politikere? Og betyr det at vi skal ha en total sentrallønnsdannelse, med alle de bieffekter som følger med? Jeg tror ikke engang Bernt Hagtvet mener det.
Etter min mening er all eiendom (deriblant penger) som erverves gjennom frivillige transaksjoner, og som ikke innbefatter tyveri, pr. definisjon rettferdig. Med andre ord mener jeg at lønnsdannelsen som følger tilbud og etterspørsel er rettferdig. Den amerikanske filosofen Robert Nozick illustrere poenget på en glimrende måte gjennom hans legendariske tankeeksperiment ”Wilt Chamberlain”.
I dette tankeeksperimentet ber Nozick oss forestille oss et land hvor staten har omfordelt inntekten til innbyggerne slik at alle har nøyaktig like mye. Så forteller Nozick om basketspilleren Wilt Chamberlain som krever 25 cent for hver tilskuer som ønsker å se han spille basketball. Dersom 100 000 mennesker velger å betale 25 cent for å se Wilt Chamberlain spille, fordi de anser opplevelsen som subjektivt mer verdt enn alternativnytten, så har det oppstått forskjeller i samfunnet. De har oppstått som følge av menneskers frivillige handlinger. Kan man da på noen måte si at disse inntektsforskjellene er urettferdige?
Nozick understreker i dette eksempelet mitt poeng (det er vel strengt tatt Nozick sitt poeng) at så lenge eiendom erverves som følge av frivillige handlinger, så er resultatet rettferdig, uavhengig av om det gir seg utslag i 1 krone eller 1 milliard. Det er altså ikke resultatet, men måten pengene erverves på som er det avgjørende kriteriet for rettferdighet.
Konklusjonen i forhold til Reitens utbetalinger er derfor at de ikke kan betegnes som urettferdige fordi de er høye. Man kan åpenbart kritisere Hydros styre for å ha inngått en dårlig avtale, at de ikke i tilstrekkelig grad har iberegnet eksterne faktorer som oljepris etc. Og at de derfor har forvaltet eiernes (staten) interesser på en lite fordelaktig måte. Skjønt den verdistigningen som Norsk Hydro har hatt under Reiten, tyder på at eiernes interesser har blitt ivaretatt på en særdeles god måte.
Dersom Nozicks kriterier for rettferdighet danner utgangspunktet, hvordan skal man da begrunne statlige inngrep, uten å være urettferdig? For følger man Nozick (i hvert fall er det hans hovedargument i boken Anarchy, State and Utopia) så er det kun nattvekterstaten som er rettferdig. Det er godt mulig at jeg ikke er helt prinsipiell. Det får så være, men jeg mener staten i visse tilfeller bør sørge for de svakeste gjennom offentlige inngrep, selv om dette skulle tolkes som urettferdig etter Nozicks definisjoner.
Jeg sier meg altså i hovedsak enig i Nozicks argumentasjon, i alle fall i den forstand at det ikke bør være en politisk oppgave å bekjempe forskjeller. For meg er det viktig å sikre alle borgere muligheten til å lykkes, men å ha en institusjonalisert ”rettferdig fordelingspolitikk” er jeg ikke tilhenger av. Ganske enkelt fordi det verken er rettferdig eller særlig fornuftig. Det er et viktig unntak, som også Nozick har beskrevet: Dersom historiske fakta viser at tidligere erverv av eiendom har vært urettferdig, så stiller det seg annerledes, slik det med rimelighet kan sies å være tilfelle i deler av Latin-Amerika.
Mitt poeng er at Reitens bonuser ikke har gått på bekostning av noen (muligens med unntak av eierne). John Rawls mesterverk A Theory of Justice fremheves ofte som motstykket til Nozick. Rawls hevder at forskjeller er moralsk akseptable så lenge de dårligste stilte kommer bedre ut enn de ville ha gjort uten disse forskjellene. Reitens bidrag til verdiøkningen i Hydro gir i neste runde den norske staten ekstra penger, både i form av utbytte og økt skatteinngang. Det kan etter min mening dermed sies å bidra til at de svakeste får det bedre. Således kan også Reitens utbetalinger sies å ha en Rawlsiansk rettferdighetsbegrunnelse.
Det hadde vært en stor fordel for debatten om departementet og norsk venstreside hadde evnet å begrunne, i hvert fall forsøkt å begrunne hvorfor utbetalingene er urettferdige, og ikke opptre som om det er en selvinnlysende sannhet. For det er få ”sannheter” som er selvinnlysende.
Jeg kjenner ikke til organisasjonen i Hydro spesielt, men det kan stilles berettiget spørsmål om i hvilken utstrekning Reitens person har eller ikke har bidratt til bedriftens resultat. Problemet oppstår når tilsatte nedover i organisasjonen – i beste jantelovstil – stiller dette spørsmålet. Hvis beløpene i tillegg er “unorske” vil dette kunne virke negativt på det interne arbeidsmiljøet, noe som i neste omgang kan få negativ effekt i verdiøkningsprosessen.
Jeg tror derfor det er mer hensiktsmessig at toppleder heller får en grei markedslønn uten skjulte tillegg og at det stimuleres til erverv av aksjer (uten opsjoner).
En kommentar:
I henhold til din bruk av Rawls teori vil det da i utgangspunktet være slik at dersom en hypotetisk verdistigning er 100 milliarder, og lederne tar ut 99 milliarder i lønn/bonuser, så er det fremdeles rettferdig, fordi de dårligst stilte tross alt har fått 1 milliard mer.
(Og så lenge dette var frivillig ville det også være rettferdig sett i lys av Nozicks teori.)
Jeg vil anta at en god del av misnøyen som har fulgt i kjølvannet av opsjonsinnløsningen bunner i et mye referert til og veldig populært prinsipp i norsk lønnsdiskusjon: Lik lønn for likt arbeid. Det er klart at en vanlig ansatt i Hydro og Reiten ikke gjør samme jobb, men om de gjør en så ulik jobb at det direkte “rettferdiggjør” (i lys av dette prinsippet) en lønn på henholdsvis 500.000 kr og 28.000.000 kr er nok tvilsomt.
Dessuten synliggjør kanskje også Nils Christies kronikk i Aftenposten noe av problemet. Det er en utbredt forestilling at Norge på en eller annen måte er ett samfunn i en båt. Vi jobber sammen. OL-ånden. Gleden over en varm kakao i skiløypa. Barnetoget 17. mai. Kulturen som handler om fellesskap. I lys av dette virker nok utbetalingene tilnærmet forræderiske for enkelte.
Det er klart at dette ikke er begrunnnelser som sådan. Men gitt eksempelet med 99 milliarder ispedd denne norske kulturen, så trengs det nok mer enn et filosofisk prinsipp for at noe skal oppfattes som rettferdig.
Det mest irriterende i denne saken er hvordan største aksjonær (staten) oppfører seg som de eier hele bedriften og Hydros omtale som statsbedrift. I min verden, som kanskje er litt forrykt, er ikke en bedrift med private aksjonærer en statsbedrift. Jeg kan også fortsette med at ingen synes å ha problemer med at disse aksjonærene lider pågrunn av at næringsminsteren blander seg inn. Ellers er det jo morsomt at det er rettferdig at Hushovd og Solberg tjener over 50 mill på håndtere et kjøretøy, men å få en bonus på 28 mill på å håndtere en gjørnestensbedrift er en skam.
ared: Kan godt være at det er mer hensiktsmessig å få en “grei” markedslønn, evt. andre typer bonuser. Men det er uansett et forhold mellom eier og leder. Og det blir ikke noe mer eller mindre rettferdig av den grunn.
Kristian: Du har fårsåvidt rett i din analyse, at summene oppfattes hinsides, og det er noe med følelsene (folkesjelen heter det vel) til folk som gjør at de synes summene er urettferdige. Hvilket var poenget mitt. 28 mill til Reiten er tilsynelatende selvinnlysende er urettferdig. Det trengs ingen bevis eller argumentasjon. DET BARE ER SLIK. Mitt poeng var å gå inn i dybden og prøve å teste påstandene.
Men det hjelper ikke å HA RETT. Hvis man ikke får rett…
Nicolai: Helt enig!
Jeg synes dog at et stort problem med Nozick er at det han skrev om er rettferdig som justice, mens de som klager på opsjonene bruker et rettferdighetsbegrep som er basert på fairness. Så lenge man ikke begrunner hvorfor justice også i en politisk kontekst er viktigere enn fairness, så synes jeg i bunn og grunn ikke at Nozick har noe poeng. Hans syn på “frivillighet” er jo også tvilsomt men skal la det ligge nå. Når det gjelder John Rawls, så er det ikke sikkert at selv om man forsøker å finne det samfunnet man hadde ønsket om man ikke visste hvor man havnet, så ville man velge et samfunn hvor den riktige handling er den som gavner de svake. Det er faktisk et sprang mellom å sikre en minstestandard, og å måle alle tiltak utifra hvorvidt de gavner de svake. Det er dog et poeng et hvis man ikke visste hvor man havnet i et samfunn, så hadde man ønsket at de rike skulle tjene veldig mye. Årsaken er at akkurat man ønsker en generøs minstestandard hvis man havner på bunnen, så ønsker man også at de rike skal ha det bra, slik at man selv får det bra om man skulle være så heldig å bli rik. Man kan da slutte at å angripe opsjoner er ren særinteressemoral.
Jeg vil først og fremst se på det utilitaristisk. Jeg mener jo at ens lykke i stor grad er betinget av relativ velstand i et land som Norge. Mange vil tro at jeg med det skal slutte at de rike ikke trenger pengene, men det kan også virke andre veien. De som er fattige og lavtlønnete i Norge sliter da også ikke fordi de har lite, men fordi de har mindre enn det som er vanlig i det norske samfunnet. Det å omfordele de rike sine penger til dem vil derfor ikke få noen praktisk konsekvens på de fattige sin lykke. Det er også slik at hvor bra man har det avgjøres av ens velstand relativt til middelklassen, og ikke i forhold til de rike. De rike er nemlig for få til at dere ekstremt høye status påvirker andre i praksis. Det er heller det at de har mindre enn økonomer, ingeniører, jurister og andre middelklassegrupper som gjør livet dårligere for de fattige, ikke de høye lønningene til de rike. Et annet moment er at noen som tjener veldig mye mer enn andre er et gode, fordi det fører til kapitalakkumulasjon.
Tror nok at dette i stor grad er psykologisk. De fleste ønsker jo å være en av “folk flest”, og da er det best å angripe de som ikke er med i den gruppen. Det være seg de som er mye rikere enn saueflokken eller de som er mye fattigere enn saufelokken. Det er jo vanlig at man opptrer veldig hatsk overfor enten rike eller sosialklienter. Jeg mener at begge deler i bunn og grunn henger sammen med den samme psykologien, for i begge tilfeller klager man på at de får noe de ikke fortjener, er snyltere og alt det der.