Publisering av partimålinger påvirker ikke styrkeforholdet mellom partiene på en tydelig og systematisk måte. Dermed er det heller ikke grunnlag for å forby målinger i forkant av valg.
Meningsmålinger som viser de politiske partienes relative styrke (partibarometre) er en markant del av dagens medieoffentlighet. Hver måned publiserer norske medier slike målinger fra seks – sju opinionsbyråer, og interesserte velgere kan følge forholdet mellom partiene fra uke til uke. De siste ukene før et valg er frekvensen enda større, og nå er det mulig å følge utviklingen nesten fra dag til dag. En slik kontinuerlig fokusering på styrkeforholdet mellom partiene har fått mange til å spørre om konsekvensene. Påvirker de mange partibarometrene som publiseres velgernes oppslutning om de ulike partiene, slik at valgresultatet blir et annet enn det ville blitt uten slike målinger, eller har de ingen betydning i så måte?
Spørsmålet om partibarometrenes politiske betydning er viktig fordi de ikke bare er nøytrale målinger av et aspekt ved samfunnets politiske offentlighet. De er også en del av denne offentligheten. Samtidig som målingene rapporterer om endringer i styrkeforholdet mellom partiene, er både resultatene i seg selv og medienes tolkninger av dem en del av opinionsprosessen. Resultatene inngår som ett av mange elementer i velgernes beslutningsgrunnlag, og er én faktor i kampen om opinionen sammen med andre faktorer. Denne situasjonen har fått mange til å hevde at publisering av partimålinger har en selvstendig betydning for velgernes forhold til partiene. Forskning på området har ikke gitt et entydig svar (se f.eks. McAllister og Studlar 1991: 721ff, Navazio 1977, Skalaban 1988, Worcester 2000: 245), men vi skal i denne artikkelen diskutere hva denne forskningen har vist, og hvilke implikasjoner dette får for spørsmålet om å begrense publisering av slike målinger i forkant av valg.
Det er vel kjent at velgernes politiske holdninger blir påvirket av hva de oppfatter som samfunnets offentlige opinion i aktuelle spørsmål (Mutz 1998: 181). Når mer enn 40 prosent av velgerne skifter parti fra et valg til det neste (Aardal 2003a: 34) og nesten 50 prosent bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på i løpet av valgkampen (Aardal 2003b: 13), er det derfor nærliggende å tenke seg at utviklingen på partibarometrene påvirker valgutfallet. To faktorer danner kjernen i dette spørsmålet: partienes utvikling på partibarometrene, med en motsetning mellom partier i fremgang og partier i tilbakegang, og velgernes reaksjoner, med en motsetning mellom økt støtte til noen partier og sviktende oppslutning om andre. Sammenhengen mellom disse to faktorene gir fire mulige utfall, slik figur 1 illustrerer:
Figur 1. Mulige virkninger av publiserte partimålinger på velgernes stemmegivning
|
|
Mulige reaksjoner:
|
|
|
Målingens
tendens:
|
I favør av partiet
|
I disfavør av partiet
|
|
Partiet øker
|
Bandwagon
|
Gratispassasjer
|
|
Partiet går tilbake
|
Underdog
|
Selvoppfyllende
profeti
|
Den mest kjente teorien om opinionsklimaets betydning for velgernes eget standpunkt, er teorien om en bandwagoneffekt (Gallup og Rae 1940, Simon 1954). Essensen i teorien er at folk stort sett ønsker å være på den vinnende siden, og at partier i fremgang trekker til seg usikre velgere som blir påvirket til å stemme på det partiet som er i størst fremgang for øyeblikket (Holmberg og Petersson 1980: 222ff). Partier som opplever fremgang på partimålingene vil oppleve en ytterligere fremgang som et resultat av velgernes forståelse av i hvilken retning valgvinden blåser. Det er mulig å skille mellom tre ulike bandwagoneffekter (Miller 2000).
Den første, en hegemonisk, hevder i tråd med taushetsspiralen (Noelle-Neumann & Petersen 2004), at mange opplever et sosialt press i retning av å tilpasse seg de rådende oppfatningene i samfunnet. Den neste, en taktisk, sier at det tvert i mot dreier seg om en rasjonell beslutning der velgerne vurderer hvilken stemmegivning som tjener deres interesser best. Den tredje, en mediebasert, sier at det er medienes dekning av partiene og kandidatene i forkant av valget, som leder velgerne til å favorisere visse partier på bekostning av andre. De ulike variantene kan naturligvis forekomme mer eller mindre samtidig, og det er lite som tyder på at den hegemoniske, som tydeligst er preget av irrasjonelle beslutningsprosesser, er den vanligste av dem.
Bandwagonteoriens motsats betegnes vanligvis som en underdogeffekt, som er virksom når et parti som har motgang i opinionen får økt støtte fordi det vekker sympati hos noen velgere. Det kan skje ved at både tilhengere av partiet og velgere som ikke har gjort seg opp en mening, mobiliserer ekstra kampvilje for å forhindre en ytterligere svekkelse av partiet. I motsetning til teorien om en bandwagoneffekt er det her den svake parten som tjener på påvirkningen fra partimålingene (Donsbach 2001: 22).
Mens både bandwagon- og underdogteorien er vel kjent, er de to andre teoriene lite omtalt. Gratispassasjerteorien har som utgangspunkt at det kan være lett å ta en seier på forskudd hvis partimålinger viser at et parti ligger an til å vinne et bestemt antall mandater, med det resultat at noen velgere sitter hjemme fordi de tror at partiet greier seg uten deres stemme. Selvprofetiteorien sier at noen velgere vil unnlate å støtte et parti som ifølge partimålingene har små muligheter for å nå opp i kampen om velgernes gunst, fordi de ikke synes at det er bryderiet verd.
Disse to teoriene hevder først og fremst at velgere som vanligvis ville stemt unnlater å gjøre det, men det kan også tenkes at noen av samme psykologiske årsaker gir sin stemme til et annet parti enn de ellers ville gjort. I begge tilfeller dreier det seg om en mulig feilslutning. De som tror at deres innsats ikke er nødvendig, innkasserer seieren før den er vunnet, mens de som tror at det ikke nytter å stille opp, gir opp før kampen er tapt (Hernes 1986).
Internasjonal forskning som har søkt å påvise mulige effekter av publiserte partimålinger på velgernes stemmegivning har gitt tvetydige resultater. På den ene siden finner en rekke undersøkelser ingen indikasjoner på slike effekter. På den andre siden påviser noen undersøkelser visse bandwagon- eller underdogeffekter i enkelte situasjoner. Mens noen velgere som ”ønsker å være på den vinnende siden” støtter partier i fremgang, mobiliserer noen tilhengere av partier i tilbakegang for ”å berge det som berges kan”. Slike effekter er imidlertid svake, og det er vanskelig å isolere dem fra annen påvirkning som finner sted i en hektisk valgkamp. Undersøkelser som mener å ha funnet slike effekter har heller ikke klart å påvise en entydig årsakssammenheng mellom publisering av partimålinger og økt oppslutning om bestemte partier, kun en svak statistisk sammenheng mellom det å ha fulgt med på partimålinger og det å skifte standpunkt ved valg.
Det som kan virke som en bandwagon- eller en lignende effekt kan like gjerne være en projiseringseffekt, slik at velgerne projiserer sin egen partitilknytning og stemmegivning på sin oppfatning av klimaet i opinionen (McAllister og Studlar 1991, Nadeau, Niemi og Amato 1994). Det er også grunn til å merke seg at det er det samlede mediebildet som er viktig, og at partimålinger bare er en liten del av det (Miller 2000, Schmitt-Beck 1996).
Konklusjonen er slik sett klar: Selv om publisering av partimålinger i forkant av valg i noen situasjoner kan ha en viss betydning for styrkeforholdet mellom partiene, er det ikke forskningsmessig belegg for å hevde at det finner sted en tydelig og systematisk påvirkning av denne art. Flere forhold bidrar til det.
For det første finner en slik virkning bare sted hvis et flertall av velgerne følger med på utviklingen på partibarometrene, og registrerer hvilke tendenser som gjør seg gjeldende. Selv med den betydelige omtale sentrale medier gir slike målinger den siste tiden før et valg, er det, velgernes beskjedne interesse for politikk tatt i betraktning, tvilsomt om det forholder seg slik.
Dernest må tendensen på partibarometrene være så entydig at det ikke er tvil om hvilke(t) parti(er) som er på fremmarsj og hvilke(t) som går tilbake. Ved noen valg er det utvilsomt slik, men det er vanligere at det ikke er mulig å utpeke klare vinnere og tapere.
For det tredje må mange velgere reagere likt hvis deres individuelle reaksjoner skal gi et merkbart utslag. Hvis så ikke er tilfellet, vil ulike reaksjonsmønstre mer eller mindre oppveie hverandre, og skjule den påvirkningen som faktisk finner sted. Det er f. eks. lett å tenke seg at usikre velgere blir fristet til å stemme på et part som seiler i medgang, mens faste partisympatisører er ekstra oppsatt på å støtte sitt parti når det er på vikende front.
Det faktum at publiserte partibarometre ikke har noen vesentlig påviselig effekt av generell art på velgernes partipreferanser, betyr ikke at slik påvirkning er uten enhver betydning. Ved enkelte valg er små endringer nok til at noen mandater hopper fra ett parti til et annet, eller til at én aktuell regjeringskoalisjon får flertall på bekostning av en annen. I slike situasjoner kan enhver påvirkning, også en svak bandwagon- eller underdogeffekt, være det som tipper utfallet i en bestemt retning. Det vil imidlertid aldri være mulig å si om så faktisk er tilfelle, og selv om en ikke kan utelukke at publisering av partibarometre kan ha en viss betydning, er det helt klart unntaket heller enn regelen.
Det er ikke likegyldig for vurderingen av partibarometrenes politiske betydning hvordan de eventuelt påvirker velgerne. En hegemonisk bandwagoneffekt der påvirkningen kan sies å ha en irrasjonell karakter, grunnet i et mer eller mindre bevisst ønske om å være på parti med flertallet, kan legitimt sies å utgjøre en viss fare for en demokratisk gjennomføring av valg. Ingen undersøkelser har imidlertid funnet klare indikasjoner på en slik effekt.
En taktisk bandwagoneffekt der velgerne aktivt og kritisk bruker informasjon fra partimålinger i sitt valg av parti, er mindre problematisk i et demokratisk perspektiv. Et skifte av parti som følge av en slik påvirkning vil som regel være godt begrunnet, og langt oftere resultere i et skifte mellom nærstående partier enn mellom politiske motstandere (Miller 2000: 22). Det vil f. eks. være fristende for velgere som sympatiserer med et parti som neppe når sperregrensen for nasjonale utjevnings-mandater, å skifte til sitt andrevalg slik at deres stemme ikke er bortkastet. Likeledes kan velgere som ser at deres førstevalg i en jevn kamp mellom to regjeringsalternativer verken kan vinne eller tape et mandat, velge å gi sin stemme til et annet parti i samme politiske blokk som har håp om mandatgevinst. Mange Høyre-sympatisører som stemte på Venstre ved valget i 2005 fulgte ganske sikkert en slik taktikk, ut fra et resonnement om at det var flest ikke-sosialistiske mandater å hente hvis Venstre kom over sperregrensen.
Et demokratisk styresett forutsetter at dets borgere holder seg orientert om aktuelle samfunnsspørsmål, skaffer seg relevant informasjon, og tar aktivt del i samfunnets politiske prosesser. Tatt i betraktning at partimålinger gir nyttig informasjon om styrkeforholdet mellom partiene, slik at velgerne kan vurdere hvordan de best skal stemme for å nå sine politiske målsetninger, er det overraskende at debatten om mulige konsekvenser av publiserte partibarometre har hatt et ensidig negativt fokus. Selv om slike målinger kan forføre svake politiske sjeler til å stemme annerledes enn de ellers ville gjort, kan de også hjelpe bevisste velgere til å ta velbegrunnede valg. Og siden politisk bevisste velgere utvilsomt har bedre kjennskap til partienes utvikling på partibarometrene, enn de som kan tenkes å bli forført av partibarometrene, gjør de sannsynligvis mer nytte enn ugagn.
Partimålinger fungerer imidlertid bare som en nyttig veiviser for velgerne når mediene som formidler resultatene, presenterer et korrekt og balansert bilde av styrkeforholdet mellom partiene. Det betinger at de i sin presentasjon av partibarometrene tar tilbørlig hensyn til den statistiske usikkerhet slike data er beheftet med. Norske medier gjør i liten grad det, med det resultat at de tillegger slike målinger større pålitelighet enn det er grunnlag for. Både små forskjeller mellom partiene og små endringer over tid, får langt større oppmerksomhet enn de fortjener.
Mediene må også i større grad enn hva som nå er tilfelle, fokusere på det helhetsbildet målingene gir av det politiske landskapet. Når hvert enkelt medium kun formidler resultater fra det opinionsbyrået mediet samarbeider med, blir hver enkelt måling ”seg selv nok”, og publikum sittende igjen med et uklart bilde av til dels sprikende målinger, uten forutsetninger for å foreta en selvstendig vurdering. Sett i sammenheng viser disse to momentene at mediene bør vurdere sin praksis på dette området. BBCs interne retningslinjer og Europarådets anbefalinger vil være et godt utgangspunkt for en slik diskusjon (BBC 1993, Council of Europe 1999)[1].
Vi har vist at eksisterende forskning ikke gir belegg for å hevde at medienes publisering av partibarometre har en selvstendig virkning av vesentlig betydning på velgernes valgatferd, selv om en ikke kan utelukke at den kan spille en viss rolle når det skiller lite mellom bestemte partier eller partiblokker. Det er også mulig å se for seg scenarier der en eventuell påvirkning ikke representerer noen fare for demokratiske prosesser i tilknytning til valg, jevnfør de tre ulike typene av bandwagoneffekter.
Tatt i betraktning at det er meget vanskelig å isolere mulige effekter av partimålinger, at det ligger komplekse psykologiske mekanismer til grunn for mulige effekter, og at ulike effekter i mange tilfeller vil utligne hverandre, kan vi ikke se at det er grunnlag for å forby partimålinger i en viss periode i forkant av valg.
-
Ragnar Waldahl og Audun Beyer arbeider ved Institutt for medier og kommunikasjon, UiO
Litteratur
BBC (1993), BBC Producers ì Guidelines 1993 – Selected extracts (Appendix 1), Chapter 16: Opinion Polls (ss.159-162)
Donsbach, Wolfgang (2001), Who ìs Afraid of Election Polls? Normative and Empiri-cal Arguments for the Freedom of Pre-Election Surveys. ESOMAR
Council of Europe, Committee of Ministers (1999), Recommendation No. R (99) 15 of the Committee of Ministers to Member States on Measures Concerning Media Coverage of Election Campaigns.
ESOMAR/WAPOR, ESOMAR/WAPOR Guide to Opinion Polls including the ESOMAR International Code of Practice for the Publication of Public Opinion Poll Results
Gallup, George og Saul Forbes Rae (1940), ”Is There a Bandwagon Vote?”, i The Public Opinion Quarterly, Vol. 4, No. 2 (Jun. 1940), ss. 244-249
Hernes, Gudmund (1986), ”Opinionsmätningar, makt och demokrati” i Källa 23: Makten över opinionen, Stockholm, Forskaningsrådsnämden
Holmberg, Sören og Olof Petersson (1980), Innom felmarginen. En bok om politiska opinionsundersökningar, Stockholm: Liber Förlag
McAllister, Ian og Donley T. Studlar (1991), ”Bandwagon, Underdog, or Projection? Opinion Polls and Electoral Choice in Britain, 1979-1987”, i The Journal of Politics, Vol. 53, No. 3 (Aug., 1991), ss. 720-741
Miller, William L. (2000), ”Bandwagon Effects”, i Richard Rose (red.), International Encyclopedia of Elections, ss. 21-23, Washington D.C.: CQ Press
Mutz, Diana (1998), Impersonal Influence. How Perceptions of Mass Collectives Affect Political Attitudes. Cambridge: Cambridge University Press
Nadeau, Robert, Richard G. Niemi, og Timothy Amato (1994), ”Expectations and Preferences in British General Elections”, i The American Political Science Review, Vol. 88, No. 2 (Jun., 1994), ss. 371-383
Navazio, Robert (1977), ”An Experimental Approach to Bandwagon Research”, i The Public Opinion Quarterly, Vol. 41, No. 2 (Summer, 1977), ss. 217-225
Noelle-Neumann, Elisabeth og T. Petersen (2004), ”The Spiral of Silence and the Social Nature of Man” i Kaid (ed.): Handbook of Political Communication Research. Mahwah, Lawrence Erlbaum Associates
Simon, Herbert A. (1954), ”Bandwagon and Underdog Effects and the Possibility of Election Predictions”, i The Public Opinion Quarterly, Vol. 18, No. 3 (Autumn, 1954), ss. 245-253
Skalaban, Andrew (1988), ”Do the Polls Affect Elections? Some 1980 Evidence”, i Political Behavior, Vol. 10, No. 2 (1988), ss. 136-150
Schmitt-Beck, Rüdiger (1996), ”Mass Media, the Electorate, and the Bandwagon. A Study of Communication Effects on Vote Choice in Germany”, i International Journal of Public Opinion Research, Vol. 8, No. 32, ss. 266-291
Welch, Reed L. (2002), ”Polls, Polls, and More Polls: An Evaluation of How Public Opinion Polls Are Reported in Newspapers”, i The Harvard International Journal of Press/Politics, 7(1), ss.102-114
Worcester, Robert M. (2000), ”Public Opinion Polls: How They Work”, i Richard Rose (red.), International Encyclopedia of Elections, ss. 243-246, Washington D.C., CQ Press
Aardal, Bernt (2003a), ”Velgere i bevegelse” i Aardal (red.): Velgere i villrede…. Oslo, NKS-forlaget
Aardal, Bernt (2003b), ”Det første valg i et nytt årtusen” i Aardal (red.): Velgere i villrede…. Oslo, NKS-forlaget
[1] Også opinionsbyråenes bransjeorganisasjoner (American Association for Public Opinion Research (AAPOR) og World Association for Public Opinion Research (WAPOR)) har strenge retningslinjer for hvilken informasjon som bør følge med publisering av meningsmålinger. Dette er bl.a. størrelsen på feilmarginer, størrelsen på utvalgene som ligger til grunn for undersøkelsen, undersøkelsesperiode, og ikke minst hvem som betaler for undersøkelsen (se f.eks. ESOMAR/WAPOR). Slike retningslinjer finnes også i Norge for bedrifter organisert i Norsk Markedsanalyse Forening. En studie av presidentvalget i USA i 2000 (Welch 2002) viser at avisene i liten grad inkluderer slik informasjon, og at det ville være både i publikums, opinionsbyråenes, og avisenes interesse at mer informasjon om målingene ble kjent.
