Norge har et valgsystem som konstruerer velgerflertall som ikke finnes. Vi har et valgsystem hvor hver stemme ikke er i nærheten av å telle likt. Vi har et valgsystem der velgerne taper valgene. Dette bør vi gjøre noe med.
I et demokrati bør valgresultatet gjenspeile velgernes stemmegivning.Fordi det faktisk er derfor vi har valg. Ellers kan man like godt la være med hele valgene. Ved valget i 2005 stemte 1 266 490 velgere på de tre rødgrønne partiene Ap, SV og Sp. De fire borgerlige partiene FrP, Høyre, KrF og Venstre fikk 1 288 842 stemmer, altså 22 352 flere stemmer enn de rødgrønne. Dermed fikk de vel også flest mandater? Nei. De rødgrønne fikk 87 mandater, og de borgerlige fikk 82. De rødgrønne fikk under 48 prosent av stemmene, men kunne likevel danne en flertallsregjering som skal styre landet i fire år.
Ap, med partileder Jens Stoltenberg i spissen, førte en valgkamp der det stadig ble advart mot høyresidens politikk som, etter deres oppfatning, går ut på å ”gi mest til dem som har mest fra før”. Selv kommer han altså til makten ved hjelp av et valgsystem som medfører at det største partiet får langt mer enn hva det burde hatt ut i fra stemmetallene. Nettopp på bekostning av de som har minst, d.v.s. de små partiene.
Stemmene teller ulikt
Dagen før stortingsvalget i 2005 skrev en av arkitektene bak dagens valgordning, dr. polit. Gunnvald Grønvik, en kronikk i Aftenposten der han forsvarte vår nåværende valgordning ved bl.a. å framholde at ”Det viktigste er at vi som velgere for første gang kan se frem til et valg der hver stemme teller likt i kampen om mandatene”. Da valgresultatene forelå ble det illustrert for alle og enhver at dette slett ikke er tilfelle. Vi har i stedet en valgordning der hver stemme teller helt ulikt.
For ikke bare er det slik at en stemme på det største partiet teller vesentlig mer enn en stemme på et mindre parti. En stemme avlagt i et stort fylke teller vesentlig mer enn en stemme avlagt i et lite fylke. Bak hver representant fra Vestfold står det hele 18 464 velgere. Mens det i Finnmark kun står 7 409 velgere bak hver representant.
Men 2005-valget er vel kanskje et unntak? Neida, slett ikke. Oppkonstruerte flertall er dessverre snarere regelen enn unntaket. Jeg har brukt to år av mitt liv på å studere hvordan velgernes stemmegivning har blitt gjenspeilet i storting og regjering i perioden 1945-2001. Funnene var nedslående.
Velgerne taper valg på valg
Perioden 1945-61 var Aps glanstid. Aps knallsterke maktposisjon var tuftet på at partiet hadde rent flertall på Stortinget i samtlige 16 år. Men et flertall av velgerne stemte aldri noen gang på Ap.
I 1965 ble det et jubelvalg for den borgerlige blokken av Høyre, KrF, Sp og Venstre. De fire partiene erobret et solid stortingsflertall med hele 80 av de 150 mandatene. De mange årene i Ap-skyggenes dal var endelig over, og de dannet en sterk flertallsregjering, ledet av Per Borten. Regjeringsskiftet kom vel som et resultat av at et flertall av velgerne hadde stemt på dem? Neida. Flertallet av velgerne hadde slett ikke stemt på disse fire partiene. Derimot hadde flertallet sluttet opp om de tre sosialistiske partiene (Ap, SF og NKP).
Det samme gjentok seg i 1969. Et flertall av velgerne stemte sosialistisk, men de borgerlige beholdt flertallet på Stortinget. Og Borten-regjeringen fortsatte (inntil den gikk i oppløsning på EF-saken i 1971).
I 1973 erobret Ap og SV et flertall av stortingsmandatene, og Ap dannet regjering. Så endelig ble velgernes stemmegivning reflektert i maktorganene? Neida. For et flertall av velgerne stemte ikke på Ap + SV i 1973. Derimot hadde flertallet stemt på de borgerlige partiene. Det samme gjentok seg i 1977. Et flertall av velgerne stemte på borgerlige partier, men Ap og SV beholdt likevel sitt flertall på Stortinget. Og Ap fortsatte å regjere ufortrødent videre.
Ap, med partileder Jens Stoltenberg i spissen, førte en valgkamp der det stadig ble advart mot høyresidens politikk som, etter deres oppfatning, går ut på å ”gi mest til dem som har mest fra før”. Selv kommer han altså til makten ved hjelp av et valgsystem som medfører at det største partiet får langt mer enn hva det burde hatt ut i fra stemmetallene. Nettopp på bekostning av de som har minst, d.v.s. de små partiene.
Stemmene teller ulikt
Dagen før stortingsvalget i 2005 skrev en av arkitektene bak dagens valgordning, dr. polit. Gunnvald Grønvik, en kronikk i Aftenposten der han forsvarte vår nåværende valgordning ved bl.a. å framholde at ”Det viktigste er at vi som velgere for første gang kan se frem til et valg der hver stemme teller likt i kampen om mandatene”. Da valgresultatene forelå ble det illustrert for alle og enhver at dette slett ikke er tilfelle. Vi har i stedet en valgordning der hver stemme teller helt ulikt.
For ikke bare er det slik at en stemme på det største partiet teller vesentlig mer enn en stemme på et mindre parti. En stemme avlagt i et stort fylke teller vesentlig mer enn en stemme avlagt i et lite fylke. Bak hver representant fra Vestfold står det hele 18 464 velgere. Mens det i Finnmark kun står 7 409 velgere bak hver representant.
Men 2005-valget er vel kanskje et unntak? Neida, slett ikke. Oppkonstruerte flertall er dessverre snarere regelen enn unntaket. Jeg har brukt to år av mitt liv på å studere hvordan velgernes stemmegivning har blitt gjenspeilet i storting og regjering i perioden 1945-2001. Funnene var nedslående.
Velgerne taper valg på valg
Perioden 1945-61 var Aps glanstid. Aps knallsterke maktposisjon var tuftet på at partiet hadde rent flertall på Stortinget i samtlige 16 år. Men et flertall av velgerne stemte aldri noen gang på Ap.
I 1965 ble det et jubelvalg for den borgerlige blokken av Høyre, KrF, Sp og Venstre. De fire partiene erobret et solid stortingsflertall med hele 80 av de 150 mandatene. De mange årene i Ap-skyggenes dal var endelig over, og de dannet en sterk flertallsregjering, ledet av Per Borten. Regjeringsskiftet kom vel som et resultat av at et flertall av velgerne hadde stemt på dem? Neida. Flertallet av velgerne hadde slett ikke stemt på disse fire partiene. Derimot hadde flertallet sluttet opp om de tre sosialistiske partiene (Ap, SF og NKP).
Det samme gjentok seg i 1969. Et flertall av velgerne stemte sosialistisk, men de borgerlige beholdt flertallet på Stortinget. Og Borten-regjeringen fortsatte (inntil den gikk i oppløsning på EF-saken i 1971).
I 1973 erobret Ap og SV et flertall av stortingsmandatene, og Ap dannet regjering. Så endelig ble velgernes stemmegivning reflektert i maktorganene? Neida. For et flertall av velgerne stemte ikke på Ap + SV i 1973. Derimot hadde flertallet stemt på de borgerlige partiene. Det samme gjentok seg i 1977. Et flertall av velgerne stemte på borgerlige partier, men Ap og SV beholdt likevel sitt flertall på Stortinget. Og Ap fortsatte å regjere ufortrødent videre.
Før valget i 1985 ønsket Venstre å støtte en Ap-regjering etter valget. Ap, SV og Venstre fikk et flertall av stemmene, men Høyre, KrF, Sp og FrP fikk likevel flertallet på Stortinget. Willoch-regjeringen kunne dermed fortsette (dog for en stakket stund).
Ved valget i 1993 fikk Sp 16,7 prosent av stemmene. Høyre oppnådde 17 prosent. Høyre fikk vel flest mandater? Nei, Sp fikk fire mandater mer enn Høyre. Ved valget i 2001 fikk Sp ca. 1,4 ganger så mange stemmer som Venstre. Sp fikk imidlertid hele fem ganger så mange stortingsmandater som Venstre. Men Venstre tok som kjent sitt monn igjen hva statsråder angikk…
Ved valget i 1993 fikk Sp 16,7 prosent av stemmene. Høyre oppnådde 17 prosent. Høyre fikk vel flest mandater? Nei, Sp fikk fire mandater mer enn Høyre. Ved valget i 2001 fikk Sp ca. 1,4 ganger så mange stemmer som Venstre. Sp fikk imidlertid hele fem ganger så mange stortingsmandater som Venstre. Men Venstre tok som kjent sitt monn igjen hva statsråder angikk…
Arealdemokratiet
I 2003 hadde politikerne våre en utmerket mulighet til å rette opp en del av både den partimessig og geografiske skjevheten som ligger innbakt i vårt valgsystem da man vedtok en valgreform. I stedet valgte man å skusle bort muligheten. Man satte heller diskrimineringen av velgerne i små fylker i system ved å innføre en merkverdig poengberegning i fordelingen av fylkesmandater. Hver kvadratkilometer teller nå 1,8 poeng. Mens hver innbygger må nøye seg med å være verdt 1 poeng. Dette arealdemokratiet, også kalt reinsdyrparagrafen, ga seg– i kombinasjon med innføringen av 19 utjevningsmandater, ett til hvert fylke, de snodigste utslag ved forrige valg.
Det var nesten ikke en kjeft som stemte Venstre i Finnmark; skarve 826 personer. Det var likevel tilstrekkelig til å få partiets førstekandidat Vera Lysklætt, inn på Stortinget. Hun ble selv smått sjokkert. Nesten 14 ganger så mange velgere stemte på KrF i Akershus, nærmere bestemt 11 212 personer. Partiets førstekandidat Valgerd Svarstad Haugland kom like fullt ikke inn på Stortinget og endte opp som kirkeverge i stedet.
Gjenspeilingen er det viktigste
Mange her hjemme gikk høyt på banen og kalte det noe bortimot en demokratiskandale da George W. Bush ble valgt til USAs president i 2000, til tross for at Demokratene og Al Gore fikk flest stemmer. Det kan imidlertid, på basis av eksemplene ovenfor, være all mulig grunn til å feie for egen dør først. For vi har selv et demokrati som halter kraftig.
Hvorfor har vi et system som undergraver den legitimiteten som folkevalgte politikere bør og skal ha? Fordi vårt valgsystem, helt siden stemmeretten ble innført, har prøvd å ivareta litt for mange hensyn på en gang, i stedet for å velge ut ett hensyn som det viktigste. Og det viktigste burde være at velgernes stemmegivning blir gjenspeilet i sammensetningen av vår nasjonalforsamling.
Skal man få dette til, så må hver velger ha en stemme som teller likt, uansett hvor velgeren stemmer og hvilket parti velgeren stemmer på. Hovedproblemet er at hensynet til gjenspeiling tilsidesettes når man i tillegg prøver å tilgodese utkantstrøk med flere mandater enn det de har krav på ut i fra folketallet. Og det tilsidesettes ytterligere når man på toppen av det hele bevisst favoriserer det største partiet. Formålet er angivelig å bedre styringsdyktigheten, som det gjerne heter på fint. Men resultatet blir et valgsystem som er som en lapskaus av motstridende hensyn. En laupskaus som slett ikke er av den velsmakende sorten.
Norge bør bli en valgkrets
Hvordan kan vi komme oss ut av dette uføret? Det er haugevis med alternativer som vil være bedre enn det vi har nå. Det beste er etter mitt skjønn å la Norge være en valgkrets. Hvert parti som vil delta må før valget nominere en, og kun en, liste med kandidater lik det totale antall stortingsrepresentanter; f.eks 100. I stedet for å konstruere en bergningsmetode som bevisst favoriserer største parti og lage en metode som diskriminerer velgere som bor i små fylker, må vi få en metode som er nøytral. For eksempel ved å sette første delingstall lik 1, i stedet for den kunstige ”sperredivisoren” på 1,4 slik som i dag. Ett parti som oppnår tre prosent av stemmene vil da få tre prosent av mandatene dv.s. tre mandater. Får et parti 40 prosent av stemmene, får det også 40 prosent av mandatene, dv.s. 40 mandater. Lettfattelig, rettferdig og legitimt.
Ønsker man å beholde den geografiske representasjonen, så kan man like fullt fjerne sperredivisoren og få vekk arealparagrafen slik at det framover vil være antall velgere som betyr noe, og ikke hvor mye areal som er rundt hver velger. Dessverre virker det ikke som om den politiske viljen er til stede for å få plass et rettferdig valgsystem. Derfor vil vi også i årene som kommer få en rekke valgutfall som ikke vil samsvare med velgernes valg. Det er trist. Og udemokratisk.
Det var nesten ikke en kjeft som stemte Venstre i Finnmark; skarve 826 personer. Det var likevel tilstrekkelig til å få partiets førstekandidat Vera Lysklætt, inn på Stortinget. Hun ble selv smått sjokkert. Nesten 14 ganger så mange velgere stemte på KrF i Akershus, nærmere bestemt 11 212 personer. Partiets førstekandidat Valgerd Svarstad Haugland kom like fullt ikke inn på Stortinget og endte opp som kirkeverge i stedet.
Gjenspeilingen er det viktigste
Mange her hjemme gikk høyt på banen og kalte det noe bortimot en demokratiskandale da George W. Bush ble valgt til USAs president i 2000, til tross for at Demokratene og Al Gore fikk flest stemmer. Det kan imidlertid, på basis av eksemplene ovenfor, være all mulig grunn til å feie for egen dør først. For vi har selv et demokrati som halter kraftig.
Hvorfor har vi et system som undergraver den legitimiteten som folkevalgte politikere bør og skal ha? Fordi vårt valgsystem, helt siden stemmeretten ble innført, har prøvd å ivareta litt for mange hensyn på en gang, i stedet for å velge ut ett hensyn som det viktigste. Og det viktigste burde være at velgernes stemmegivning blir gjenspeilet i sammensetningen av vår nasjonalforsamling.
Skal man få dette til, så må hver velger ha en stemme som teller likt, uansett hvor velgeren stemmer og hvilket parti velgeren stemmer på. Hovedproblemet er at hensynet til gjenspeiling tilsidesettes når man i tillegg prøver å tilgodese utkantstrøk med flere mandater enn det de har krav på ut i fra folketallet. Og det tilsidesettes ytterligere når man på toppen av det hele bevisst favoriserer det største partiet. Formålet er angivelig å bedre styringsdyktigheten, som det gjerne heter på fint. Men resultatet blir et valgsystem som er som en lapskaus av motstridende hensyn. En laupskaus som slett ikke er av den velsmakende sorten.
Norge bør bli en valgkrets
Hvordan kan vi komme oss ut av dette uføret? Det er haugevis med alternativer som vil være bedre enn det vi har nå. Det beste er etter mitt skjønn å la Norge være en valgkrets. Hvert parti som vil delta må før valget nominere en, og kun en, liste med kandidater lik det totale antall stortingsrepresentanter; f.eks 100. I stedet for å konstruere en bergningsmetode som bevisst favoriserer største parti og lage en metode som diskriminerer velgere som bor i små fylker, må vi få en metode som er nøytral. For eksempel ved å sette første delingstall lik 1, i stedet for den kunstige ”sperredivisoren” på 1,4 slik som i dag. Ett parti som oppnår tre prosent av stemmene vil da få tre prosent av mandatene dv.s. tre mandater. Får et parti 40 prosent av stemmene, får det også 40 prosent av mandatene, dv.s. 40 mandater. Lettfattelig, rettferdig og legitimt.
Ønsker man å beholde den geografiske representasjonen, så kan man like fullt fjerne sperredivisoren og få vekk arealparagrafen slik at det framover vil være antall velgere som betyr noe, og ikke hvor mye areal som er rundt hver velger. Dessverre virker det ikke som om den politiske viljen er til stede for å få plass et rettferdig valgsystem. Derfor vil vi også i årene som kommer få en rekke valgutfall som ikke vil samsvare med velgernes valg. Det er trist. Og udemokratisk.
- Svein Tore Martinsen er statsviter, frilanser og skribent. Han har også et engasjement som seminarleder i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Interessant forslag mht å gjøre Norge til en valgkrets. Imidlertid vil det kunne gi ekstreme skjevfordelinger hva gjelder geografisk representasjon. ‘Halve Norge’ bor jo i en radius av to timer fra Oslo Rådhus. Det er nok mer realistisk å opprettholde valgkretsene, men la hver stemme telle likt.
Helt enig med deg her, veldig bra å få dette temaet belyst. Er forsåvidt enig med konklusjonen din òg, i alle fall m.h.t. delingstall og distriktsmandater. Et par spørsmål dog:
1) Hvorfor beholde den unødvendige og uproporsjonale delingsmetoden i det hele tatt? En ren St. Lagüe-metode er jo klart å foretrekke fremfor D’Hont eller vår særskandinaviske 1.4-St. Lagüe, men vi burde vel bare erstatte det med en enkel delemodell (stemmer/plasser=plasser per parti).
2) Selv om jeg er enig i at ingen andre hensyn enn proporsjonalitet bør taes, kan vel representasjonsmomentet ha noe for seg; altså små valgdistrikt (men store nok til å unngå store disproporsjonale utslag, ev. kan man kombinere med utjemningsmandater på landsbasis).
3) Rent pragmatisk sett ser man vel også at det historisk sett blir problemer med et parlamentaristisk system med mange småpartier. Jeg vil mene at et system du skisserer nok vil kreve et presidentalsk system for å fungere. Ellers syntes jeg sperregrenser og valgdistrikter er et mindre onde enn falske deletall og ‘rotten boroughs’ som Finnmark.
Jeg støtter en valgendring, men jeg ser en noen vanskeligheter med forslaget ditt. For at alle steder skal bli representert må det vel med dine forslag bli flere hundre representanter? Sånn som i Sverige eller Storbritannias underhus(659stk)Jeg redd for at med en grense på 1 %, 0,5 % eller 0,25 %(400rep) for å komme inn, ville man lett opplevd Israelske eller “litt eldre” Italia tilstander. Det ville kanskje blitt nærmere 20 partier. Vi ville lett fått mer eller mindre ekstreme partier inn tinget, SU, akp, nkp(?), demokratene, rødt, liberale folkeparti, stopp invandringen etc. Eller hvilke ”særinteressepartier” ville kommet?3 versjoner av bondepartier?4 religiøse partier(krf, frimenighetpartiet?, muslimske folkeparti?, sunnipartiet?)?1parti for hver store minoritetsgruppe? Svensker, pakistanere, Irakere etc.? Har hørt at Israel har flere partier bare for russiske jøder. For komikere blir det også muligheter. Mener å huske en komiker i Danmark som kom inn grunnet deres 2% sperregrense med partiet sitt, ”syklister for medvind i oppoverbakker”(?), og i tillegg havnet i vippeposisjon i et eller flere tilfeller. Det politiske parti, med komikerne Atle Antonsen og Johan Golden i spissen, fikk rundt 35000 stemmer i 2001 å ville lett ha kunnet kommet inn på stortinget. Ville store partier som AP bli splittet? Det er jo en hvis forskjell på Støre og Bøhler, ikke sant? Uansett resultatet ville det lett blitt enda flere regjeringer som kom og gikk grunnet ustabile regjeringskoalisjoner i stedet for ved valg. Dette ville betydd mindre makt til velgerne over valg av regjering. Ved saker mye mindre enn EU og gasskraft kunne det enkelt blitt partier som meldte seg ut av regjeringen. Vi ville fått opptil flere regjeringer i året og/eller vi ville veldig lett ha fått en slags Bondevik statsminister fra et enda mindre parti. Italia hadde på 80tallet en statsminister som tilhørte et parti med 1,5% av stemmene… Det samme kunne ha skjedd her, i kombinasjon med 20 partier, hadde det vært en veldig interessant lapskaus av et storting. Ingen regjering ville vært sterk nok til å takle harde reformer. Det hadde blitt vanskeligere å si hvem som hadde skylda og hvem som hadde æren for noe som helst. En politisk orgie med venstre og høyre, ala Island/Finland hadde også sett sitt lys, gjennom at fløypartier og protestpartier ikke hadde ville samarbeide. En nasjonal valgkrets hadde heller ikke unnlatt kontroversielle valg helt. Det ville alltids vært noen stemmer for lite eller for mye per parti. Småpartier som ødelegger for hver andre osv. I-tillegg hadde det oppstått flere muligheter for å splitte og slå sammen partier både før og etter at valg(eks Danmark). Ditt forslag høres i utgangspunktet bra ut, ved å kalle det ”lettfattelig, rettferdig og legitimt”, men i virkeligheten ville det blitt det motsatte. Man kunne jo forslått folkeavstemning på hvert eneste spørs gjennom å stemme over internett, det høres også ut som ”lettfattelig, rettferdig og legitimt”. Men de fleste ville sett at det over tid hadde medført lite stabilitet, konsensus og legitimitet i praksis. Hva som er rettferdig og legitimt er forskjellig for hver enkelt og opptil hvert samfunn å bestemme. Tror nok folk flest i Storbritannia så på Blair eller Thatcher sitt styre som legitimt selv om partiene deres maks fikk 43 %. Eller hva med Clinton, han fikk bare 43 % i 92 var han legitim? Er det rettferdig at vi har et statsoverhode som arver stillingen? Er det greit at britene har justisministeren, lederen i høyesterett og lederen i overhuset i en å samme person? Har USA et demokrati som halter kraftig? For et stort flertall i Colorado var det gjennom folkeavstemning forts. greit å gi alle valgmannsstemmene(9stk) til en presidentkandidat. Dette ble sett på som rettferdig, for en liten stat, for den ville da oppnå mer oppmerksomhet enn den ellers ville ha fått gjennom å splitte stemmene. Man skal også være president for de mindre folkerike statene. Ved et tenkt flertallsvalg hadde Bush hatt en helt annen taktikk, fordi da hadde han gitt blaffen i landsbyene og småstedene og kun vært i de største byene – de fleste langs øst/vestkysten(de Gore vant). 20, 30 mill stemmer dessuten ved nominasjonsvalgene før selve valget. I Norge er det noen få promille av befolkningen som utpeker statsministerkandidaten til sammenligning. Ok, jeg stopper der jeg er nå, jeg er bare en trøtt, brisen første års student i statsvitenskap.
Tiltredes
http://www.vgb.no/676/perma/231425
Fortjenstfullt av Martinsen å ta opp spørsmålet, selv om det vil kunne påvises skavanker ved ethvert løsningsforslag. For den interesse det bør ha, viser jeg til mine egne betraktninger over temaet i artikkelen “Det rød-grønne flertallsregimet: Paradigmeskifte eller politisk parentes?” (spesielt avsnittet “Splinten og bjelken: Styringsmodell, valgordning og politisk kultur”) i tidsskriftet Samtiden, oktober 2006: http://samtiden.no/06_3/art4.php ; se også http://www.skagestad.info/FlertallsregimeSamtidenOkt05.pdf .
Jeg er uenig. Demokratier ordner seg på ulikt vis mht hvordan det velges. I flere land er det enmannskretser, i andre regionale lister, og i atter andre en blanding av disse to. Én ordning er ikke mer legitim enn en annen. I alle tilfeller er areal og lokal tilknytning uhyre viktig. Politikk dreier seg ikke om tall ene og alene, men også om identitet og tilhørighet. Det må derfor bli slutt på all denne klagingen over at stemmer “teller mer” i utkantstrøk: dersom Norge skal være et enhetlig rike, må alle deler av landet være representert i nasjonalforsamlingen. Så får de med matematisk sinnelag heller forbli irriterte.