VALGKOMMENTAR: Vi blir i stadig større grad styrt av begivenheter og beslutninger utenfor Norge. Vi får håpe at velgerne etterlyser politisk debatt om større og viktigere saker enn dem som dominerer kommunevalgkampen i dag.
Det politiske handlingsrommet våre politikere opererer innenfor blir i stadig større grad styrt av begivenheter og beslutninger utenfor Norge. Tar vi det inn over oss? I hvor stor grad er valgkampen preget av at vi lever i globaliseringens tidsalder? Svaret er vel at det eneste så langt som har hatt noe som helst med utlandet å gjøre er en ordførers hemmelig bankkonto i Sveits.
Denne bankkontoen kan få stor betydning i den politiske debatten som nok et symbol på det moralske problemet som oppstår når politikere sier at vi alle skal gjøre en ting, og selv gjør noe helt annet. Men som bidrag til debatten om Norges forhold til verden har en hemmelig bankkonto begrenset verdi. Om ikke annet vil det sikkert være en bekreftelse for enkelte på venstresiden om at kapitalbevegelser over landegrensene er fæle greier.
Kristin Clemet skrev for noen måneder siden en tankevekkende kronikk i Morgenbladet om Norges omdømme i utlandet med overskriften ”Norge – liten, rik og ekkel”. Det er dessverre ingen ting ved årets valgkamp som svekker bildet av et Norge som har mer enn nok med seg selv.
Jeg er muligens litt inhabil, og kan ha gått glipp av noe, fordi jeg i dag følger dårligere med i norske medier, og særlig papirmediene, enn jeg antar at mange andre gjør. Jo da, jeg ser gjerne på Dagsrevyen og TV-2 nyhetene hvis det passer. Og jeg blar gjerne igjennom de norske næringslivsavisene i papirutgave. Men det er også alt. Ellers handler det om tung bruk av internett.
Og til løpende nyhetsdekning av ting som skjer i Norge, enten det er flom, gjengoppgjør, trafikkulykker eller fotballkamper er VG og Aftenpostens nettsider utmerkede. Til nyheter om næringsliv og børs i Norge er det flere gode nettaviser. Men skal man finne nyheter og analyser som går dypere og som handler om viktige ting i verden, så er jeg redd det er helt andre medier enn de norske som er best. The Economist, Financial Times og Bloomberg på nett. Og ikke minst bloggere som analyserer økonomi, politikk eller teknologi. Det en Nicholas Carr skriver om teknologi, en Christopher Hitchens om fundamentalisme eller en Thomas Friedman om globalisering handler ofte om problemstillinger som har større langsiktig betydning for Norge enn det norske medier er opptatt av.
Så mine endrede medievaner gjør at jeg kan ha gått glipp av noe. Men basert på tidligere erfaringer med valgkamp tar jeg sjansen på at hypotesen om at resten av verden stort sett er fraværende i norsk valgkamp stemmer.
Hva kommer det av at politikere og medier har denne sterke felles dragningen i retning av å ikke være interessert i verden utenfor Norge eller hvordan vi forholder oss til raske og store endringer i teknologi, økonomi og internasjonal politikk?
Et lite eksempel: Det er nå en svært turbulent sitasjon i verdens finansmarkeder. Utløst av en krise i den amerikanske boligsektoren og av banker som låner ut penger til boligkjøpere. Når Oslo Børs reagerer kraftig på nyheter om tilstanden i amerikanske banker, er det fordi markedsaktørene på børsen vet at det ikke finnes noen egen isolert norsk økonomi som er skjermet fra begivenheter i USA eller Asia. Vi blir også rammet hvis ting går riktig galt. Milliardverdier kan ødelegges på kort tid og arbeidsplasser også i Norge kan forsvinne hvis det går veldig galt.
Hvordan forholder vi oss politisk til dette? Hvordan utformer vi en næringspolitikk, forskningspolitikk, utdanningspolitikk og en innovasjonspolitikk som gjør at vi er bedre rustet til å mestre raske endringer som nesten alltid er utløst av ting som skjer utenfor Norge? Norge er innvevd i den globale verdensøkonomien og nyter godt av det. Det er ingen grunn til å melde seg ut. Men det er god grunn til at dette skal være et hovedtema i den politiske debatten.
Kanskje årsaken til at vi har denne blindsonen i vår politiske debatt er at den er dominert av Norges to mest skjermede næringer, politikk og medier. De to næringene som minst av alle har internasjonal konkurranse om kundene. Og der denne særegne rammebetingelsen fører til at man beskriver samfunn og politikk på en måte som ikke lenger er relevant for så mange andre – nå når både industrien, men også de fleste tjenestenæringene er påvirket av utlandet hver dag. Bare spør byggenæringen om ikke 80 000 polakker påvirker rammebetingelsene deres.
Politikk er skjermet fordi norske velgere alene bestemmer hvem som vinner og hvem som taper valg. Verden utenfor er rett og slett ikke særlig relevant når politikere skal maksimere stemmetallet. Så mens globaliseringen gjør det umulig for alle andre å forholde seg til en norsk virkelighet isolert fra resten av verden, opererer den norske politiske debatten som om dette fortsatt er mulig. Vi får dessuten en selvforsterkende effekt. Når verden utenfor Norge ikke betyr noe særlig for hvem som vinner eller taper valg, så er det heller ingen grunn for politikere til å investere i kunnskap om det som skjer i resten av verden.
Og media er en god nummer to. Ikke som næring selvsagt, for i forhold til både eierskap og mange driftsoppgaver er det en kraftig globalisering. Men den redaksjonelle delen av virksomheten opererer i et lukket nasjonalt marked uten mye konkurranse utenfra. Norske politikere og kjendiser er store i Norge, men bare i Norge. Men det gjør ikke så mye når mediene er i samme situasjon.
Håpet for fremtiden ligger først og fremst i at det finnes velgere som etterlyser politisk debatt om større og viktigere saker enn dem som dominerer kommunevalgkampen i dag. Og krever at norsk politikk reflekterte hvor innvevd Norge er i internasjonal politikk og økonomi. At vi har en norsk Europa-debatt og begynner å snakke om Russland. At vi snakker om Kina, India og Afrika. Og hvordan vi skal innrette oss for å klare oss best mulig i en verden med mer konkurranse om både kunder og kloke hoder.
Nå er vel ikke Economist og Financial Times akkurat nøytrale kilder. Noe av grunnen til at globalisering ikke debatteres mer er vel at eliten alltid har synes det har vært greit at det ikke har vært noen debatt, slik at de kan innføre globaliseringen i stilhet. Det har jo skjedd i stort sett alle de rike landene.
Du jobber hardt for å legges merke til. http://debunkingpeewee.blogspot.com/