VALGKOMMENTAR: Det kan nesten virke som kommunepolitikere flest, på tvers av partigrensene, tror at det eneste som hindrer dem i å lage den perfekte kommune er at staten ikke vil gi dem mer penger.
Og kanskje mer forbløffende: I denne valgkampen ser det ut som stort sett samtlige partier også på riksplan har latt seg overbevise om at det er mer statlige penger som trengs for å løse alle uløste oppgaver innenfor eldreomsorg, skole, helse, samferdsel og miljøvern.Den mer prinsipielle og ideologiske debatten om balansen mellom offentlig og privat forbruk, om ulemper ved å ha en for stor og ekspansiv offentlig sektor og om hvordan det å kaste penger etter uløste oppgaver i noen tilfeller kan skape flere nye problemer enn det løser, ser ut til å ha forsvunnet fra den norske politiske debatten. Litt rart, for dette ser ut til å være en høyst levende diskusjon i mange andre europeiske land. For eksempel i Sverige og i Frankrike der borgerlige valgseire ble vunnet med denne debatten som bakteppe.
Hva er egentlig problemet med å love stadig mer penger? Har ikke venstresiden rett i at det er umoralsk å gi skatteletter så lenge vi har pleietrengende eldre uten et godt omsorgstilbud, nedslitte barneskoler eller svømmebasseng uten vann?
Problemet er ikke at dette er dårlige formål. Tvert imot. Dette er gjerne ting veldig mange ønsker å prioritere høyt. Problemet er at parolen om mer penger gjerne ødelegger for en mye viktigere og vanskeligere diskusjon om prioriteringer. Og om det kan være mangel på organisatoriske reformer, uvilje mot å ta i bruk ny teknologi eller mangel på konkurranse som hindrer en ressursutnyttelse som gjør det mulig å løse problemet. Kanskje har man egentlig nok penger, men for lite kvalifiserte folk til å løse oppgavene. Da hjelper det ikke å kaste penger etter problemet.
Det er særlig tre grunner til at mer statlige penger ikke er det viktigste svaret på de største velferdsutfordringene våre, og i noen tilfeller kan forsterke problemene på lang sikt:
For det første må alltid slike regninger betales av noen. Statens penger er penger som er betalt inn som skatter og avgifter av borgere og bedrifter. Større utgifter betyr at skattenivået må opp. Vel kan høyere oljepriser og en internasjonal høykonjunktur gi noe mer friske penger med samme skattenivå en stund, men før eller senere blir de akkumulerte varige utgiftsøkningene for store. Og i Norge kan vi fort oppleve at dette skjer i en sitasjon der andre land setter ned skatter og avgifter for å øke sin konkurransekraft. Et norsk skattenivå som ligger høyere enn de landene vi konkurrerer med, er ikke forenelig med å oppnå den verdiskapningen i privat sektor som er nødvendig for å finansiere en stor og velfungerende velferdsstat. Økte bevilgninger til velferdsformål kan dermed gi mindre velferd på lang sikt.
For det andre er det viktig å huske på at offentlige penger i stor grad brukes til å finansiere nye stillinger. I dag er det knapphet på arbeidskraft til å fylle stillingene som er hovedproblemet, ikke penger i seg selv. Situasjonen i helse- og omsorgssektoren er det beste eksempelet på dette. Fra 1970 til 2007 har sysselsettingen i denne sektoren gått fra 91 000 til 327 000 normalårsverk – eller fra 6 % til 17 % av den totale sysselsettingen i Norge.
Eldrebølgen gjør at denne kraftige veksten vil fortsette i årene som kommer. I følge en rapport om arbeidsmarkedet i 2025 som Econ utarbeidet for Næringsdepartementet tidligere i år, vil helse og omsorgssektoren legge beslag på 23 % av arbeidsstyrken i 2025. Og da har Econ lagt inn en noe lavere vekstrate i prognosen enn den veksten vi har hatt de siste 15 årene. Med vårt demografiske bakteppe er det liten tvil om at eldrebølgen vil bli veldig kostnadskrevende. Og da er ikke den store utfordringen å konkurrere om å vise hvordan man skal bruke enda mer penger, men å peke på hvordan vi kan skaffe nok ny arbeidskraft og samtidig effektivisere sektoren, slik at vi får bedre resultater med de pengene vi allerede bruker.
Vi må være opptatt av hvordan teknologi, bruk av private tjenestetilbydere og nye organisatoriske løsninger kan bidra til at flere får gode hjemmebaserte omsorgsløsninger. Og hvordan vi kan bruke informasjonsteknologi til å automatisere bort byråkrati og manuelt papirarbeid for å frigjøre mest mulig arbeidskraft til andre og mer kunnskapsintensive oppgaver. Å ukritisk kaste penger inn i en sektor med stort behov for mer arbeidskraft og mer innovasjon, kan lett gi mindre og ikke mer omsorg. Det kan dessuten føre til at våre skattebetalerkroner spres tynt utover, i stedet for å konsentreres på det som løses best gjennom bruk av offentlige penger.
For det tredje burde den politiske debatten være langt mer opptatt av hvordan statlige penger virker i et marked. Hvis statlige subsidier pøses inn i et område der det fra før er et velfungerende marked eller kunne vært et slikt marked, vil effekten bli at markedet svekkes eller ødelegges. Den mest effektive og innovative leverandøren taper i konkurransen mot aktører som mottar subsidier. Et godt eksempel er bistandspenger til u-land som går til innkjøp og drift av utrangerte norske militære kjøretøyer som utkonkurrerer lokale transportselskaper – offentlige penger oppnår ikke det man ønsker, men kommer tvert imot i veien for måloppnåelsen. Men slik er det ikke bare i u-land. Også i Norge er effekten av offentlige penger at man bremser utviklingen av et privat marked som kan løse oppgaver, skape verdier og generere nye arbeidsplasser. Noen ganger er det selvsagt slik at det politiske flertallet ønsker å hindre et privat marked. Men det kan også være en helt utilsiktet bivirkning av å kaste penger etter et politisk problem.
Jeg skulle ønske at vi litt oftere kunne høre politikere si at det er galt å kaste mer penger etter en uløst oppgave. Fordi utfordringen er å få mer ut av de pengene vi allerede bruker. Eller fordi utfordringen er av en slik art at det trengs langt mer krevende politiske grep enn å kaste penger etter problemet.
En bekjent av meg møtte det amerikanske offentlige byråkrati etter selv å ha jobbet mange år i norsk statsforvaltning. Han ble forbløffet. For mens man i Norge med selvfølgelighet gir FLERE penger til en avdelig eller et kontor som sliter, så gjøre man i USA det motsatte: man gir færre, i alle fall ikke flere.
Forskjellene er like betydelige som de er karakteristiske for de to lands ulike mentaliteter: Mens norske sosialdemokrater intuitiv skjønner at der problemene er størst er behovene for økt ressurstilgang tilsvarende, så skjønner amerikanerne at der problemene er størst er også ressursbruken dårligst.
Og dette gjelder over hele den norske fjøla: hjertesukket til en gammel lektor med 30 års fartstid i enhetsskolen lød “Jeg lurer på hvor mange milliarder man har brukt på å prøve å få 1erne opp på 2.”
Vi visste da begge at det er ansett for fascistisk å ønske å bruke mer penger på 5erne for å få dem opp på 6, for ikke snakke om 6erne – de er jo et problem nok som de er, triumferende høyt der opp på den faglige skala til de svakes spott og spe.
Kan man ikke løfte 1erne og 2erne, kan man i alle fall søke å holde 5erne og 6erne nede. Ideelt sett burde alle vært 3ere og 4rere. Det hadde smertet langt mindre.
Dette er selvfølgelig svært riktig og viktig!
Viktig at man påpeker dette temaet eksplitit i medier med jevne mellomrom! Dette er tross alt en av hovedforskjellene mellom sosialistene og oss borgerlige! Problemer løses ofte ikke bare ved å kaste mere penger på symptomer,men ved faktisk å gå inn å analysere strukturelle problemer!
Skrev om dette tidligere i år i forbindelse med medieoppslag rundt ineffektivitet i helsesektoren: trykk på link