Det er lokalvalg, og det klages over manglende interesse, dårlig debatt, dårlige veier og dårlig oppslutning. Men globalt har demokratiet idag en enestående posisjon – flere mennesker enn noen gang er styrt av valgte representanter.
Det stunder mot lokalvalg, og det klages over barnehager, veier, lokaldemokratiets vilkår, skoler, selvtilfredse politikere, sykehus, dårlig valgdeltagelse, sykehjem etc. Klagingen bidrar til at både respekten for politikk og deltagelsen i valg er dalende. Særlig bekymringsfull er utviklingen i lokalvalgdeltagelsen. Ikke minst viser målinger at et flertall av yngre mennesker er ganske uinteressert i lokalvalgkampen. Dessuten klages det over at debatten i lokalvalgkampen er dominert av nasjonale saker og nasjonale politikere. Det er kanskje ingen trøst, men heller ikke på disse områdene er Norge så spesielt som nordmenn gjerne skal ha det til. Også lokaldemokratiet er idag globalt.
“Nøkkelspørsmål for lokaldemokratiet og innbyggerne i storbyer er ganske så
beslektede mellom Bergen og Gaborone, mellom Oslo og Lusaka.”
Demokratiet har idag en nesten enestående global posisjon. Neppe noen annen verdensanskuelse har så stor oppslutning som demokratiet. Flere mennesker enn noen gang er styrt av valgte representanter. Likevel er det tegn til at demokratiet er litt i ulage. Mange steder henger dette sammen med at folk har en følelse av at demokratiet ikke ”leverer” de goder som forventes. Parlamenter og regjeringer og kommunestyrer og byråd og ordførere blir ansett som ineffektive når det gjelder å nå resultater i form av bedre skole, helsetilbud, eldreomsorg og andre velferdsytelser. Selv i land hvor både demokrati, velstand og velferd ligger på meget høyt nivå, ser man at folkelig misnøye bidrar til å øke oppslutningen om populistiske eller ekstremistiske partier.
Det oversette lokaldemokratiet
Lokaldemokratiet er viktig i denne sammenhengen, fordi det ofte er på lokalt nivå at tjenesteytelsen til innbyggerne skjer: det er hos lokale myndigheter folk får tilfredsstilt de mest umiddelbare behov for offentlige tjenester som barnehager, skoler, eldreomsorg og primærhelse. Det er også i kommunene at mange plan- og reguleringssaker avgjøres til glede eller fortvilelse for privatpersoner eller næringsdrivende.
Siden politiske beslutninger på disse områdene er blant de viktigste for folks forhold til det offentlige, er også lokalvalg særlig viktige for demokratiet: Det er viktig at folk har mulighet til å ta direkte stilling til om kommunestyrets flertall og ordføreren har gjort en god jobb eller ikke. I de fleste politiske systemer er lokalvalg den mest direkte og universelle formen for borgerinnflytelse over politikken, og dermed viktig for å vedlikeholde det demokratiske, politiske systemet.
Til tross for dette har betydningen av lokaldemokrati ofte blitt undervurdert eller oversett. Det gjelder over hele verden. Det er mange land som har gjennomgått demokratiske omveltninger de siste par tiår, men ofte har demokratiseringsprosessene vært ufullstendige: et blikk østover i Europa viser dette med tydelighet i disse dager, men Afrika, Latin-Amerika og Asia rommer også rikelig med eksempler. Dertil kommer bekymringen over at demokratiske systemer ikke tilfredsstiller folks behov for offentlige tjenester. Siden slike tjenester normalt ytes på lokalt nivå, er det viktig å spørre seg hvordan lokaldemokrati kan bidra til bedre styresett. Ikke minst gjelder dette i fattigere land: et mer effektivt lokaldemokrati kan gi positive resultater i kampen mot fattigdom.
Deltagerdemokrati og representativt demokrati
Å være borger er å være deltager. Beslutningsprosesser på det lokale nivå gir innbyggerne bedre mulighet til ikke bare å avgi stemme, men å få sin stemme hørt også mellom valgene. Demokrati er mer enn valg: det forutsetter blant annet meningsfull dialog og debatt som tar sikte på å løse problemer som oppstår i lokalsamfunnet. Lokaldemokrati tilrettelegger dessuten for politisk skolering. I lokalsamfunnet er det i prinsippet enklere for mennesker å skaffe seg innsikt i spørsmål som ligger til beslutning hos valgte representanter eller byråkratiet, og å gjøre noe for å påvirke. Dermed utgjør lokalsamfunnet en bedre arena for deltagerdemokrati enn den nasjonale politikken.
Samtidig er lokaldemokratiet av mange ansett som den arena hvor også det representative demokratiet funksjonerer best. Representativt demokrati innebærer en konkurranse om makten og dermed en konkurranse om hvilke ideer og løsninger som er best for samfunnet. Når kandidater forsøker å bli valgt gjennom den demokratiske konkurransen som en valgkamp utgjør, fører det naturlig nok til at forskjeller og motsetninger skjerpes for at skillelinjene skal bli tydeligere. Dette gir vitalitet til det politiske liv, og det legger til rette for å holde de valgte til ansvar for det de sa i valgkampen. Samtidig kan det lede til polarisering som gjør det vanskeligere å styre: den nylig avgåtte, eks-genierklærte Karl Rove benyttet polarisering som virkemiddel for å mobilisere velgere for president Bush, og det virket i 2004. Men den samme polariseringen gjorde det vanskeligere å mobilisere bred støtte til å gjennomføre den politikken presidenten ble valgt på, og dette bidro trolig sterkt til nederlaget ved kongressvalgene i 2006.
Konkurranse eller samarbeid
Forskere som har studert lokaldemokrati i ulike deler av verden har funnet at lokale myndigheter har fått svekket legitimitet. Dessuten er det utstrakt skepsis til lokalpartiers evne til å representere og koordinere ulike interesser i lokalsamfunnet. En indikasjon på slik skepsis er lav valgdeltagelse. Mange mener at det er behov for mindre politisk konkurranse og mer samarbeidsorienterte beslutningsprosesser. De som forfekter denne oppfatningen mener gjerne at det sterke søkelyset på valg og forskjeller mellom politikere og politiske partiprogrammer, har skaper større avstand mellom innbyggerne og valgte politikere og større avstand mellom ulike sosiale grupper. Konsekvensen er at gjennomsnittsborgeren blir apatisk og trekker seg unna det politiske liv: ”Politikerne krangler jo bare.”
Politikken er de siste årene dessuten blitt mer dominert av oppmerksomhet om meningsmålinger, om finansiering av partier, om bruk av PR-konsulenter for å påvirke offentlig debatt. Dette reduserer betydningen av og gjennomslaget for lokalbefolkningens preferanser og kan lede til kynisme og apati. Lokale partistrukturer er også under press: de anses ikke som særlig viktige mobiliserende krefter i lokalsamfunnet. De sakene som partiene opprinnelig ble identifisert med, for eksempel langs klasselinjer, er mindre relevante i dagens samfunn med høyere mobilitet. Denne type utviklingstrekk har i endel samfunn ført til en styringskrise på lokalnivået, og svarene på styringskrisen har gjerne resultert i enda mer fragmenterte styringsstrukturer – noen av dem pålagt fra statlig hold som en reaksjon på at lokalmyndighetene ikke er effektive: så som øremerking og statlig overtagelse av viktige funksjoner. Pendelen kan imidlertid raskt komme til å svinge, fordi innbyggerne i økene grad krever tilgjengelighet, deltagelse og valgmuligheter. Da kan presset øke for desentraliserte løsninger.
Norge er ikke så norsk som mange tror
Også debattene om lokaldemokratiets vilkår er globale, helt ned til de konkrete løsningsforslagene. La meg illustrere dette med noen hovedfunn fra fire omfattende demokratistudier fra byer i det østlige og sørlige Afrika i 2003 og 2004: Gaborone (Botswana), Lusaka (Zambia), Mwanza (Tanzania) og Nairobi (Kenya). Formålet med studiene var å gjøre en systematisk kartlegging av representativt og deltagende demokrati i lys av de utfordringene disse byene stod overfor.
Hovedfunnet var at disse byene har utviklet et funksjonerende system for lokaldemokrati, med valgte bystyrer og med handlingsprogrammer for å nå ut til lokalsamfunnet. Men i alle fire byene var lokalmyndighetenes styringsmuligheter begrenset av nasjonale restriksjoner på byenes handlefrihet og bymyndighetenes mangel på kapasitet til direkte å gjøre noe med fattigdom, arbeidsløshet, boligmangel, landkonflikter, samt tilgang til vann, helsestell og utdannelse innenfor bygrensene:
-Det er nasjonal lovgivning som fastlegger strukturene for lokaldemokratiet i afrikanske storbyer, men lovgivningen er utilstrekkelig og bidrar ofte til å begrense kvaliteten på lokaldemokratiet
-Alle fire byene meldte om behovet for å gi større myndighet til lokale beslutningsnivåer, særlig muligheten til å selv generere inntekter, løse konflikter og drive økonomisk utviklingsplanlegging
-Valgene er åpne og kompetitive, men valgdeltagelsen er meget lav. Valgdeltagelsen ved lokalvalg var dramatisk lavere enn ved nasjonale valg, og for å bøte på dette ble det anbefalt å holde lokalvalg samtidig med nasjonale valg
-Alle forskningsgruppene anbefalte dessuten direkte ordførervalg, i kontrast til dagens system med indirekte valg gjennom bystyrene. Forskerne mente at dette ville øke velgernes interesse og redusere apatien blant velgerne i storbyene
-Mediene ble anklaget for å bry seg mest om nasjonal politikk og ikke vie nok oppmerksomhet til lokaldemokratiet og arbeidet til bymyndighetene
-Valgkampsakene var i stor grad de samme i alle byene: omfanget av og kvaliteten på offentlig tjenesteyting, samt behovet for å bekjempe korrupsjon og snusk blant politikere
-De politiske partiene i byene gjenspeiler mer eller mindre de nasjonale partiene, og i noen tilfeller var lokalpartiet svakt og derfor dominert av den nasjonale partiledelsen. I noen byer var det en utstrakt oppfatning blant innbyggerne at det var lite forskjeller partiene imellom, og at de viktigste sakene (først og fremst jobbskaping) ikke hadde noen talerør blant partiene
-To av forskergruppene foreslo kvoter for kvinner eller ungdom for å øke disse gruppenes deltagelse i de politiske partiene
Studiene konkluderte også med at det ikke finnes noen systematisk evaluering av de valgte politikernes innsats. En felles anbefaling for alle de fire byene var at byene må sette mer spesifikke utviklingsmål og at fremdriften burde måles og evalueres med jevne mellomrom.
Direkte involvering av det sivile samfunn og privat sektor varierte mellom de fire byene. Nairobi hadde ganske velutviklede prosesser for å inkludere lokale organisasjoner og grupperinger i politikkutforming og –gjennomføring, andre var mindre strukturerte. Alle byene gjorde bruk av offentlig/private partnerskap for å levere tjenester til innbyggerne.
E-demokrati er et voksende fenomen: både Lusaka og Nairobi har begynt å bruke IKT for bedre å nå ut til befolkningen. Gaborone planlegger å innføre web-basert rapportering om byrådets virksomhet. Bruk av computer-kiosker for å gi informasjon til innbyggerne ble anbefalt, da dette hadde gitt gode resultater i andre utviklingsland.
Det er ikke helt uinteressant å konstatere at nøkkelspørsmål for lokaldemokratiet og innbyggerne i storbyer er ganske så beslektede mellom Bergen og Gaborone, mellom Oslo og Lusaka. Det gjenspeiler at spørsmålet om befolkningens deltagelse i utformingen av offentlig tjenestetilbud er et universelt spørsmål, og et viktig spørsmål for lokaldemokratiets vilkår. Lokaldemokratiet er sentralt for hele forestillingen om hva det betyr å være borger, fordi lokale institusjoner og beslutningsprosesser kan bidra til en mer direkte form for demokrati hvor vanlige innbyggeres stemmer kan høres.
- Vidar Helgesen er utdannet jurist, og arbeider nå som generalsekretær i IDEA (International Institute for Democracy and Electoral Assistance). Han har tidligere blant annet vært statssekretær i Utenriksdepartementet og spesialrådgiver i Røde Kors.
Utviklingen ser for meg ut til å gå i retning av at mer og mer av verdens ressurser beherskes av færre og færre mennesker. Hva er realitetsvurderingne og beslutningene bak de større endringer og begivenheter? Er disse styrt av demokratiske krefter eller hvem?Klimaspørsmål og lokaldemokrati må drøftes, men hvis det er det eneste vi drøfter, så kunne vi kanskje like godt la det være?