Med romanen Lotte i Weimar kaster Mann seg inn i kampen om retten til å definere myter, og målet er å ta kosmopolitten og opplysningsmannen Goethe tilbake og “ut av hendene på de fascistiske mørkemennene”.
Ulykkelig kjærlighet, stormende følelser og rebelsk opprør mot borgerlig moral er noen av ingrediensene i Goethes brevroman Unge Werthers lidelser fra 1774 – en av litteraturhistoriens første store bestselgere. Virkelighetens modell for Werthers Lotte var Charlotte Buff, en vakker kvinne som Goethe forelsket seg i under sin tid som dommerfullmektig i byen Wetzlar. I stedet for å velge Werthers løsning og ta sitt eget liv, greide imidlertid den unge Goethe å skrive seg ut av krisen. I 1815 bestemmer så den 63 år gamle Charlotte seg for å dra på besøk til Weimar, hvor hun blant annet regner med å se igjen den nå verdensberømte dikteren. Dette historisk dokumenterte Weimarbesøket danner utgangspunktet for den lystspillpregede romanen Lotte i Weimar som Thomas Mann skrev i amerikansk eksil i perioden 1936-39. Romanen foreligger nå for første gang på norsk i Per Qvales oversettelse.
Den dypere motivasjonen for Charlottes reise til Weimar består i Thomas Manns roman i at hun nå er ute etter å få en forsinket unnskyldning for at Goethe uten å spørre hadde brukt henne som stoff i en roman. Fabulerende og psykologiserende kretser Mann rundt fenomenet Goethe og det sentrale spørsmålet om kunstens forhold til sannhet og moral. Stikkordet ”Weimar” peker imidlertid på at romanen ikke utelukkende har relevans for den tiden den utspiller seg i, men at det ut over dette knyttes bånd til Weimar-Republikken og urovekkende tendenser i Thomas Manns samtid. Et viktig tema i Lotte i Weimar er den måten som legenden eller myten Goethe ble brukt på i Tyskland i tiden fram mot Hitlers maktovertagelse i 1933. Dette misbruket av Goethe opptok Thomas Mann i høy grad, da han selv i en årrekke hadde levd sitt liv i en form for mytisk etterligning av dikteren fra Weimar.
Goethe i nasjonalsosialistenes hender
Goethe er Tysklands store nasjonaldikter, og det har vært vanlig å se ham som representant for tysk ånd og tanke. Normalt er det da det verdensåpne og liberale ved tyskheten som framheves, for Goethe er blant annet berømt for sin sympati for Napoleons europavisjon og en til tider nesten anti-tysk holdning. Tiden rundt første verdenskrig med oppblomstringen av en aggressiv tysk nasjonalisme stod slik sett ikke i Goethes tegn. Når man etter nederlaget i 1918 imidlertid valgte nettopp ”Goethes” Weimar (og ikke Berlin) som stedet for parlamentet i den nyopprettede republikken, kan dette sees som et forsøk på å besinne seg og vekke til live igjen den humane og tolerante ånden fra opplysningstiden.
Det var imidlertid ikke så lett å kalle tilbake Weimars kosmopolitiske atmosfære, og i stedet for å gi rom for et internasjonalt klima utviklet Weimar seg på 1920-tallet til å bli trekkplaster for reaksjonære nasjonalister og antisemitter. Disse foretrakk provinsen framfor livet i det moderne, pulserende Berlin. Folkemassene som i Thomas Manns roman sensasjonslystent samler seg rundt pensjonatet der Charlotte Buff holder til, har trekk som peker fram mot den skjebnesvangre nasjonale rusen som det tyske folket skulle komme til å hengi seg til over hundre år senere. Kultfiguren og myten Goethe ble i Weimar-republikken i stor grad omfunksjonert til en renspikket nasjonalist, til inkarnasjonen av tysk urkraft, noe vi blant annet ser i Adolf Bartels bøker Goethe der Deutsche og Goethe und der Nationalsozialismus.
Reaksjonære intellektuelle brukte altså myten Goethe bevisst i politisk øyemed. Men hvordan kunne dette skje? Hva er det med Goethe som inviterer til et slikt misbruk?
Thomas Mann antyder at årsaken paradoksalt nok ligger i en ukuelig sannhetsvilje. I likhet med en annen misbrukt og misforstått tysker – Friedrich Nietzsche – ønsket Goethe å fange inn livet i sin komplekse helhet – så å si ”jenseits von Gut und Böse”. Både Nietzsche og Goethe er utpreget skeptiske overfor fornuftens og moralens status i verden, og med psykologiserende skarpsyn avslører de at ånden bare så altfor ofte går i tjeneste for lavere eller mer opprinnelige drifter. I stor grand synes vi å styres av naturlovlignende regelmessigheter, arketypiske handlingsmønstre eller – for å si det med Nietzsche – ”kräftige Wahnbilder”[1]. Goethe observerer alt dette med humrende aksept, og han lar det bli en del av sin diktning, som regel uten noe form for moralsk korrektiv. Det er likevel verd å merke seg at mens Nietzsche går fra å være kritiker og skeptiker til å bli en kraftforherligende profet, så finner vi hos Goethe den motsatte utviklingen: Med årene blir han stadig mer orientert mot tradisjon og kultur og stadig mindre mot opprinnelig og ungdommelig kraft. Med andre ord: Han legger Werther-fasen bak seg og går videre, for å samle opp i seg og integrere stadig mer viten og sivilisasjon.
For å kunne omfunksjonere Goethe til en nasjonalistisk dikter som kunne legitimere en aggressiv tysk ekspansjonspolitikk, så nasjonalistiske intellektuelle seg åpenbart nødt til å overse store deler av Goethes utvikling etter Unge Werthers lidelser. Det var Sturm-und-Drang-periodens Goethe det nå skulle børstes støv av, ikke den verdige og klassisk orienterte skaperen av Faust II. På samme måte kunne de kun bruke den sene Nietzsches skrifter og valgte å ”glemme” at disse var resultatet av en forutgående kritisk fase der filosofen hadde jobbet seg grundig gjennom europeisk åndshistorie. Tyskland skulle finpusses i rollen som Nietzsche-nasjonen, som den ”unge”, ikke-dekadente nasjonen – som Werther-nasjonen. Frankrike ble ensbetydende med dekadent sivilisasjon, mens de tyske skoger mytologisk ble arnestedet for en sunn og ungdommelig kulturskapende kraft.
Thomas Manns helomvending
I Betrachtungen eines Unpolitischen (1918) stiliserer Thomas Mann Goethe og Nietzsche til nasjonale tenkere av konservativ støpning og følger samtidig tidens intellektuelle trend med å framheve tysk kultur og kraft på bekostning av fransk sivilisasjon og opplysning. Han forskrekkes imidlertid når han skjønner at han nettopp gjennom denne essaysamlingen skulle komme til å bli idéleverandør til en krets av reaksjonære og nasjonalsosialistisk orienterte intellektuelle.
Én slik reaksjonær intellektuell er kulturhistorikeren Oswald Spengler. I Der Untergang des Abendlandes omfunksjonerer Spengler Goethe og Nietzsche til tenkere som ubetinget bejaer naturens lover på bekostning av bevisst vilje og egne valg. Begge tas de her til inntekt for en holdning som kritikkløst forherliger den blinde skjebnes determinerende makt over individ, folk, nasjoner og kulturer. Kommunikasjon mellom kulturer blir ifølge Spengler en umulighet, og stridigheter mellom kulturer kan slik kun avgjøres av kriger. På denne måten låses både Goethe og Nietzsche fast i en klaustrofobisk nasjonalisme.
Etter først å ha lovprist Spengler og til og med forelått ham for nobelprisen, vender Thomas Mann seg på begynnelsen av 1920-åra stadig sterkere mot denne formen for reaksjonær bruk av tysk ånd og tradisjon. Mann var en av de første til å se at man kunne trekke en idéhistorisk linje fra Spengler og videre rett inn i nasjonalsosialistenes rekker. Joseph Goebbels var en massepsykolog som trakk veksler på Nietzsches erkjennelser, ikke for å opplyse, men for å påvirke og manipulere. Som en svart magiker visste han å trykke på de rette knappene for å få massene til å identifisere seg med og handle i pakt med svært forenklede myter om den tyske kulturens fortrinnlighet. Den Goethe som framstilles i Lotte i Weimar har som vi skal se en viss affinitet til manipulatoren Goebbels.
Thomas Manns litterære produksjon fra og med ca. 1922 kan betraktes som et omfattende forsøk på å redde de positive sidene ved en tysk intellektuell tradisjon knyttet til psykologisk dybdeforståelse og erkjennelse av mytenes makt. Måten dette gjøres på er nettopp ikke å la de reaksjonære få ha enerett på denne arven. I et brev til mytologen Karl Kerény 18. februar 1941 beskriver Thomas Mann sin taktikk: ”Myte pluss psykologi. Jeg har for lengst blitt en lidenskapelig tilhenger av denne kombinasjonen. Faktisk er det ved hjelp av psykologi at vi kan ta mytene ut av hendene på de fascistiske mørkemennene for slik å ’omfunksjonere’ dem i retning humanitet.”[2]
Psykologi gir mytene kompleksiteten og dynamikken tilbake. Thomas Mann skriver mytene på nytt, utstyrer de mytiske heltene med en psyke og lar den psykologiske motivasjonen for valgene de foretar skinne gjennom. Å gå i mytiske spor blir slik ikke noe man tvinges til av ytre makter eller naturlover (som hos Spengler); tvert om kan man gjennomskue og forholde seg bevisst til slike spor. Nettopp dette er Thomas Manns prosjekt, ikke bare i den store litterære bearbeidelsen av bibelske myter i Joseph-romanen, men også i Doktor Faustus og sist, men ikke minst, i Lotte i Weimar. At brodden er rettet mot verk som Der Untergang des Abendlandes kommer til uttrykk gjennom at Thomas Mann selv omtaler Josef og hans brødre som ”Morgenlandets oppgang”.
En myte tas tilbake
I Lotte i Weimar består altså en del av Thomas Manns prosjekt i å ta Goethe tilbake fra de reaksjonære nasjonalistene ved hjelp av bevisst mytearbeid. For å få dette til velger Thomas Mann imidlertid ikke å finpusse en forenklet myte om kosmopolitten og opplysningsmannen Goethe. Tvert om er det nettopp det komplekse, geniets nærhet til menneskefiendtlig idégods som står i fokus.
At Goethe bruker mennesker har vi sett allerede i forbindelse med at forholdet til Charlotte Buff til sist ble redusert til stoff for en roman. Men Charlotte er ikke det eneste ”offeret” i kretsen rund Weimar-dikteren, for her finner vi også filologen Dr. Riemer og Goethes egen sønn, August.
Goethe har ingen moralske skrupler med å benytte hele sin aura for å knytte til seg den kunnskapsrike Riemer og slik forhindre at den lovende unge mannen får etablert sin egen karriere. Goethe styrer Riemer i alt og ett, og selv i valg av ektemake er Riemer bundet av den store mannens vilje. Med August von Goethe forholder det seg enda mer prekært. Goethes sønn klarer ikke å utvikle en egen individualitet på grunn av farens mytiske dimensjoner. Alt August gjør blir kun mytisk gjentagelse, en blek avskygning av faren handlinger. Ifølge Adele Schopenhauer er August så fanget i sin fars myte at han tvangsmessig forelsker seg i en kvinne faren en gang hadde kastet sine øyne på. Eller forholder det hele seg enda mer suspekt? Er det Goethe selv som manipulerende, med full kontroll over sjelelivets mystiske irrganger, fører sønnen sammen med den vakre Ottilie? Er det farens forelskede blikk vi aner i sønnens øyne? Adele Schopenhauer synes å antyde noe slikt. Som Faust spekulerer Goethe i å få naturen til å føye seg under sin egen vilje og framstår til syvende og sist som en manipulerende psykolog blottet for moralske skrupler
For all del: Thomas Mann setter på ingen måte noe entydig likhetstegn mellom Goethe og demagogen Goebbels. Likevel kommer vi ikke unna at det som her vises fram er kunstnerens åndelige slektskap med den talentfulle bedrageren; et slektskap som på foruroligende vis forbinder Thomas Manns eget virke med nasjonalsosialistenes virkningsfulle propaganda. Tydeligst setter Mann ord på dette i essayet ”Bruder Hitler” der agitatoren og diktatoren Hitler spesifikt framstilles som kunstnerens åndelige bror.
For å ”redde” Goethe fra dette klamme favntaket må vi bli kjent med hans komplekse tankeverden. I de seks første kapitlene hører vi bare andres meninger om Goethe, men i syvende kapittel kommer endelig Goethe selv til orde. I en lang monolog gis vi innblikk i dikterens indre liv, i hans ironi og distanserte liberalitet, og Thomas Manns mål synes å være å vise at Weimar-dikteren i siste instans er human.
Monologen er et resultat av Thomas Manns årelange mytiske identifikasjon med Goethe og kapittelet framstår som en imponerende imitasjonsprestasjon: Goethes stil er etterlignet både i tone og ordvalg. Her, i Goethes hjerne, er alt levende, dynamisk, uforutsigbart og i kontinuerlig forandring. Fram til nå har vi med en viss motvilje registrert dikterens mindre sympatiske trekk, blant annet hans manglende interesse for ungdomskjærlighetens tilstedeværelse i byen. Monologen gir oss imidlertid en større forståelse for hvorfor Goethe forholder seg så distansert: Det hele henger sammen med en kjernetanke hos Goethe om hele tiden å danne seg videre.
Når Goethe avviser den intime samtalen med Charlotte, så avviser han slik også fristelsen til å stanse sin sjels dynamikk, til å dvele ved det som en gang var, eller for å si det med Faust: Han motstår fristelsen til å si til øyeblikket: ”Du er så vakker! Bli her! Dvel!.”[3] Goethe framstår på denne måten som det motsatte av reaksjonær. Reaksjonær er vel heller ikke Charlotte – til det er hun for lite politisk engasjert – men hun synes likevel å være stivnet i en rolle: Hun har blitt værende på Werther-stadiet og klarer ikke å befri seg fra at hun er ”Werthers Lotte”. Det hefter som kjent noe beklemmende og pinlig ved voksne mennesker som ikke klarer å bevege seg vekk fra ungdomsstadiet, og forherligelsen av ungdomskraften i høy alder tenderer ifølge Goethe å bli en ”stivnet grimase”.
Et element av tilstivnethet finner vi hos nesten alle de andre figurene i romanen: Miss Cuzzle, som ”samler” på prominente personer, er kun opptatt av en stivnet forestilling om berømthet. August, Goethes sønn, er et stivnet, uproduktivt bilde av faren. Filologen dr. Riemer er redusert tilkunnskapsleverandør: Han besitter kunnskap, men greier ikke egentlig å bruke denne til noe.
Likevel: Som grimase framstår stivheten framfor alt i folket, slik det står måpende og sensasjonshungrig på plassen utenfor pensjonatet ”Zum Elephanten”. Dette er det tyske folk, som på overflaten begeistres av ånden, men i dypet av sin sjel egentlig dyrker et forenklet bilde av originalitet, følelse og irrasjonalitet.
Når så intellektuelle som Adolf Bartels, Bachofen og Spengler, 100 år etter Charlotte Kestners besøk i Weimar, begynner å sette denne irrasjonaliteten i system, rendyrker den i vitenskapelig språkdrakt og knytter den til tysk nasjonal identitet, da bærer det galt av sted. Båndene til opplysningsidealet og dets dannelsesideal forsvinner, og det som står tilbake er rendyrket inhuman reaksjon. Der Goethe (og Thomas Mann) tar opp i seg og viderefører det beste og mest komplekse i tysk åndstradisjon, blir folket og et knippe Weimar-intellektuelle på 1920-tallet stående på stedet hvil og hengir seg til forherligelse av tilbakelagte, barbariske kulturstadier. I et sentralt sted i monologen får Goethes tanker profetisk karakter:
At de [folket] ikke kjenner sannhetens forlokkelse, er å beklage – at dunst og rus og all berserkaktig overdrivelse er dem så kjært, er frastøtende – at det godtroende hengir seg til enhver forførerisk skurk, som appellerer til det nedrigste i dem, styrker dem i deres laster og lærer dem at nasjonalitet er å forstå som isolasjon og råhet – at de alltid forekommer seg store og herlige først når all deres verdighet er grundig forspilt, og med hånfull galle i blikket ser hvordan fremmede ser og ærer Tyskland, er miserabelt.[4] (246)
Goethe, slik Mann beskriver ham, viderefører den tyske sansen for ”sannhetens forlokkelse” og foredler og kultiverer slik den egentlige tyske kulturarven. At det tyske folket og de tyske intellektuelle i en krisetid skulle komme til å tolke Goethes ironisk-opplyste toleranse for livets dunkle sider som en ensidig forherligelse av nettopp disse sidene, kan ikke Goethe lastes for. Likevel er det ikke til å unngå at historien kaster en mørk skygge også over Goethes verk. I Lotte i Weimar opphøyer ikke Thomas Mann Goethes person, men kretser i stedet reflekterende omkring gåten Goethe – med skepsis, motvilje, fascinasjon og kjærlighet.
- Birger Solheim er dr.art. og oversetter. Han har sitt daglige virke ved UiB.
Litteratur
Bartel, Adolf 1932, Goethe der Deutsche. Frankfurt am Main.
Bartel, Adolf 1932, „Das Goethejahr 1932. Goethe und der Nationalsozialismus“, i: Deutsches Schrifttum 24 (1932), nr. 1.
Goethe, Johann Wolfgang 1994, Faust, oversatt av André Bjerke, Oslo.
Mann, Thomas 2007, Lotte i Weimar, oversatt av Per Qvale, Oslo.
Mann, Thomas 1974, Betrachtungen eines Unpolitischen, i: Gesammelte Werke, bd. XII, Frankfurt am Main.
Mann, Thomas 1974, „Bruder Hitler“, i: Gesammelte Werke, bd. XII, Frankfurt am Main.
Mann, Thomas 1960, Thomas Mann- Karl Kerényi, Gespräch in Briefen, utg. Karl Kerénzi, Zürich.
Nietzsche, Friedrich 1988, Vom Nutzen und Nachtheil der Histoire für das Leben, Kritische Studienausgabe 1, utg. Colli og Montinari, München.
Spengler, Oswald 1995, Der Untergang des Abendlandes, München.
Antydes det her at nasjonalsosialistene var reaksjonære?!?