Norsk Skuespillerforbunds pengemas – til hinder for et levende teater- og filmmiljø?
Kan Norsk Skuespillerforbunds ensidige fokus på fast ansettelse og større offentlige bevilgninger til drama virke kontraproduktivt på arbeidet med å skape et levende teater og filmmiljø?
Agnete Haaland, leder av Norsk Skuespillerforbund, er ofte i avisen. I Aftenposten 29. september ville hun ha kultur inn i valgkampen. Grunnen til det er at hun mener Oslo Nye Teater sultefores av kommunen. ”Deres største tabbe var at de sa nei til statstøtte”. Noen dager før den 17. august uttalte hun i Dagsavisen at hun ikke har noe imot at skuespillere bruker agenter, men er ikke glad for at noen velger å være selvstendig næringsdrivende.
[…] vi anbefaler skuespillerne intenst om ikke å være selvstendig næringsdrivende når de bruker agent. Gjør de det, står de uten rettigheter hvis noe går galt
Det gjennomgående trekket for Norsk skuespillerforbund er at skuespillere skal være fast ansatt og det skal fortrinnsvis være i staten. Om skuespillerforbundet har en strategi ovenfor de private aktører i markedet, bortsett fra at de skal ha faste lønnssatser, vites ikke. Dette betyr ikke at Agnete Haaland ikke gjør jobben sin. Norsk Skuespillerforbunds statutter går ut på nettopp å få mer penger fra staten. Spørsmålet er om dette er en produktiv strategi?
Et moment er det rent prinsipielle. Er det gunstig at alle skuespillere er ansatt i staten? Et annet er at det kan synes som om strategien hindrer mangfoldet i teaterproduksjoner. For institusjonsteatrene er det noe problematisk å øke antallet produksjoner siden det koster penger. Hvis en produksjon mislykkes så sitter teateret i saksa for, det må fremdeles lønne både skuespillerne som er på scenen og de andre som står på lønningslisten. For å klare det er man avhengig av hits og man kvier seg lengre for å sette opp nye stykker.
I den forbindelse kan man spørre om Oslo Nye Teater sultefores av kommunen eller om det har for mange ansatte. Teateret har 120 ansatte, og får 68 millioner i offentlig støtte. Resultatet er at den offentlige støtten knapt dekker lønnskostnaddene. Teateret er således blitt tvunget til å gjøre seg til den mest kommersielle aktøren på markedet. Et av eksemplene er at teateret skal finne hovedrollen til sin nye satsing, Singing in the rain gjennom tv programmet ”Drømmerollen” på NRK. Nå kan Skuespillerforbundet hevde at det er bevilgningene som ikke er høye nok, men en hver bevilgningsøkning har historisk blitt spist opp av Skuespillerforbundet krav om flere ansettelser. Kommersialiseringen er altså resultatet av en villet politikk.
Men nå kan flere av produksjonene også springe ut av at skuespillere selv virker som selvstendige næringsdrivende og setter opp stykker. De kan selge egne produksjoner mot provisjon, eller gå med på en akkordavtale med et privat teater for å minske risikoen til en dyr produksjon. Slik kan man øke mangfoldet av produsenter. Det er bare synd at skuespillerforbundet tydeligvis er i imot det.
