Kommunesammenslåinger må til for å få styrket det lokale selvstyret. For å få gjennomført dette må det brukes både gulrot, pisk og tvang
To fenomener som har lite å gjøre med lokalpolitikk har vært viktige i årets valgkamp: For det første har det vært en valgkamp nesten fullstendig dominert av rikspolitikere, med noen unntak for de største byene. For det andre har flere stemmer begynt å stille spørsmål ved om det egentlig ville hatt noen hensikt for media å skrive om kommunepolitiske skiller eller om det egentlig har noen hensikt å stemme overhodet: Det er små forskjeller mellom politiske alternativer i mange kommuner, og de fleste kommuner har ekstremt begrenset handlingsrom både økonomisk og politisk.
Minerva er en sterk tilhenger av lokalt selvstyre, både fordi kommunalt selvstyre bidrar til maktspredning og en nyansering av statens monolittiske makt, og fordi det er den nærmeste møteplassen der borgerne kan involvere seg i sine egne liv på områder som krever politisk handling.
Men for at kommunalt selvstyre skal gi mening må minst to betingelser være oppfylt: For det første må kommunene ha politisk handlingsrom til å ta reelle valg. For det andre må kommunene ha legitimitet på de områdene der de har ansvar. Legitimitet fordrer at kommunene har kompetanse og ressurser til å ta gjennomtenkte avgjørelser og til å gjennomføre dem, og det fordrer at de bruker nasjonalt tildelte midler så effektivt som mulig.
Det siste er en forutsetning for det første. Uten god forvaltningskompetanse og høy legitimitet vil Staten uvegerlig innføre sine ”minstestandarder” på område etter område. Det siste eksempelet er utredningen av nasjonale sosialhjelpssatser, fordi det ansees som uholdbart at forskjellene mellom kommunene er så store og tilsynelatende vilkårlige. Trenden forsterkes av at rikspolitikere er usedvanlig dårlige til å holde fingrene av fatet, og reagerer med sentraliseringsiver hver gang Dagbladet slår opp at en kommune har valgt å prioritere sine midler på en måte som er egnet til å skape en lite fordelaktig tabloidforside. På sikt vil kommunestyret som folkevalgt organ ha mistet enhver relevans.
Skal kommunene overleve, må de bli sterkere. Etter vår mening er det bare én måte å gjøre det på: De må bli større. Det betyr at de må slås sammen. Til vår store glede gikk flere ordførere inn for nettopp dette på Dagsnytt 18 den 6. september – men så langt har alle bestrebelser på å få dette til frivillig, gitt svært magre resultater.
Da kommunalt selvstyre ble innført i Norge, hadde vi 392 kommuner. I dag har vi 430. I mellomtiden har tallet vært enda høyere, og nådde mer enn 700 etter annen verdenskrig, før tallet igjen sank på 1960-tallet. Men de siste 35 årene har tallet på kommuner vært nesten konstant.
I Minerva finner vi det vanskelig å tro at kommunenes vilkår ikke er blitt påvirket av kommunikasjonsrevolusjonene, både gjennom internett og bredbånd, og gjennom utbygging av tunneler, broer, veier, flyforbindelser. Og hva med den enorme velstandsøkningen som har gjort kommunikasjon tilgjengelig for alle? Har ikke kommunene merket noe til dette? Vi synes også det er vanskelig å tro at kommuner med folketall under tusen eller endog fem hundre innbyggere – omtrent som en litt stor boligblokk – ikke påvirkes av at kommunale oppgaver krever stadig økende spesialkompetanse.
Det er ubegripelig at vi idag skal behøve flere kommuner enn for 180 år siden. De som ønsker et fortsatt levende lokaldemokrati i landet, må snarest arbeide for å redusere antallet – dramatisk. Reduserer vi antallet med tre fjerdedeler – til 100 – vil gjennomsnittskommunen fortsatt bare være omtrent på størrelse med Gjøvik. Det må være oppnåelig. Gulrot er et godt virkemiddel. Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viser at besparingene ved å slå sammen kommuner i den størrelsordenen vi antyder, er omtrent 4 milliarder kroner. Disse besparelsene burde i seg selv kunne være en gulrot, fordi massive sammenslåinger vil frigjøre store midler til bedre offentlig tjenesteyting i kommunene. Men ettersom det i kommunesammenheng ofte har vist seg utilstrekkelig, bør gulrot suppleres med ikke bare pisk, men også tvang.
Større kommuner er en nødvendig betingelse for å få revitalisert lokaldemokratiet, men det er ikke tilstrekkelig. Man må også gå igjennom rollefordelingen mellom stat og kommune nøye. Det som bør være nasjonalt, må være statlig. Vi kan ikke late som om noe er kommunalt, for så å undergrave kommunene med overstyring og minstestandarder. Til gjengjeld må det som er kommunalt, få være kommunalt. Det betyr at en reform av kommunestrukturen bør ledsages av at ledende politikere forklarer både kommuner, medier og velgere hva som er kommunenes ansvar. Dette medfører at vi siden må respektere både ”forskjells-Norge”, ”uverdige forhold” og det som måtte følge med. Det er det som er lokaldemokrati, og det mangfoldet det gir, er langt å foretrekke fremfor at et partis A4-løsninger tres ned over hodet på kommunene. Det må være lov å velge dårligere eldreomsorg eller dårligere skolebygg enn Staten ønsker. Ja, det må til og med være lov å velge høyere eiendomsskatt enn Minerva ønsker. Det er disse tingene kommunevalgkampen skal stå om!
Det er Statens ansvar å bestemme den lokalpolitiske oppdelingen i landet. Det er selvsagt et ansvar som skal tas alvorlig. Kommunenes stilling ville også undergraves hvis de hele tiden ble endret. Men på dette som på mange andre områder gjelder maksimen om å forandre for å bevare. Dessverre har man unnlatt å endre kommuneinndelingen de siste 35 årene, og dermed har man ikke klart å bevare deres posisjon eller funksjon.
Så her er vår oppfordring til kommunene i årets kommunevalgkamp: Kommuner i alle landsdeler, foren eder! Ellers er det alltids noe som heter tvangskollektivisering…
Et interessant forslag – ikke minst fordi det er tilnærmet identisk med det jeg selv fremmet i artikkelen “Det nye Norgeskartet?” i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, nr.2 (oktober) 2006, s.300-321. Artikkelen er å finne på http://idunn.no/servlets/dispatcher?marketplaceId=2000&languageId_1&siteNodeId=2569774; samt http://www.skagestad.info/NorgeskartetNSTokt06.pdf .
Hei,kort innpå:
“Dette medfører at vi siden må respektere både ”forskjells-Norge”, ”uverdige forhold” og det som måtte følge med. Det er det som er lokaldemokrati, og det mangfoldet det gir, er langt å foretrekke fremfor at et partis A4-løsninger tres ned over hodet på kommunene. “
Jo- og KS – som er arbeidsgjevarane sin organisasjon i kommunene er sjølvsagt for dette. Men ikkje arbeidstakarane og dei av borgarane som er brukarar/klientar/kundar. Den romantiske forestillinga og historieforfalskinga som KS ofte framfører gir også inntrykk av av kommunene er “folket som står opp mot Sheriffen i Nottingham”. Tildels er dte jo det, men det er nok litt overdrive. Den nasjonale identiteten og rettferdssans i vårt mobile samfunn er mykje sterkare enn den lokale. Trur eg.
“Minerva er en sterk tilhenger av lokalt selvstyre”,
Uttrykket “lokalt selvstyre” er forresten strøke bort fra den nye kommunelova (1992).No heiter det “lokaldemokrati”. Tilfeldig…..? hmm