Nå kunne det kanskje tenkes at Sand ikke mente dette helt bokstavelig, men at det bare var en spissformulering som skulle fange leserens oppmerksomhet, og vi har jo alle behov for å bli tolket på velvillig vis av og til. Men Sand kommer med flere andre utsagn som styrker mistanken om at vi her har å gjøre med en person som ennå ikke har funnet den rette balansen mellom ettertanke og engasjement. La oss se på noen slike utsagn, før vi kommer tilbake til dette at det ikke skulle foreligge noen som helst grunn til å frykte konsekvensene av dagens innvandringspolitikk.
”Det finnes i dag tungt faglig belegg for å hevde at fremtidens velferdstater er avhengig av arbeidsinnvandring”, hevder Sand. Tja, det finnes da vitterlig fagfolk som er av en annen oppfatning. For eksempel skriver Øystein Dørum, i sin E24-artikkel Innvandring er ikke svaret 31.05.2007, at ”regjeringens forslag om å løse fremtidig arbeidskraftbehov ved innvandring er feil medisin”. Ovenstående påstand fra Sand er derfor en sannhet med store modifikasjoner, og de økonomene som faktisk gir støtte til Sands syn, har oversett enkelte forhold som etter hvert vil få negative økonomiske og sosiale konsekvenser.
”Grenser er i bunn og grunn kun begrensninger på menneskelig samkvem”, hevder Sand innledningsvis. Og han avslutter artikkelen med å gjenta påstanden, samt ta til orde for at vi nå bør rive grensestasjonene. Igjen må vi vel anta at han faktisk mener det han skriver. Han hadde imidlertid kommet nærmere sannheten om han hadde innrømmet at flere tusen års erfaring tilsier at grenser er et nødvendig onde i en verden som ikke er perfekt, og som heller ikke kommer til å bli perfekt, samme hvor hardt Sand og Unge Venstre jobber for å nå sine mål.
I Sands verden er altså frykten for innvandring ubegrunnet. Intet mindre. Ja, han går enda lengre og skriver at ”Den politiske motstanden [mot innvandringen] er ikke bare frastøtende, den er ubegripelig.”
Ja, ja, det er kanskje nettopp fordi Sand ikke er i stand til å begripe at ærlige og etisk reflekterte mennesker faktisk kan ha et annet syn enn ham selv, at han reagerer følelsesmessig (jfr ”frastøtende”) i stedet for rasjonelt.
Og det Sand tilsynelatende ikke forstår, er at det finnes en rekke fenomener her i verden som er av en slik karakter at de medfører både fordeler og ulemper. Dermed er det ikke ganske enkelt snakk om å finne ut om det aktuelle fenomenet er bra eller dårlig, ondt eller godt, osv. Man må i stedet veie de positive og negative sidene mot hverandre, samt undersøke hvilke rammebetingelser som eventuelt medfører at de positive effektene oppveier de negative. Migrasjon er et slikt fenomen.
Derfor blir det da også ganske patetisk når Sand i fullt alvor ser ut til å mene at bare fordi han er i stand til å nevne positive sider med dagens innvandring, så er det dermed godtgjort at det ikke finnes noen som helst grunn til å være skeptisk. Slik kan bare den oppføre seg som ikke forstår, eller som velger å se bort fra, elementær logikk og argumentasjonsteknikk.
Det grunnleggende problemet
Det grunnleggende problemet er at såkalte essensielle forskjeller (som særlig har med språk, kultur, religion og etnisitet å gjøre), øker i samfunnet. Før eller senere vil disse forskjellene bli så store at samfunnet blir dysfunksjonelt om dagens utvikling skal fortsette. Dette er drøftet i mine artikler Europas dype krise (Klassekampen 05.12.2006) og The deep crisis of the West (HonestThinking 19.05.2007). Foreløpig har ingen kunnet tilbakevise det grunnleggende premiss disse artiklene hviler på, nemlig at ett eller annet sted går det en grense for hvor store essensielle forskjeller et samfunn kan leve med.
Slike forskjeller påvirker oss alle sammen, både nordmenn og innvandrere. De påvirker hvem vi gifter oss med, hvem vi omgås på fritiden, hvem vi ønsker å ha som naboer, hvem vi jobber best sammen med, hvem vi foretrekker å ansette eller gjøre forretninger med, og så videre på en rekke viktige områder. Vi kan mene at det ikke burde være slik, men all erfaring tyder på at disse tingene sitter dypt i menneskets natur, uansett hvor vi kommer fra. For ordens skyld, og for å unngå misforståelser på dette punktet; jeg har mange års positiv erfaring, både privat og profesjonelt, med å omgås folk fra de fleste deler av verden.
Dette med essensielle forskjeller er trolig den desidert viktigste årsaken til utviklingingen av parallelle samfunn i byer og forsteder over hele Europa, jfr for eksempel det Panorama-programmet BBC (!) nylig sendte om forholdene i Blackburn, omtalt av document.no 21.05.2007. Dette er en svært bekymringsfull utvikling, uansett hvordan man snur og vender på det.
Og hva blir konsekvensene når politikere både til høyre og venstre legger til grunn at mennesker er gode og at alt går seg til bare vi opptrer inkluderende og velvillig overfor innvandrere? Jo, da får vi økende lærings- og disiplinproblemer i skolen, gjengdannelser og organisert kriminalitet, menneskesmugling, narkotikasmugling, våpensmugling, opptøyer, frykt, uro, voldtekter, ran, og drap. Et cetera. Og vi har ennå bare så vidt sett begynnelsen på det multikulturelle marerittet.
Følgende sitat fra Dagens Nyheter 29.05.2007 gir et aldri så lite apropos til akkurat dette: ”Etniska, politiska och religiösa grupperingar med självupplevt utanförskap, liksom sänkta värderingströsklar mot narkotikabruk och våldsanvändning, undergräver den samhällssolidaritet som är nödvändig för en fungerande rättsstat. Allt detta gör att polisens arbete att utreda och bekämpa brott riskerar att omöjliggöras, skriver ordföranden i Polisförbundet Jan Karlsen.”
Når store deler av befolkningene i europeiske land enn så lenge bare er moderat opptatt av innvandringens konsekvenser, så skyldes det ikke minst at media stort sett underrapporterer om hva som skjer. Og verre skal det bli, om FNs spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt, Dodou Diene, får viljen sin. På en internasjonal konferanse i Oslo 04.06.2007 oppfordret han mediene til å gå aktivt inn for å bidra til å skape et multikulturelt samfunn. At dette står i direkte motsetning til grunnleggende forutsetninger for hvordan media skal fungere i demokratiske samfunn, og derfor innebærer ytterligere ensretting og til syvende og sist et totalitært system der det ikke er mulig å rapportere om eller debattere helt avgjørende problemstillinger, burde bekymre oss alle sammen.
Men tingenes begredelige tilstand lar seg uansett ikke skjule helt, og sakte men sikkert kommer sannheten for en dag.
Emigrasjon som konsekvens
Få ting bærer sterkere vitnesbyrd om hvordan problemene nå tårner seg opp, enn det faktum at det hvert år er hundretusenvis (sannsynligvis millioner) av europeere som motvillig bryter opp fra sine hjem. De flytter vekk fra forsteder og nabolag der de ikke lenger føler seg hjemme. De flytter for å unngå at barna deres skal måtte gå på skoler der læringsmiljøet hemmes av at store deler av elevflokken ikke behersker det lokale språket, og/eller der disiplinproblemene er i ferd med å ta overhånd. Og i ytterste instans er det nå et stadig økende antall europeere som velger å emigrere.
I fjor valgte 155.290 mennesker å forlate Tyskland (The Independent 01.06.2007), mens 119.275 forlot Nederland i 2005 (Klassekampen 01.11.2006). Noen av dem dro til andre land for å studere eller på grunn av et spennende jobbtilbud, og de fleste av disse kommer sannsynligvis tilbake. Men en solid andel har resignert, og satser på å forlate landet sitt for godt. De håper at multikulturalismen ikke skal gi seg fullt så alvorlige utslag i Australia, New Zealand, USA, Canada, Norge eller hvor det nå er de velger å dra. Mange av dem vil etter hvert bli skuffet.
Og selv om Sand eventuelt skulle mene at nevnte emigranter ikke vet sitt eget beste, så er det likevel et faktum at denne utvandringen er et svært alvorlig problem for de landene som rammes. Ikke minst fordi det gjerne er unge og velutdannede mennesker som legger sammen to pluss to, og kommer til at de ikke lenger ser noen fremtid i et land der bedrevitende politikere har gjort om samfunnet til et multikulturelt laboratorium. Tyskland opplever nå en hjerneflukt uten sidestykke i etterkrigstiden, og The Independent kan fortelle at ”Leading economists and employers say the trend is alarming”. Og artikkelen As Europe self-destructs i Jerusalem Post 31.05.2007 (som selvfølgelig handler om vår innvandringspolitikk) er jo også verdt å merke seg, selv om persektivet er noe annerledes enn i The Independent.
Etter min mening bør vi ikke starte med å spørre om innvandring lønner seg eller ikke. Det blir for snevert. Vi bør i stedet spørre hvilke rammevilkår som må være tilstede for at et samfunn skal kunne være et stabilt demokrati preget av rettssikkerhet, ytringsfrihet, trygghet, gjensidig tillit mellom folk, samt en del andre verdier som til syvende og sist har større betydning for våre muligheter for å leve rike og meningsfylte liv enn materiell vekst og høyt forbruk.
Men for all del; folk som er uenige med meg her, og som altså mener at økonomisk fremgang er det som teller, kan jo spørre seg selv hvordan den økonomiske utviklingen vil bli på litt sikt. Kombinasjonen av innvandring fra områder preget av analfabetisme og skepsis til utdannelse, et skolesystem i krise, og utvandring av de smarteste, har allerede begynt å gjøre seg gjeldende. Europas økonomiske fremtid er usikker, for å si det forsiktig.
Da kommunismen falt i Jugoslavia var det mange journalister og redaktører som var overbevist om at det kom til å gå galt. Hvorfor det? Fordi det var åpenbart for enhver som ville se, at de essensielle forskjellene var for store. Det måtte et diktatur til for å holde landet samlet. Da jerngrepet løsnet var det bare et tidsspørsmål før kruttønna ville eksploderte. De essensielle forskjellene i Europa vil imidlertid snart få motsetningene i Jugoslavia til å fortone seg som en familiekrangel.
Konklusjoner
Det grunnleggende problemet for politikere, mediefolk og intellektuelle som nå jobber stadig mer frenetisk for å overbevise oss om multikulturalismens velsignelser, er at de er i ferd med å bli innhentet av virkeligheten. I slike situasjoner vil ærlige folk etter hvert innrømme at de har tatt feil, mens de med totalitære tendenser finner frem hele arsenalet av hersketeknikker for å hindre at ubehagelige forhold blir gransket og drøftet.
Men det burde faktisk være mulig å oppnå tverrpolitisk enighet om at vi må avvise ethvert forsøk på å kneble fri og åpen debatt om spørsmål som vil få avgjørende betydning for Europas fremtid. For dersom vi tillater at prinsippene fra John Stuart Mills klassiske essay On Liberty blir skjøvet til side, da er det ikke lett å se hvordan vi skal kunne finne frem til et bærekraftig innvandringspolitisk regime. Da vil nødvendigvis rasjonell tenkning bli erstattet av luftige drømmer, og vi vil fortsette vår ville ferd mot multikulturalistenes Soria Moria. Historien forteller med all ønskelig tydelighet hvordan det pleier å gå når utopiske drømmer skal settes ut i livet ved hjelp av totalitære virkemidler, men nå er vi jammen i ferd med å kunne gjøre den samme brøleren en gang til.
Det er ikke vanskelig å forstå at folk kan være innvandringstilhengere. Jeg ville fremdeles ha vært det, slik jeg var på 1970-tallet, om jeg hadde trodd at det var veien å gå for å få en bedre verden. Det som imidlertid virkelig er vanskelig å forstå, det er at vi knapt ser noe til det vi kan kalle offentlig tvil fra innvandringstilhengernes side i denne typen spørsmål. Tvilen er det rasjonelle menneskets adelsmerke, men om innvandringstilhengerne tviler på noe av sin egen politikk, så skjuler de det godt. Det er ett av de tydeligste bevisene på at noe er riv ruskende galt.
Noen helt avgjørende spørsmål melder seg i forlengelsen av det siste poenget. Dersom de problemene man nå opplever i alle land som deltar i det multikulturelle prosjektet, ikke er nok til å rokke ved innvandringstilhengernes skråsikkerhet om at dagens politikk må videreføres (muligens med noen mindre justeringer), hva er det da egentlig som skal til for at man er villig til å innrømme at dagens utvikling ikke er gunstig? Og dersom man ikke vil, alternativt ikke kan, svare på det foregående spørsmålet, er det ikke da helt klart at man har forlatt idealene fra On Liberty? Og dersom vi nå faktisk er i ferd med å kaste vrak på våre intellektuelle (samt kulturelle og åndelige) røtter, hvilket håp finnes det da for Europa?
- Ole Jørgen Anfindsen er redaktør i HonestThinking
