Beppo Grillo vil skifte ut hele Italias politiske klasse. Han har Italias mest populære blogg, og er initiativtager til Vaffa-dagen. 300 000 har underskrevet på hans opprop om lovendringsforslag.

Trikkene i Roma er stort sett som trikker andre steder, og, i motsetning til mange andre fremkomstmidler, er de stort sett til å stole på sånn tidsmessig. Men på samme måte som all annen offentlig transport her i byen har de en tendens til å fylle seg så til randen med mennesker at godsvogn ligger deg nærmere i tankene enn trikkevogn der du står og puster inn dine medreisendes svettelukter.

 

Disse trikkene skrangler nesten majestetisk gjennom virvarret av scootere og biler i romerske gater, og med dem kommer ansiktet til en viss Tony Ponzi. Tony Ponzis ansikt kan best beskrives på samme måte som helten i westernfilmer – mørke øyne, bestemt munn, firskårent hakeparti (som hviler i en barsk neve) osv. Il signore Ponzi ser rett mot deg med sine utforskende øyne, beskytterinstinktet stråler ut av ham og hele bildet spiller sånn på god gammledags latino-maskulinitet at til og med jeg kan være tilbøyelig til å innrømme eksistensen og betydningen av tradisjonnelle kjønnsrollemønstre.

 

Hva gjør så denne ultramaskuline, klassisk italienske mannen på de romerske trikkene? Vel, han reklamerer for sitt eget firma – Investigazioni. Toni Ponzi er privatdetektiv. Av nysgjerrighet googlet jeg ’Tony Ponzi Investigazioni’ for å se om det fantes en hjemmeside som kunne fortelle meg litt mer om dette firmaet. Det gjør det så visst. I det jeg trykket på linken ble skjermen svart og detektimen-aktig musikk fylte høytalerne. Firmaet TPI bruker en logo som minner mistenkelig om logoen til et litt mer berømt byrå på andre siden av atlanteren, og hjemmesiden kunne lett pasert som introduksjon til en hvilken som helst amerikansk politiserie. Alt står i stil til bildet av (det jeg antar er) Ponzi selv der han glir gjennom Romas gater som kommersiell dekorasjon på byens trikker. På menyen over hva dette firmaet kan tilby står ’Indagini familiari’ øverst på listen. Familien kommer først i dette landet, også i privatedetektivenes verden. Videre kan vi få hjelp til å bekrefte det meste av hva vi måtte ha av mistanker både av privat og kommersiell art.

 

Nå finnes det sikkert privatdetektiver de fleste steder i verden, men jeg er fryktelig fascinert over at Tony Ponzi får lov til å dekorere Romas trikker. Det sier vel på sitt vis også noe om dette landet. Det jeg først og fremst tenker på er mangelen på tillit. Den mistilliten som ligger til grunn for at man kan gjøre penger på å fortelle folk hva ektefellen egentlig driver med, og gjøre så gode penger på det at man reklamerer for seg selv på hovedstadens offentlige transportmidler, gjennomsyrer på mange måter store deler av det italienske samfunnet.

 

Hendelser de siste ukene har brakt fram i lyset mange av de tradisjonelle karakteristikkene av italiensk samfunnsstruktur, og alle kan relateres til, om ikke alltid forklares av, den ovennevnte mangelen på tillit. For eksempel utspiller kapittel tohundreogsjuogførr i sagaen om Alitalia seg i disse dager. Styret i det fortapte selskapet gikk for kort tid siden inn for en redningsplan (reddes det som kan..) der flyvningene fra Milans Malpensa reduseres kraftig, og Fiumicino utenfor Roma står igjen som eneste knutepunkt. I nord protesteres det så heftig fra så mange hold (næringsliv, politikere, Alitalias egne ansatte) at man nesten kan høre dem helt til Roma. Men dette handler ikke bare om Alitalia, det handler om skillet mellom det industrielle nord og det middelhavske sør, og det handler om mangel på tillit mellom befolkningene i de ulike delene, og mellom industri og næringsliv i nord og administrasjonen lenger sør. De som går med uavhengighetsønsker i bringa der nord har nok fått vann på mølla de siste ukene.

 

Hendelse nummer to. Drapene i Tyskland den15. august sørget for at verdens øyne igjen ble rettet mot Italias kanskje mest usympatiske trekk – den organiserte kriminalitetens vedvarende makt. ’Ndranghetaen (organisasjonen som stod bak drapene) har i motsetning til den egentlige Mafiaen, som hører hjemme på Sicilia, sitt opphav på fastlandet, i Calabria, men dreier seg stort sett om det samme – dette er et organisert kriminelt nettverk, et skyggesamfunn som lik en parasitt livnærer seg på det offentlige samfunnets svakheter. Mistillit mot institusjonene har vært en medvirkende faktor til den organiserte kriminalitetens maktbefestning gjennom hele dens blodige historie. Siden 15. august har avisene brakt utallige påminnelser om hvilke konsekvenser slik mistillit kan ha.

 

Italias politiske system står ikke særlig høyt i kurs hos yrkesdemokrater nord i Europa, spesielt ikke i kjølvannet av The Economists lite flatterende omtaler av Berlusconi og de påfølgende rettvistene mellom tidsskriftet of Il Cavaliere. Men systemet er like upopulært hos mange italienere. Italy and her discontent viste seg fra sin beste side den 8. september, i det man markerte Vaffa-dagen, eller V-dagen om du vil. Initiativtaker til Vaffa-dagen (vaffa er kortord for ’vaffanculo’ – en mindre pen måte å be noen snu i døra på) er Beppe Grillo, en av de aller mest populære komikerne i Italia, om ikke den mest populære. Bloggen hans er i alle fall Italias mest besøkte. Arrangementet var et skoleeksempel på politisk mønstring av det sivile samfunn i internettets høyalder. Kun ved hjelp av en blogg ble det arangert demostrasjoner i 250 italienske byer, og til og med en del steder i utlandet. 300 000 underskrifter ble samlet inn til fordel for Grillos tredelte lovforslag: Mennesker dømt i en straffesak kan ikke stille til valg; antall perioder man kan sitte i parlamentet begrenses til to; direktevalg av alle folkevalgte. Særlig det siste punktet kan man spore tilbake til Grillos egen beskrivelse av Italias politiske system: Partitokrati. Han hevder at Italia ikke har endret seg i det hele tatt siden 1943 (fascismens fall), og etter hans syn må hele Italias politiske klasse skiftes ut. Slik det er nå forsvinner etter Grillos mening folkets stemme i partikontorene, og landet er overlatt til en korrupt og særegen politikerkaste. Mange sammenligner ham med Michael Moore, og de to har nok en del populistiske fellestrekk, men Beppe Grillo er bestemt upartisk – han raljerer like mye med venstresiden som med høyresiden. 300 000 italienere sa seg enige med hans budskap da de skrev under forslaget. Stort klarere kan vel neppe mistilliten bli.

 

Denne mobiliseringen står som et apropos til alle anklagene mot italiensk politikk. For om ikke det formelle politiske systemet fungerer slik det skal, har det sivile samfunn kapasitet til å bedre inntrykket idet de bruker det forum for politisk deltakelse som ligger til grunn både for selve demokratiet, og for italiensk byplannlegging siden de gamle romernes tid: Piazzaen. Betegnende nok sier man på italiensk ikke ’på piazzaen’ når man bruker den offentlige storstuen til politisk aktivitet, men ’i piazzaen’. Man er i det offentlige rom som deltaker, ikke på en plass som en annen statue. Det er på en måte godt å se at noe av demokratiets kjerne fremdeles er å finne her i Italia. Men kan dette initiativet bidra til å gjenreise tilliten til institusjonene? En noe negativ kommentator i La Repubblica søndag viste til hvordan likende folkemønstringer, blant dem den kjente antikorrupsjonsbevelgelsen Mano Pulite, ikke har hatt det gjennomslag man trodde de ville få. Hva gjelder Beppe Grillo og hans antipolitiske politikk, så får vi simpelthen vente og se, mente skribenten. Vente, og delta om vi føler kallet. I mellomtiden ser det ut til at Toni Ponzi har nok av mistillit å gripe fatt i til å kunne besmykke Romas trikker en god stund framover.

 

• Eva-Kristin Urestad Pedersen studerer internasjonale relasjoner (MA), er tidligere formann i DKSF og arbeider for tiden i FNs Matvareprogram (WFP) i Roma.