Koalisjonsregjeringer sliter minst like mye på det største partiet som de små.
Koalisjonsregjeringer sliter minst like mye på det største partiet som de små.
I forbindelse med SVs valgnederlag er det blitt gjentatt fra mange hold at det å være juniorpartner i en regjering fører til nederlag i etterfølgende valg. Det samme ble sagt om Krf i 2005. Jeg nøyer meg med dagens lederartikkel til Magne Lerø i Ukavisen Ledelse som eksempel:
”Det følger av politikkens tyngdekraft at små partier må regne med tilbakegang når de regjerer med et stort og mektig parti.”
Norge har ikke hatt alt for mange koalisjonsregjeringer i moderne tid, slik at det er vanskelig å teste en slik hypotese, men en kjapp kikk på koalisjonspartienes utvikling i valg gir svakt grunnlag for denne konklusjonen.
Etter krigen har vi hatt fem koalisjonsregjeringer som har fått sitte i noen tid. Vi ser da bort fra Korvald-regjeringen i 1972-73, som var et mellomspill forårsaket av EU-avstemningen, og Syse-regjeringen i 1989-90, som brøt sammen etter et år på grunn av intern uenighet.
Borten 1965-71: Her var Høyre det klart største partiet, men Senterpartiet hadde statsministeren. Høyre gikk klart tilbake både dersom vi legger 1969 og 1971 til grunn, Senterpartiet og KrF gikk noe opp og Venstre noe ned.
Willoch II 1983-86: Høyre var det helt dominerende partiet, men gikk litt tilbake fra 1981 til 1985, og mer fra 1983 til 1987. Krf gikk også litt tilbake, mens Senterpartiet holdt oppslutningen.
Bondevik I 1997-2000: Krf var størst og hadde statsministeren, men gikk tilbake, både dersom vi ser på fylkestingsvalget i 1999 og stortingsvalget i 2001. Venstre gikk også litt tilbake. Senterpartiet gjorde et etter måten godt fylkestingsvalg (her er det litt vanskelig å sammenligne, siden 1995-valget for SP var sterkt influert av EU-avstemningen), men et dårlig stortingsvalg.
Bondevik II 2001-05: Høyre var størst, men Krf hadde statsministeren. Høyre gikk kraftig tilbake både i fylkestings- og stortingsvalget, og Krf relativt sett enda mer. Venstre gikk noe tilbake i fylkestingsvalget, men klart frem i stortingsvalget.
Stoltenberg II 2005-: Arbeiderpartiet er helt dominerende, og gjorde det de fleste ville kalle et brukbart valg – litt frem siden et historisk veldig dårlig valg i 2003, litt tilbake siden et historisk middelmådig valg i 2005. SV gjorde det svært dårlig sammenlignet med begge valgene. Senterpartiet er stabile siden fylkestingsvalget og klart frem siden stortingsvalget, men partiet pleier å ligge bedre an ved lokalvalg.
Her er noe av det vi kan lese ut av dette:
- Det største partiet i alle de fire første regjeringene har gått tilbake. Stoltenberg II er halvveis i perioden, så det er for tidlig å trekke konklusjonen her, men AP gikk tilbake fra Stortingsvalget.
- Senterpartiet har deltatt i fire av de fem regjeringene, og grovt sett holdt stillingen. Bare i en av disse, Borten-regjeringen, hadde partiet en delt lederrolle.
- Krf sliter i regjering, enten partiet er størst eller junior.
- Venstre gjør det greit i regjering: Litt svekket etter Borten-perioden, men det kan også forklares med den begynnende splittelse under EU-striden, litt svekket i Bondevik I, men klart styrket etter Bondevik II.
- Høyre taper på å sitte i regjering, men minst da partiet var helt dominerende, i Willoch II.
Dersom vi snevrer tesen ned til tilfeller der små partier regjerer sammen med noen som er helt dominerende, er det vel egentlig bare Willoch II og Stoltenberg II som kvalifiserer. I begge tilfeller holder det lille Senterpartiet stillingen, og det dominerende partiet har i hvert fall ikke fremgang. Den andre juniorpartneren, Krf gikk litt tilbake. Disse fem observasjonene kan umulig forklare den siste, SVs kraftige tilbakegang. Det er altså ikke ”politikkens tyngdekraft” som er ute og går her, men noe helt annet.
