Det moderne samfunn vokser ut av det tradisjonelle. De fleste tradisjonelle samfunn står i dag midt i omfattende endrings- og moderniseringsprosesser, men ingen samfunn er fullstendig moderne og bare noen ytterst få kan sies å være bare tradisjonelle. Derfor kan det være rimelig å si at konflikten mellom tradisjonelle og moderne verdensbilder og verdier er den viktigste konfliktdimensjonen i de fleste samfunn i dag. [1] I lys av dette kan det anlegges i alle fall to innfallsvinkler til islam og det moderne: 1) Hvordan har muslimer i alminnelighet, ikke bare intellektuelle, reagert intellektuelt på «det moderne»? Har vanlige menneskers verdensbilde forandret seg? Blitt modernisert? 2) Hvordan har de muslimske samfunn forandret seg under innflytelse av «det moderne»?
«Det moderne» skal forstås både som en samfunnstilstand eller -prosess og som en intellektuell holdning og tilstand. Den samfunnsmessige moderniteten kjennetegnes blant annet av kapitalisme og lønnsarbeid, arbeidsdeling, industrialisering, urbanisering, rask utvikling av kommunikasjoner, en stadig raskere takt i samfunnsforandringene, sekularisering, rasjonalisering og institusjonell differensiering. Den intellektuelle moderniteten speiler den samfunnsmessige og kjennetegnes av fornuftens differensiering og radikale endringer i verdensbildene.
Verdirevolusjon
I forhold til problemstillingen hvordan det muslimske samfunn har endret seg under innflytelse av det moderne, kan det påvises at også de muslimske samfunn er sterkt påvirket av en eksplosiv utvidelse av markedsrelasjonene, urbanisering, arbeidsmigrasjon over store områder, industrialisering og innføring av moderne teknologi i en rekke sammenhenger, utdanningseksplosjon, utvidelse av kommunikasjons- og transportnettet, bilisme, massekommunikasjon via aviser, film, radio og fjernsyn, politisk mobilisering og økende masseforbruk. Noen ganger kan det være vanskelig å si hva som her hører spesielt til det økonomiske, sosiale eller kulturelle område. Uansett er det ikke tvil om at endringene også har hatt gjennomslag innenfor vitenskap, politikk og estetikk. Skal disse konsekvensene karakteriseres med ett ord, må det være «verdirevolusjon», men dermed blir det også svært relevant å undersøke hvordan og i hvilken grad muslimer – både intellektuelle og «vanlige» mennesker – har reagert på moderniteten, det vil si funnet nye svar på «hva islam er» og «hvordan være muslim i dagens verden».
Den islamske fundamentalismen vi har sett vokse fram i det 20. århundre er en moderne, men likevel antimoderne, reaksjon på moderniteten. Men forsøkene på å drive ut modernitetens demoner er i seg selv et tveegget sverd i hendene på modernitetens motstandere. Enten avvises moderniteten fullstendig til fordel for et tradisjonelt samfunn og verdensbilde, eller så inkorporeres elementer fra moderniteten i kampen mot det moderne. Den konsekvente avvisningen av alt moderne er mer enn problematisk. Det er en ytterliggående posisjon som neppe noen er i stand til å opprettholde på en konsistent måte samtidig som man lever i dagens verden. Derfor er den vanligste antimoderniteten en form for tilpasning hvor man bruker de deler av den mangslungne moderniteten man finner formålstjenlige. Derfor finnes det mange eksempler på at både tradisjonalistisk og moderne fundamentalistisk apologi for islam er påvirket av det moderne man vil bekjempe. Dette gjelder ikke minst i omtolkningen av tradisjonelle og veletablerte begreper innenfor den islamske rettstenkingen og innenfor islamsk politisk tenkning. Når klassiske begreper som ijma (konsensus), shura (rådslagning) og baya (lojalitetserklæring) blir tolket som demokratiske prinsipper, handler ikke dette bare om å «islamisere» demokratiet for dermed å gjøre det akseptabelt innenfor en tradisjonell muslimsk kontekst hvor demokratiet er ganske ukjent. I en slik sammenheng foregår den virkelige verdikampen. For enten avvises demokratiet som irrelevant til fordel for de tradisjonelle og islamsklegitimerte verdiene, eller så blir det moderne demokratibegrepet inkorporert i muslimenes tenkning, om enn knyttet til termer som har visse tradisjonelle og islamske konnotasjoner, og som derfor kan legitimere demokratiet som styringsprinsipp i en muslimsk kontekst.
Den islamske fundamentalismen vakler mellom slike forståelser av moderne politiske prinsipper. Noen ganger ser man at fundamentalistgrupper inntar ulike standpunkter – noen er varme tilhengere av demokrati, mens andre forkaster demokratiet som uislamsk. Andre ganger er det selve forståelsen av demokratibegrepet som er uklar, med tolkninger som spenner fra en klassisk islamsk forståelse av Gud som eneste lovgiver, til det moderne folkesuverenitetsprinsippet. Det er derfor viktig å være klar over at modernitetens påvirkning ikke bare er en påvirkning fra det moderne som uttrykkes i moderne termer (for eksempel demokrati), men med et fortsatt egentlig islamsk begrepsinnhold (for eksempel shura i klassisk forstand). Bruker man de moderne termene, vil de som regel også vise til de moderne begrepene. Det er gjennom begreper vi forstår virkeligheten. Det betyr at å (be)gripe virkeligheten med moderne begreper – som begrepene demokrati og menneskerettigheter – innebærer at man blir «fanget» i den virkelighet man kritiserer (dvs. at shura blir om- og nytolket til et moderne begrep om demokrati). Når fundamentalister kritiserer status quo i mange muslimske land for å være preget av diktatur og korrupsjon, og anbefaler en islamisering av samfunnet fordi dette vil innebære demokrati og frihet, så fanges man av den moderniteten som samtidig kritiseres. Det moderne sniker seg inn bakdøra og vil dukke opp på nytt, etter eksorsismen.
Den politiske utviklingen i Iran er illustrerende for dette fenomenet. Det iranske politiske systemet representerer en ustabil konstruksjon fordi den er en kombinasjon av tradisjonelle islamske verdier og moderne demokratiske prinsipper. Dette skaper en spenning hvor forventningene til videre demokratisering, medinnflytelse og individuell frihet i lengden ikke lar seg forene med de tradisjonelle islamske verdiene – og et fortsatt religiøst diktatur.
Det kanskje viktigste område hvor moderniteten vil tvinge seg fram, er på teknologiens område. Ved å tro at teknologien er nøytral i forhold til moderniteten, og derfor bare kan overtas av muslimene, vil man med nødvendighet – i alle fall hvis man skal beherske teknologien og kanskje også videreutvikle den – også åpne for en skeptisk, vitenskapelig tenkemåte. For Kant har, i sine tre berømte kritikker, lært oss at den moderne fornuften er logisk og institusjonelt differensiert. Kritikken av den rene fornuft handler om teoretisk tenkning og vitenskap, Kritikken av den praktiske fornuft handler om etisk tenkning og Kritikken av domskraften handler om estetisk vurdering, og viser oss at disse forskjellige rasjonalitetsområder opererer med forskjellige rasjonalitetskriterier. Dermed har Kant gitt en filosofisk begrunnelse for differensieringen av fornuften, og etter Kant har det vært sett på som et kjennetegn ved moderniteten at den rommer en erkjennelse av virkelighetens ureduserbare mangfoldighet. Likevel er fornuften på mange måter fortsatt én i våre hoder. Derfor er det vanskelig å se hvordan den skepsis og kritiske holdning som naturvitenskap og teknologi hviler på, i det lange løp kan isoleres til ett område og ikke også krype inn i det religiøse paradigmets kjerneområde. Vi har ennå til gode å se muslimene utvikle en alternativ vitenskapstilnærming som er islamsk i sitt epistemologiske vesen, og som gir like gode og relevante resultater som moderne vitenskap.
I forbindelse med de sosioøkonomiske sidene av moderniseringsprosessene – industrialisering, urbanisering osv. – ser vi ofte at tradisjonelle verdier fra landsbygda forsøkes fastholdt i de nye, urbane og «moderne» omgivelsene. Dette vil likevel skje på måter som er radikalt annerledes enn den selvfølgelige måten tradisjoner blir reprodusert på hjemme på landsbygda. Vi kan derfor i aller høyeste grad snakke om rekonstruerte tradisjoner. Det er i denne sammenheng de ovennevnte omtolknings- og tilpassingsprosessene blir viktige. Denne bevisste aktiviteten gir innhold til de rekonstruerte tradisjonene, som framtrer som tradisjonelle og meningsfulle, men som ofte bærer med seg langt mer av moderniteten enn «konstruktøren» av de nye «tradisjonene» noen gang hadde tenkt.
Plass til det moderne
Disse refleksjonene skulle også ha gjort det klart at i hvert fall i én (banal) forstand er islam ikke uforenlig med det moderne; tvert imot gjør det moderne sitt inntog i islams verden for full musikk. I den islamske sivilisasjon er det plass til det moderne. Problemet er vel nettopp at det er «plass til» moderniteten. Det har i stor utstrekning skjedd en fordobling av institusjoner, hvor tradisjonelle og moderne lever side om side, men hvor det foreløpig har skjedd små endringer av de tradisjonelle institusjonene. Dette betyr også at det er store forskjeller mellom befolkningsgrupper i forholdet til det moderne. En relativt liten gruppe med moderne utdanning erkjenner nok den differensierte virkeligheten, mens et flertall ikke er intellektuelt berørt av dette og holder fast på det udifferensierte og holistiske paradigmet. Dette er noe som kan og trolig vil endre seg med utbredelsen av moderne utdanning.
På tross av en omseggripende moderne utdanning i den muslimske verden er det likevel klart at for de fleste muslimer er ikke samtiden selvtilstrekkelig. Muslimen lever ikke i en tid som utgjør sitt eget ideal. Derimot oppfattes islam som absolutt selvtilstrekkelig, intellektuelt sett, altså gitt som en fullkommen orden en gang for alle. Idealene finnes derfor ikke i en reformert framtid, men i en svunnen gullalder på Muhammeds tid. Det er tradisjonelle verdier, holdninger og handlingsstrategier som dominerer folks hverdag. Disse kolliderer med den moderne rasjonalisering av samfunnet og det skjer en de facto- og adhoctilpassing i praksis, uten at det islamske verdensbildet endres dramatisk.
Hvis vi holder fast på en vid definisjon av islam som kultur og sivilisasjon, ikke bare en religion, ser det ut til at islam har plass til det moderne. Dette er plass som gis motstrebende, men dette følger også av den tvang moderniteten utøver overfor førmoderne samfunn. Slik sett er den islamske sivilisasjons tilpasning til det moderne uunngåelig. I den islamske kultur, som ofte vil være synonymt med sivilisasjon, men som også kan oppfattes snevrere som sed, skikk, verdensbilde og en sivilisasjons kunstneriske uttrykk, er det også klart at det skjer en påvirkning fra det moderne. Skikk og bruk forandrer seg, for eksempel gjennom nye mat- og klesvaner, og det skjer også i det direkte kunstneriske uttrykk – maleriet, teateret og romanen er nye kulturuttrykk i den muslimske verden. Men det grunnleggende verdensbildet og de grunnleggende verdiene i denne kulturen har ikke forandret seg for folk flest.
Det kan se ut som om islam som religion heller ikke har forandret seg vesentlig under inntrykk av det moderne, verken for folk flest eller for religionens forvaltere. Det vi kunne kalle språkstrategien for å omgå det moderne, altså bruk av moderne termer, men med et tradisjonelt begrepsinnhold, har bidratt til denne manglende forandring. Ved å omskrive moderne problemer til tradisjonelt språk, og omvendt ved å slippe moderne begreper inn i en tradisjonell forståelsesramme, har man hittil unngått å revidere kjernen i det religiøse paradigmet. Men språkstrategien kan vise seg å inneholde kimen til sin egen undergang fordi moderniteten følger med både termer og begreper inn i den islamske og muslimske diskursen.
Hvis kjernen i det islamske og tradisjonelle verdensbilde er troen på den ene uforanderlige gud og samtidig den uforanderlige åpenbaring, er det vanskelig å se hvordan religionen islam kan tilpasses det moderne. Uten en historisering av åpenbaringen og dermed dens relativisering, med påfølgende vekt på allmenne prinsipper heller enn fastlagte enkeltheter, er det vanskelig å se at islam kan bli en moderne religion. Med moderne religion forstås en religion som gir anledning til å holde fast på gudsideen uten å måtte komme i eklatant konflikt med den moderne vitenskaps verdensbilde på den ene siden og det moderne samfunns krav til organisering og reformer på den andre siden. En slik historisering betyr også at oppfatningen av islam som selvtil¬strekkelig blir opphevet. Dette innebærer også at det er noe å lære av andre livssyn, men da erkjenner man samtidig sin plass som ett av mange livssyn, og aksepterer «pluralitetens faktum», altså livssynspluralismen og verdipluralismen som en del av det moderne menneskets situasjon.
En språklig gjenvinnings- eller rekupereringsstrategi kan ikke fortsette i det uendelige, fordi en språklig tilpassing betyr en begrepsmessig endring som før eller siden må føre til at det religiøse paradigmets kjerne også sprenges. Dette vil være en vanskelig prosess i islam. I kristenheten bidro reformasjonen og protestantismen til å bryte kirkens monolittiske makt i ideologisk og intellektuell sammenheng. Det fantes en kirke å angripe, en sentralisert institusjon som kunne reformeres eller avskaffes. Det er ikke tilfellet i islam. Det finnes ikke noe tolkningsmonopol, ingen offisiell teologi eller en organisasjon å vende seg mot, men en stor gruppe av skriftlærde med forskjellige meninger. Den religiøse institusjonen er uformell og desentralisert. Det er trolig en av grunnene til islams bemerkelsesverdige stabilitet gjennom tusen år. Selv om det har oppstått mange tolkninger, grupper og bevegelser, har det så langt vært umulig å få gjennomslag for et reformert alternativ. Det har blitt forsøkt, men så langt har ikke dette fått dyptgripende konsekvenser, blant annet fordi det alltid finnes et godt grunnlag for konservative tradisjonalister til å forsvare det bestående verdensbildet. Dette betyr ikke at en slik «reformasjon» ikke kan finne sted, bare at den vil være betydelig vanskeligere å gjennomføre. Kanskje vil det også ta lengre tid enn det gjorde i Vesten, men muligens vil kravene fra systemet eller den kapitalistiske utvikling bidra til å forsere disse prosessene.
Liksom de kristne fortsatt kaller seg kristne, til tross for at dagens kristendom er noe ganske annet enn kristendommen har vært gjennom to tusen foregående år, kan muslimer også forandre kjernen i islam og likevel kalle det nye paradigme for islam, sågar det sanne islam.
På samme måte som fundamentalisme kan være et mem – en informasjonsenhet med mulighet til å reprodusere og utvikle seg selv – kan islam sies å utgjøre et kompleks av memer. Det innebærer at de mange elementene som islam som religion består av, har dannet informasjonsenheter som har tilfredsstilt menneskelige behov for mening og eksistensiell sikkerhet. Disse informasjonsbærerne har også fungert godt ved at de har formidlet informasjon om islam som idé og praksis fra generasjon til generasjon. Et slikt informasjonskompleks om ideer og praksiser, kan forandre seg, og dermed også ideene og praksisene, både gjennom intern dynamikk og ytre påvirkning. Det moderne, og ikke minst den kapitalistiske produksjonsmåten, representerer en formidabel ytre påvirkning på dette settet av kulturelle informasjonsbærere. De «kravene» som den kapitalens påvirkning av resten av samfunnet innebærer, vil også påvirke innholdet i islam, dersom da ikke hele dette memkomplekset mister sin relevans for stadig flere mennesker og dermed «dør ut»gjennom en faktisk sekularisering. For å beholde sin relevans, for fortsatt å oppfattes som betydningsfulle ideer og praksiser, må det som forstås som islam tilpasse seg den moderne virkeligheten. Dette er en enkel observasjon å gjøre på det abstrakte plan, og mange vil si at en slik tilpasning har funnet sted gjennom hele islams historie. Men den historiske erfaringen har også vist at slike tilpasninger ikke er enkle å få til i praksis fordi de har omkostninger for membærerne, i dette tilfellet muslimene, som har forsvart sine memer mot for store endringer, trolig fordi slike endringer har skapt usikkerhet, meningstap og fremmedgjøring. Dagens sosioøkonomiske dynamikker lar seg likevel ikke stoppe. Derfor står den muslimske verden og muslimene overfor ubehagelige, kanskje smertefulle og tidvis turbulente tilpasninger.
I denne prosessen har muslimene en selvsagt rett til å definere islam på sin måte. Derfor er det også muslimer som må – og kommer til å – avgjøre hva islam er som levende religion for dem, og hvordan man skal være muslim i framtiden, i det moderne. Men de vil ikke gjøre det alene.
Islam er svært mangfoldig, også i sine fundamentalistiske og politiserte utgaver. Derfor finnes det et viktig potensial for forandring nettopp fordi mange memkomplekser – altså forskjellige tolkninger av islam – støter sammen, påvirkes av hverandre og endres i evolusjonære prosesser. Verken memer eller meninger lar seg stoppe av politiske eller kulturelle grenser. Noen ganger kan utvekslings- og endringsprosessene bremses av slike grenser, men de stopper ikke helt opp. Det er derfor muslimene ikke lenger avgjør spørsmålene om hva islam er, og bør være, alene. I vår globaliserte verden har dette blitt en umulighet. I denne sammenheng vil modernitetens memer – som «vi» bærer – også ha et ord med i laget.
Ikke alle tankeformer eller memkomplekser er like godt egnet til å sikre det dominerende økonomiske systemets krav til noenlunde knirkefri fungering. Noen tanker og memkomplekser er mer funksjonelle. Derfor er vi alle underlagt en større grad av determinisme og «tvang» enn vi liker å tenke på. Paradokset er at modernitetens frihetsideer og -idealer også er en del av den funksjonelle tankenødvendigheten. I takt med «utviklingen», globaliseringen eller kapitalismens spredning og vekst (eller hva man nå vil kalle prosessene) vil kravet om idé- og bevissthetsmessig tilpasning og modernisering sette seg igjennom også i den muslimske verden. Modernitetens nødvendige frihetsideer og -idealer har sprengt tradisjonell og konservativ kristendom, og sørget for denne religionens tilpasning til det moderne. Moderniteten tar nok også siste stikk i den pågående striden mellom islam og det moderne.
- Lars Gule er amanuensis ved Høyskolen i Oslo
