Islamistenes viktigste poeng er at religion ikke er et privat anliggende, men tvert imot regulerer alle deler av menneskets liv, politikk og økonomi. Privatlivet er avskaffet og skillet mellom stat og individ opphørt. Denne streben etter total kontroll er selve kjernen i totalitarismen.
“Up to now we only know two authentic forms of totalitarian domination: the dictatorship of National Socialism after 1938, and the dictatorship of Bolshevism since 1930.”
Hannah Arendt (1973: 419).
“After having overcome fascism, Nazism, and Stalinism, the world now faces a new totalitarian global threat: Islamism.”
Bernard-Henri Lévy m.fl. (2006).
I februar 2006 undertegnet tolv kjente skribenter og intellektuelle – blant dem Bernard-Henri Lévy, Ayaan Hirsi Ali og Salman Rushdie – et manifest mot det de hevder er den nye totalitarisme, islamismen. Det er ikke første gang en slik parallell har blitt trukket; journalist og forfatter Paul Berman felte i sin debattbok Terror and Liberalism følgende dom over islamistenes ideologi: “This is the totalitarian cult of death. This is the terrible thing that got underway more than eighty years ago.” (Berman 2003: 120.)
I denne artikkelen undersøkes slike påstander nærmere. Er islamismen virkelig vår tids totalitarisme? Er den – for å bruke Hannah Arendts ord om de totalitære regimer – ”vår tids byrde”? Eller rammes den av den kritikk som tidligere har vært fremmet mot begrepet, det vil si at det kun blir benyttet for å sverte regimer og ideologier som bryter med Vestens verdier?
Totalitarismens kjennetegn
”Det verk som tidlig satte rammene for all forståelse av [de totalitære] regimene, var Hannah Arendts tese om den grunnleggende likhet mellom Stalins Sovjet og Hitlers tredje rike. For henne var disse regimene ’vår tids byrde’”.Bernt Hagtvet (2001: 38).
Totalitarismebegrepet vekker antagelig umiddelbare assosiasjoner hos de fleste, og tankene føres fort hen til de mest brutale regimer i det tyvende århundre og til dystopiske samfunnsvisjoner som i George Orwells Nineteen Eighty-Four og Ayn Rands Anthem – verker som skildrer mennesket i den totalitære stat, en stat som i tillegg til sitt absolutte maktmonopol, også påtvinger sin ideologi på det sivile samfunn.
Til tross for relativt klare forestillinger om det totalitære samfunn, er det likevel ikke enkelt å gi en tilfredsstillende definisjon av totalitarisme, i hvert fall ikke hvis man skal ta hensyn til forskjellige teoretikere som til dels vektlekker ulike kjennetegn. Som det allerede er antydet, er det én kvinne som fortjener spesiell plass i en slik redegjørelse, og det er Hannah Arendt. Vår forståelse av totalitarismen som fagbegrep er i betydelig grad formet av henne, og det finnes ikke en eneste bok (eller sågar en artikkel) om emnet som ikke har rikelig med referanser til hennes hovedverk The Origins of Totalitarianism (1951). Denne teksten vil således ikke være noe unntak.
Ifølge Hannah Arendt (1973: 424-67) er en totalitær bevegelse kjennetegnet av at den streber etter ubegrenset (total) makt, hvilket gjør det nødvendig å kontrollere alle sider av menneskets liv. Totalitarismens endelige mål er ikke makt eller profitt, men er utelukkende av ideologisk art. For å sikre at Historien (jf. Stalin) eller Naturen (jf. Hitler) får gå sin gang, tar de totalitære i bruk terror i omfattende grad, noe som innebærer å felle dommer over individer eller grupper – å ofre deler for helheten. Når det gjelder organisering, vil totalitære bevegelser gi partiet og lederen ubegrenset makt, og også det hemmelige politiet gis vide fullmakter for å identifisere og bekjempe de ideologiske fiendene.
Er det noe alle beskrivelser av totalitarismen deler, er det nettopp ideologiens dominerende rolle og dens krav om fullstendig oppslutning. Som Michael Curtis (1984: 49) har formulert det, skal staten i tillegg til å ha maktmonopol, også ha idémonopol. For å sikre dette søker den total kontroll over individets liv, hvilket i sin tur medfører at skillet mellom den offentlige og den private sfære viskes ut. Til og med religionen blir forsøkt ødelagt som følge av ønsket om total ideologisk oppslutning (Linz 2000: 22).
Totalitarismen er også, for Arendt, et nytt fenomen og ikke bare en ny variant av tyranniet. Totalitarismen erstatter ikke ett sett av lover med et annet; den trosser alle positive lover og enhver permanent autoritet (Arendt 1973: 462-63). Den totalitære leder må skape en kunstig verden, og han må nettopp forhindre at det utvikler seg en ny stabilitet. Hvis dette skjer, vil bevegelsen miste sin totale kvalitet (ibid.: 391).
Totalitær ideologi?
Ideologien spiller, som vi har sett, en essensiell rolle i de totalitære regimer og bevegelser, men kan man si at en ideologi i seg selv er totalitær? Arendt svarte nei på dette. Hennes syn var at alle ideologier, blant annet grunnet deres krav om absolutt forklaringskraft, har visse totalitære elementer, men at disse bare kan utvikles innenfor en totalitær bevegelse (ibid.: 470). Dermed blir undersøkelsen av om en bestemt ideologi er totalitær eller ikke, fullstendig meningsløs hvis man skal legge Arendts ideologiforståelse til grunn.
Arendts ideologikriterier synes dog å være noe strenge, og ifølge henne var det kun kommunismen under Stalin og nasjonalsosialismen i Tyskland som med rette kunne kalles ideologier. For Arendt var ikke en ideologi bare et sett sammenhengende ideer; det sentrale var ideenes ”bevegelse” eller ”logiskhet” – det vil si den måte handlinger følger logisk fra ideologiens premiss. Og det var bare under stalinismen og nazismen at handlinger fikk en slik ideologisk nødvendighet, der mennesket stoppet å tenke selv og lot seg lede av Naturens og Historiens logikk (Ibid.: 469-472)
Den kjente totalitarismeteorietiker Juan J. Linz (2000: 20-21) har gitt sin indirekte støtte til dette syn. Linz hevder at den største forskjellen mellom totalitarismene man til nå kjenner, er deres ulike ideologiske utgangspunkter. Det som ifølge ham er en påfallende likhet, er den konsekvente og hensynsløse måten ideene blir satt ut i livet på, der ikke engang tradisjonelt upolitiske områder som kunst og vitenskap unnslipper ideologiens tyranni.
Her kan det imidlertid være fristende å komme med følgende innvending: Hvordan kan ideologier som angivelig er så forskjellige, føre til de samme konsekvenser, nemlig opphevelsen av det sivile samfunn og den individuelle frihet? Linz, i likhet med Arendt og andre, har selv vektlagt noe som hittil har ligget implisitt i denne redegjørelsen, nemlig totalitarismens illiberale og antidemokratiske essens (ibid.). Er det ikke mulig at denne essens kan spores tilbake til ideologiene de totalitære bevegelser bygger på, og at ideene i seg selv – like fullt som måten de implementeres på – har visse likheter?
Verdensanskuelse, mål og virkemidler – totalitære trekk ved islamismen
Det viktigste teoretiske grunnlag for dagens islamistiske bevegelse ble lagt på 1960-tallet, i første rekke av blant andre Sayyid Qutb og Ruhollah Khomeini (Kepel 2006: 5). La oss derfor se nærmere på det ideologiske budskapet til disse tenkerne.
Sayyid Qutbs mest sentrale verk er Milepæler fra 1964, og den blir regnet som islamismens viktigste kampskrift. I bokens første setning tegner Qutb et dystert bilde av verdens situasjon: ”Menneskeheten står nå på avgrunnens rand” (Qutb 2004: 3). Bakgrunnen for denne skrøpelige tilstand er, ifølge Qutb, at man krenket guds autoritet og overlatt herredømmet til menneskene. Han døper denne tilstand til jahiliyya, en situasjon der islams påbud ikke følges. Som en motsats til dette setter han det riktige alternativ – det islamske samfunn – der ”islam er implementert i tro og tilbedelse, i shari’a og system, i etikk og atferd” (ibid.: 103).
Dette er Qutbs verdensanskuelse. Det finnes bare to typer samfunn: det islamske og det uislamske. Den ikke-islamske samfunnsform, som er enerådende i verden, må overvinnes: ”Vi trenger et nytt lederskap!” (Qutb 2004: 4). Også Khomeini (1983: 141) deler Qutbs syn på behovet for akutt handling: I sin bok Islamic Government skriver han at alle stater som ikke styrer i samsvar med guds påbud og forbud, og som dermed er illegitime, bør erstattes med islamske stater.
Enkelte, som Hendrik Hansen og Peter Kainz (2005: 66-68), har hevdet at denne verdensanskuelse er islamismens klareste likhetstrekk med de totalitære ideologiene. Deres hovedargument er at alle disse ideologiene – marxisme, nasjonalsosialisme og islamisme – ser på menneskehetens historie som en kamp mellom gode og onde krefter, der det onde truer menneskehetens eksistens. De er dessuten alle fiendtlig innstilt overfor det liberale demokratiet; for Qutb og Khomeini er det liberale og sekulariserte samfunn det klareste bevis på at mennesket har fjernet seg fra den korrekte moral.
Det klareste totalitære kjennetegn ved islamismen kan imidlertid ikke sies å være kampen mot det liberale samfunnet i seg selv. Det viktigste totalitære trekk er å spore i det idealsamfunn man ønsker å erstatte det eksisterende samfunn med – den islamske staten. Ifølge Khomeini (1983: 47) er forskjellen mellom en konstitusjonell stat på den ene side, og en islamsk stat på den andre, at makthaverne i den konstitusjonelle staten har rett til å gi egne lover, mens kun Gud har en slik myndighet i en islamsk stat. I en slik stat er derfor all politikk underordnet islam, og de styrendes oppgave blir således å utøve en lov som er der allerede – i de religiøse tekstene.
Et essensielt poeng i denne sammenheng er at den private og offentlige sfære i en slik stat vil smelte sammen, noe som er et definitorisk kjennetegn ved totalitarismen. En liten forskjell kan sies å være at mens de tidligere totalitære regimene utvidet staten til å omfatte typiske ikke-politiske områder, er islamismens mål at religionen, et typisk privat anliggende, skal utvides til også å gjelde de politiske områder. Det kan uansett argumenteres for at resultatet blir det samme: Ved at religionen (ideologien) og staten blir ett, oppheves den private sfære. Ved å sette statlig makt bak de religiøse prinsippene – som i tillegg er tolket på en rigid og puritansk måte – vil det gis det lite rom for avvik, enten hva angår holdninger, livssyn eller livsstil.
Vi må si noe mer om virkemidlene man vil ta i bruk for å etablere dette samfunn. Qutb er her meget klar: Bruk av vold utelukkes ikke for å overvinne de vantro regimene. Han legger dessuten vekt på at man skal føre både en verbal og en væpnet form for jihad, det vil si en hellig krig mot de ikke-islamske-samfunn. Dette er dessuten ikke en forsvarskrig, i hvert fall ikke i vanlig forstand:
”Islam er ikke en tro som tilhører ett folk eller et system reservert én nasjon … Det er islams rett og plikt å frigjøre folk fra det å tjene mennesker og la dem tjene Gud, og dermed virkeliggjøre den universelle erklæringen om Guds herredømme over all verden og frigjøring av alle mennesker” (Qutb 2004: 77).
Det er med andre ord legitimt å tvinge alle til å underordne seg Guds lov. Hvis loven i utgangspunktet kun hadde regulert politiske institusjoner og posisjoner knyttet til disse, hadde idealsamfunnet vært autoritært; man ville ikke kunne utfordre de politiske styresmakter, men det ville fortsatt finnes et ikke-politisk rom. Siden sharia-loven også regulerer alle andre aspekter ved menneskets liv – hva man har lov til å spise, ha på seg, og hva man kan tenke og mene – er dette et klart totalitært trekk.
Kontrastene til totalitarismen – de Arendtske innvendinger
For Hannah Arendt representerte totalitarismen et nytt fenomen i historien, noe som var uttrykk for modernitet. De nye ideologier ønsket å erstatte alle lover og tradisjonell moral, hvilket bl.a. innebar å ødelegge religionen. Islamismens viktigste mål er derimot å gjenopprette respekten for de tradisjonelle religiøse verdiene, og den er således tilbakeskuende. Islamistene ønsker med andre ord å styrke det nasjonalsosialistene og stalinistene ønsket å svekke.
En relatert kontrast er at islamistene ved å vise til religionens autoritet, bygger på det Arendt kalte permanent styre. Totalitarismen, på sin side, er i kontinuerlig bevegelse. Det finnes ingen eviggyldig autoritet. Det er nettopp dette som ifølge Arendt kjennetegner de totalitære ideologiene; de har ingen faste holdepunkter, og man må følge den linje Naturen og Historien tegner opp.
En annen viktig forskjell mellom islamismen og totalitarismen gjelder synet på hvem som skal styre i staten. Innenfor islamistisk tenkning er det sentrale prinsippet at Guds vilje – slik den får sitt uttrykk i de hellige skriftene – skal gjelde ubetinget. De som innehar politiske posisjoner, må således styre i samsvar med dette. En følge av dette må være at mennesker har rett til å kvitte seg med styrere som ikke ivaretar loven på en tilfredsstillende måte. Dette skiller seg fra de tidligere totalitære regimer, der føreren og partiet har ubegrenset makt, og der førerens vilje er lov.
Slike forskjeller kan gjøre det problematisk å kalle islamismen totalitær. Kjennetegnene ovenfor, spesielt partiets og førerens sentrale betydning, utgjør en viktig del av begrepet. Det vil som følge av dette være noe upresist å kalle islamismen totalitær – gitt dagens forståelse av totalitarismen.
Totalitarismens kjerne: total kontroll
Hannah Arendt hadde rett da hun sa at noe var ”nytt” med totalitarismen, ellers ville det ikke vært behov for et eget begrep for å beskrive dette nye. Men hva var egentlig nytt? Bakgrunnen for Arendts analyse var en sammenligning av Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, og hun kunne påvise mange likheter mellom dem. For Arendt var som nevnt det nye med totalitarismen at man ønsket å trosse alle positive lover og enhver permanent autoritet. Islamismen passer dårlig inn i dette bilde; man kan ikke erstatte ”Naturen” eller ”Historien” med ”Gud”. Naturen og Historien, for Arendt, er ikke stabiliserende, men bevegelsen i seg selv.
Det kan imidlertid hevdes at Arendt ved å tilskrive totalitarismen alle disse kjennetegn har gjort begrepet meget snevert, og – ikke minst – historisk kontekstavhengig. Det vil neppe noen gang eksistere enda et regime eller en ideologi som vil kunne oppfylle hennes krav. Det Arendt har gjort, er å sammenligne to regimer som deler visse kjennetegn som gjør dem totalitære – de søker total kontroll over menneskets liv. I tillegg deler de en rekke andre kjennetegn: De er historiske determinister, de ønsker å svekke religionen, og de er imot enhver permanent autoritet. Man kan likevel stille spørsmålet om dette er nødvendige betingelser for at et fenomen skal kunne kalles totalitært. Dette var muligens definitoriske kjennetegn ved statene og ideologiene man kalte totalitære, men var det dette som gjorde dem totalitære i utgangspunktet?
Som nevnt var et av Arendts viktigste poenger at totalitarismen innebærer total kontroll over menneskets liv – det materielle og det åndelige. Den altomfattende ideologi, og bruken av terror for å virkeliggjøre denne, var for henne de mest essensielle kjennetegn ved totalitarismen. Her kan hun neppe beskyldes for ikke å ta hensyn til totalitarismens virkelige kjerne. Denne kjerne oppsummeres kanskje best gjennom følgende sitat fra fascismens viktigste filosof, Giovanni Gentile:
”(F)ascism – in so far as it is a party, a political doctrine – is before all else a total conception of life… One cannot be a Fascist in politics and not a fascist… in school, not a Fascist in one’s family, not a Fascist in one’s workplace” (Gentile 2002: 57).
Dette er totalitarismens essens, som ikke kan abstraheres bort; det er dette som gjør det mulig å skille et totalitært regime fra et annet tyrannisk styresett. Det var også dette som først og fremst var ”nytt” med totalitarismen; dens altomfattende ideologi og den medfølgende utvisking av den private sfære.
Min viktigste innvending mot Arendt er da følgende: Spiller det egentlig noen rolle hvilke kilder man henter sine ideer fra – om de er tradisjonelle eller moderne, religiøse eller sekulære – så lenge man forfekter et gjennomideologisert samfunn der privatlivet er avskaffet, og der skillet mellom stat og individ har opphørt? Det virker rimelig å svare nei på dette spørsmålet. Man ivaretar totalitarismens kjerne, og man er fremdeles trofast mot Arendts mest sentrale poenger, som har vært viktige for vår utvidede forståelse av denne essens.
Islamismen – vår tids byrde
I et slikt lys, der vi har isolert de trekk vi anser som mest sentrale ved totalitarismebegrepet, vil vi kunne si noe meget sentralt om et fremtredende samtidsfenomen som islamismen. Ideologien bygger på islam, som, i likhet med andre religioner, gir detaljerte retningslinjer på mange av livets områder. I den grad religionen hadde blitt begrenset til den private sfære, og folk etter egen overbevisning kunne velge å følge disse reglene, ville det ikke vært noen likhetstrekk med totalitarismen, som i sin streben etter total kontroll impliserer tvang. Men islamistenes viktigste poeng er nettopp at religion ikke er et privat anliggende. Religionen skal regulere politisk og økonomisk styring på samme måte som privat moral og adferd. De ulike delene – det private og det offentlige – kan med andre ord ikke holdes adskilt.Således streber islamistene etter total kontroll over menneskets liv, og deres ideologi kan med rette kalles totalitær.
Litteratur
Arendt, Hannah (1973). The Origins of Totalitarianism, New York: Harvest Books
Berman, Paul (2003). Terror and Liberalism, New York: W. W. Norton & Company
Curtis, Michael (1984). Totalitarianism, New Brunswick og London: Transaction Books
Gentile, Giovanni (2002). Origins and Doctrine of Fascism. With selections from other works, London: Transaction Publishers
Hagtvet, Bernt (2001). ”De grusomme forenklere. De totalitære diktaturer – det 20.århundrets originale tyrannivariant.” i Baldersheim m.fl. (red): Statsvitenskapelige utsyn, Kristiansand: Høyskoleforlaget
Hansen, Hendrikk og Peter Kainz (2007). ”Radical Islamism and Totalitarian Ideology: a Comparison of Sayyid Qutb’s Islamism with Marxism and National Socialism” i Totalitarian Movements and Political Religions, Vol. 8, No. 1, 55-76, March 2007
Kepel, Gilles (2006). Jihad. The Trail of Political Islam. London og New York: I. B.Tauris
Khomeini, Ruhollah (1983). Islamic Government (2nd edition). Roma: European Islamic Cultural Centre.
Linz, Juan J. (2000). Totalitarian and Authoritarian Regimes, London: Lynne Rienner Publishers
Qutb, Sayyid (2004). Milepæler, Oslo: L. S. P. Forlag
Andre kilder
Levy, Bernard Henry m.fl. (2006). “Manifest mot den nye totalitarisme”
- Tommy André Knutsen er masterstudent i statsvitenskap.
- Les også Jan Arild Snoens kritikk av Bernt Hagtvets konklusjon om at islamismen ikke er totalitær.
