En reiseguide for den store økonomiske vekkelsen som synes å hjemsøke vårt land: “Økonomi på trikken”
Et spørsmål som har blitt stilt noen ganger i det siste er: Hva har egentlig næringsminister Dag Terje Andersen i verktøykassen sin? I sin siste bok Økonomi på trikken gir Erling Røed Larsen ikke noe svar på dette, men han gjør sitt beste for å guide leseren gjennom mulige svar på og problematiseringer rundt ti andre, vel så viktige, samfunnsøkonomiske spørsmål.
Folkeopplysning
De senere årene har økte oljeinntekter, store miljøutfordringer og kriser i helsevesenet, for å nevne noe, bidratt til å bringe temaet samfunnsøkonomi inn over middagsbordet i langt større grad enn tidligere. Norges innbyggere får stadig vite at de bor i verdens beste land og vet også at Statens pensjonsfond – utland nå nærmer seg det ubegripelig høye tallet to tusen milliarder kroner. Samtidig observeres det hullete veier, bilkøer, korridorpasienter og skoler med helseskadelige mengder mugg i veggene. De som forklarer hvorfor det er slik legger samfunnsøkonomiske hensyn til grunn og snakker om at renta vil gå opp og industrien vil lide dersom det skal brukes penger på alt dette. Sammenhengen mellom å bedre grandtante Almas oppfølging på sykehjemmet og en stigende rente er ikke nødvendigvis noe som er lett å resonnere seg til på egenhånd. Dermed trengs det noen som kan forklare ”folk flest” denne og andre sammenhenger uten å virke verken nedlatende eller belærende.
Med Økonomi på trikken har Gyldendal Akademisk utgitt Erling Røed Larsens andre bok i hans prosjekt for å opplyse folket – I hvert fall den delen av folket som ønsker å bli opplyst. Røed Larsen har tatt på seg den svært store, men likevel betimelige oppgaven, med å presentere de større økonomiske problemene og sammenhengene i samfunnet for et bredere publikum enn kun økonomistudenter og -professorer. Selv påpeker han i innledningen at han har prøvd å skrive en mellomting mellom undervisning og underholdning. Derfor undertrykkes vanskelige nyanser og tekniske detaljer utelates for å gjøre boken lesbar. Dette lykkes han tidvis godt med.
Hva er best for samfunnet?
Man kan kanskje spørre seg om denne forenklingen (eller vulgariseringen, dersom man virkelig ønsker å uttrykke sin indignasjon) av økonomisk teori og analyse gjør at teksten mister noe av sin integritet og reduseres til 240 sider med økonomisk synsing. Det er ikke tilfelle. Røed Larsen benytter seg av etablerte økonomiske sammenhenger, både observerbare og teoretiske, i sine resonnementer for å komme frem til de resultatene han presenterer. Analysene er dermed gjort på forhånd, så det holder å presentere resultatene for å gi leserne et innblikk i hva-, hvordan- og hvorfor-spørsmålene som omslutter feltet samfunnsøkonomi.
Tittelen på hvert av bokens ti kapitler er et spørsmål man fort kan finne på å stille seg etter å ha sett en nyhetssending eller lest en avis. Forfatteren presenterer noen tanker og resultater rundt disse og belyser problemer og konsekvenser man bør ta inn over seg dersom man vil tenke og synse rundt slike problemstillinger på egenhånd. Mange av spørsmålene, som for eksempel ”Hva skal vi med norsk landbruk?” og ”Gjør polakker oss arbeidsledige?” er politisk betente, og debattene dreier seg ofte om hva norske bønder og snekkere skal gjøre når de blir utkonkurrert av billige matvarer og tjenester. Røed Larsen gjør som en god samfunnsøkonom og gir oss perspektiver på hva som bør inn i diskusjonene rundt disse temaene: Det samfunnsøkonomisk interessante spørsmålet er hva som er bra for samfunnet som helhet – billigere matvarer og snekkertjenester gjør at ”folk flest” får bedre råd, og alt sett under ett er det ikke umulig at denne fordelen er større enn ulempen ved at bønder og snekkere må omskoleres til å bli førskolelærere og hjelpepleiere, som det gjerne er mangel på.
Hvert kapittel i boken er frittstående og kan, eller faktisk bør, leses hver for seg. Haken ved dette er at svært viktig informasjon må nevnes i hvert kapittel: Vi har bare tre milliarder årlige arbeidstimer i Norge. Dette tallet er den viktigste ressursbegrensningen vi har her til lands, og er en av hovedårsakene til at vi ikke kan bruke det vi vil av oljepenger.
3 milliarder arbeidstimer
Røed Larsen sier det selv: Det er ikke sykepleiere vi har liggende på bunnen av Nordsjøen. For tiden er arbeidsledigheten så lav at det er problemer med å finne arbeidere til bensinstasjoner. Det er ikke lettere å finne ledige anleggsarbeidere eller sykepleiere heller, så dersom du har nok millioner kroner og vil bruke disse pengene til å bygge om Mosseveien til firefelts motorvei fra Grønlikaia til Holmlia, må du betale godt for at de arbeiderne du trenger skal slutte der de er og begynne hos deg. Tilsvarende må deres eksisterende arbeidsgiver øke lønningene for å få dem til å bli eller for å få andre arbeidere til å begynne hos dem fremfor hos deg. Nettopp her er vi inne på noe essensielt: Økte lønninger fører til økte priser, altså økt inflasjon. Økt inflasjon fører til at Norges Bank setter opp renta, og økt rente fører til at den norske krona styrkes. Med sterkere krone får bedrifter som eksporterer til utlandet lavere inntekter, og kombinert med høye lønninger og høye renteutgifter kan dette føre til at bedrifter må legges ned. Dermed har dine altruistiske millioner gitt oss firefelts motorvei ut av Oslo sørover, samtidig har ressursbruken ved byggingen av veien medført en høyere rente og nedlagte industribedrifter.
Røed Larsens hovedpoeng er at så lenge vi kun har våre tre milliarder timer, og nær alle disse brukes fullt ut, vil enhver avgjørelse om å bygge en ting eller subsidiere en annen fortrenge midler til å bygge eller opprettholde en tredje. Det er et avveiningsspørsmål som ikke bare kan løses med flere kroner. Bygger vi flere sykehjemsplasser trenger vi flere syke- og hjelpepleiere, i tillegg til at vi kan få de samme problemene som i veieksempelet over. Det er heller ikke gjort i en håndvending å omskolere industriarbeiderne fra de nedlagte bedriftene til å bli sykepleiere. Forfatteren skisserer også en mulig løsning på et slikt problem, han foreslår å hente inn arbeidere, for eksempel fra Polen, som kan arbeide i industribedriftene slik at vi kan sette norske arbeidere inn i yrker der de trengs. Altså som sykepleiere, lærere og så videre. Dermed får samfunnet flere arbeidstimer, industribedriftene overlever og grandtante Alma får oppfølging av en faglært sykepleier hver dag. En slik løsning er naturlig nok vanskelig, rent praktisk, og kanskje heller ikke ønskelig, rent politisk, å gjennomføre nettopp av hensyn til norske industriarbeidere som må gjennom en ganske smertefull omskoleringsprosess. Dette belyser også samfunnsøkonomens problem som rådgiver, idet samfunnets mål på lang sikt og individenes mål på kort sikt ofte ikke er forenlige.
En nyttig bok
Økonomi på trikken er en god gjennomgang av viktige samfunnsøkonomiske poenger og sammenhenger, der Røed Larsen leder leseren gjennom spørsmål om temaer som veiprising, norsk landbruk, sekstimersdagen, arbeidsinnvandring, vaksinepriser, norsk eierskap av norske bedrifter og boligpriser. Han forklarer hvorfor Norge som et av verdens rikeste land kan virke skuffende på utenlandske turister som etterlyser flere slott og flotte biler, men ikke ser at også de fattige her til lands har bil, TV og en isolert bolig. Han forklarer hvorfor bøker må koste flere hundre kroner selv om de bare koster noen kroner å trykke, spekulerer rundt hvorfor det er så viktig at en fabrikk på Ørsta har norske eiere, tar oss gjennom hvorfor bruk av oljepenger fører til økt inflasjon og mulige konsekvenser av innføringen av en sekstimersdag som gjør at vi jobber tjue prosent mindre for samme lønn.
Alt dette gjør han i en form som skal være både undervisende og underholdende. Dessverre er den balansen vanskelig, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at der enkelte deler kan bli vanskelige å få med seg for en leser uten økonomisk bakgrunn, er andre deler så enkle i sitt uttrykk at det føles som å lese en O-fagsbok. Likevel er det et stykke nyttig arbeid Røed Larsen har gjort, og som han påpeker selv er den fin til å lese litt her og litt der når man har lyst og tid. Den er stort sett lettlest og gir god innsikt i en rekke ting man som bevisst samfunnsborger bør være opptatt av. Hovedpoengene kommer godt frem, spesielt i oppsummeringsavsnittet ”Siste ord” i slutten av hvert kapittel.
Økonomi på trikken er som bok ikke så fryktelig dyr, og nytteverdien overstiger nok for de aller fleste de to hundre og femti kronene man må legge igjen for å få et eksemplar. Erling Røed Larsen er Norges beste på økonomisk folkeopplysning, og han har utviklet seg godt siden han ga ut Alt du vil vite om samfunnsøkonomi i 2004. Likevel kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at boka kunne vært noe mindre. Den inneholder litt for mange forstyrrende anektdoter og omstendelige forklaringer i underholdningens navn, spesielt dersom den leses fra perm til perm – noe som strengt tatt ikke er meningen. Dette er åpenbart en vanskelig sjanger, så la oss håpe at vi ser enda en bok i serien ”Erling Røed Larsen snakker om økonomi”. Folket trenger dette.
Erling Røed Larsen.
Økonomi på trikken.
Gyldendal Norsk Forlag.
2007. 241 sider.
Sigurd Brandanger (f. 1980). Master i samfunnsøkonomisk analyse fra Universitetet i Oslo.
