Stephan Sinding – nordmannen som ble en av Danmarks fremste billedhuggere.
Stephan Sinding – nordmannen som ble en av Danmarks fremste billedhuggere.
I renessansen hevdet Leonardo da Vinci at maleriet var skulptur overlegent ettersom det sistnevnte forutsatte fysisk anstrengelse, og derfor ikke var like kultivert som maleri. På mange områder kan det virke som om maleri stadig foretrekkes fremfor skulptur, og da særlig skulptur i klassisk forstand. Ettersom mediet blir mer uvanlig er det viktig å ta vare på kulturarven og anerkjenne de store kunstnere landet har fostret innen disiplinen. Hvem bedre til å ta på seg denne rollen enn nettopp Nasjonalgalleriet?
Stephan Abel Sinding (1846 – 1922) var en av tre brødre som alle utfoldet seg i hver sin kunstneriske retning; maleren Otto, komponisten Christian og skulptøren Stephan. Han nøt i sin tid stor anerkjennelse i utlandet for sitt arbeid, selv om han aldri ble like populær i hjemlandet. Sindings arbeider er best representert ved Ny Carlsberg Glyptoteket der grunnleggeren Carl Jacobsen trofast kjøpte inn hans verk. I 1883 bosatte Stephan seg i København og ble syv år senere dansk statsborger.
Nasjonalgalleriet har de siste årene foretatt hyppige endringer av både utstillingen og administrasjonen. I takt med at fokuset har ligget på å fornye seg kan det synes som om institusjonen gradvis har undervurdert særlig den klassiske skulpturens rolle i utstillingen. Under den omfattende oppussingen som for få år siden skapte store endringer, forsvant gipsrommet. Da galleriet nylig returnerte til en tradisjonell opphenging ble skulpturrommet i galleriet forkastet til fordel for skulpturer spredt rundt i de ulike rommene. I forbindelse med dette ble flere gode verk forvist til magasinene. Deriblant to vakre bronseskulpturer av Sinding. Spredningen av verkene henger selvsagt sammen med periodeinndelingen som rommene er oppdelt i overensstemmelse med. Dette er en god måte å vise frem kunst på ettersom det synliggjør utviklingen i kunsthistorien. Ulempen med å blande mediene på denne måten ligger i skulpturenes ulike krav til plassering. Verkene er ofte laget for å kunne sees fra flere vinkler – noe som må tas med i betraktning ved plasseringen. Dette blir sjeldent etterlevd i rom der maleri og skulptur konkurrerer om plassen, siden maleri ofte prioriteres i utstillingens utforming.
På Nasjonalgalleriet er Sinding nå representert med kun to verk, som til gjengjeld er svært vellykkede. Utenfor står bronseskulpturen ”Vølund Smed” og innvendig finner vi marmorgruppen ”En barbarmoder bærer sin drepte søn bort fra slaget”, eller ”Barbargruppe” som den også omtales som. Dette sistnevnte verk er et godt eksempel på en skulptur som er malplassert. Verket fra 1882 står på en rektangulær enkel base og tar for seg en velkjent tematikk. Her sleper en kraftig kvinneskikkelse sin døde sønn bort fra slagmarken. Kontrasten mellom liv og død gjenspeiles i de ekstreme motsetningene i morens energiske besluttsomhet og sønnens slappe legeme. Verket er plasser i hjørnet ved trappeoppgangen i 2. etasje. I motsetning til hva plasseringen antyder er dette en rundskulptur som burde gi betrakteren mulighet til å bevege seg rundt skulpturen.
Sinding lot seg inspirere av Michelangelo og Rodin, og la seg etter tidens franske trend med naturalistiske gjengivelser. Han var romantisk i formspråket og behandlet gjerne søtladne eller dramatiske og emosjonelle scener med symbolistiske overtoner. Interessen for det primitive mennesket lå i tiden, og Sinding betraktet kroppen som ladet med betydning. I det ytre kunne man avlese det indre – kropp og sjel var enhet. All mimikk avslørte følelser, karakteregenskaper og temperament.
Nasjonalgalleriet er en stolt institusjon som burde se verdien i å gi de plastiske mediene mer oppmerksomhet, slik at de ikke bare fungerer som et supplement til den bildende kunsten. Skulptur er som sagt ofte mer kontekstavhengig enn maleri, og det kan etter dagens ordning virke som om museet ikke utformer sin utstilling optimalt for å vise frem skulptur. Galleriet må tilrettelegge mer i sin utstilling om skulptur skal gis samme visuelle utgangspunktet som maleri. Hvorvidt dette er noe som vil prioriteres eller ikke vil ha mye å si for mediets status som kunstuttrykk. Om ikke skulptur utstilles på like premisser som maleri har utøvere av disiplinen en utakknemlig oppgave å fylle i norsk kunsthistorie.
Billedhuggernes uheldige stilling kan sees i sammenheng med Sindings observasjon av det han oppfattet som det typiske lynnet til en utøver av faget: ”En vis Melankoli er et gjenomgaaende Karaktertræk hos Billedhuggerne. Jeg har bare kjend en eneste Billedhugger, som altid var glad – og han hengte sig.”
