“Ask not what your country can do for you, but what you can do for your country”, sa John F. Kennedy i en av sine mest berømte taler. Fra den ytterste venstre og ytterste høyre fløy i USA har svaret vært: “Ask not what the Government can do for you, but what the Government is doing to you”.
Frykten for den overmektige staten går som en rød tråd gjennom amerikansk historie, fra grunnleggerne av Republikken som mente at den beste staten var den som styrte minst, til den kritiske anti- materialisten og libertarianeren Henry David Thoureau til moderne økonomer som Milton Friedman. Kontrasten til det sosialdemokratiske bildet av staten som en hjelper for oss alle, en slags overordnet representant for fellesskapet, er slående. Men så har da også amerikanere fra høyre til venstre hatt mye å bekymre seg om. Venstresiden opplevde både Vietnamkrigen og Watergate som bekreftelser på sitt verdensbilde, mens den libertarianske høyresiden ser at nesten uansett hvem som styrer Kongressen og Det Hvite Hus så vokser utgiftene og byråkratiet i Washington. Det er ikke uten grunn at det kryr av konspirasjonsteorier i USA. Amerikanerne har en tendens til å se staten som en potensiell fiende, på sitt verste en slags sammensvergelse av mektige interesser fra politikk og næringsliv som skjuler sannheten fra vanlige folk. Både President Eisenhowers advarsler mot det militærindustrielle kompleks, og TV- serier som X- files er eksempler på det, selv om førstnevnte advarsel neppe kan kalles en konspirasjonsteori.
Denne statsfrykten kan vi kanskje også se i populærkulturen. Bøkene om Jason Bourne ble skrevet på 80- tallet, men den første filmen kom passende nok ut i 2002. Et år etter de grufulle angrepene på World Trade Center, mens amerikanerne opplevet de første effektene av kampen mot terror gjennom den såkalte “Patriot Act”. Bare fra liberale miljøer til venstre og libertarianske miljøer til høyre (se Cato) kom det antydninger til protest. Til forskjell fra britenes James Bond, som på tross av sine uortodokse metoder alltid er “In Her Majesty’s service”, så er Jason Bourne jaget av sine egne myndigheter. Det er staten, eller nærmere bestemt grupper i staten, som er etter ham. I den siste filmen fremstår ikke staten som den enhetlige, rasjonelle aktør mange statsvitere beskriver, men som en arena for maktkamp, maktmisbruk og et instrument for undertrykkelse.
Krigen mot terror har gitt denne statsskrekken en ny dimensjon, eller kanskje rettere sagt brakt tilbake en dimensjon som nesten var glemt etter den kalde krigens slutt. I kjølvannet av krigen mot terror har USA utvidet adgangen til overvåking, satt elementære rettsregler til side, blitt beskyldt for tortur og for å samarbeide med land som torturerer fanger. The Economist setter fokus på problemstillingen i en ny serie, “Civil liberties under threat – the real price of freedom“. I en leder har de en oppsiktsvekkende konklusjon.
“Human rights are part of what it means to be civilised. Locking up suspected terrorists-and why not potential murderers, rapists and paedophiles, too?-before they commit crimes would probably make society safer. Dozens of plots may have been foiled and thousands of lives saved as a result of some of the unsavoury practices now being employed in the name of fighting terrorism. Dropping such practices in order to preserve freedom may cost many lives. So be it.”
Kanskje hadde han rett, Benjamin Franklin, da han sa at den som er villig til å bytte inn sin frihet for trygghet vil ende opp med ingen av delene?
- Les Torbjørns egen blogg på http://torbjorn.ungehoyre.no
Bourne filmene er spennede, og godt lagd. Men det blir litt for teit når det stadig er superkomplotter utført av neo-facistiske ledere helt i toppen av CIA, Pentagon, presidenetens administrasjon etc., ikke noen litt mer virkelighetsnære og politisk ukorrekte komplotter…