Mye galt er gjort i ateismens navn. Det betyr ikke at religion er en nødvendig motgift mot nazisme og annen djevelskap. Da motgiften var nødvendig, sviktet tvert imot de fleste kristne. Humanisme er en bedre kur.
Per Bjørnar Grande forsøker i sin artikkel her hos Minerva å rydde rom for religionen ved å peke på at mye ondt er gjort i ateismens navn. Det er utvilsomt riktig. Men når han i ingressen kaller Hitler og Mussolini for ateister, strekker han fellen for langt.
Store deler av artikkelen handler jo nettopp om at disse to herrer ikke var ateister, men at de bygget opp en kultus rundt seg selv som kan kalles religiøs. I hvert fall Hitler uttalte seg sterkt negativt til ateismen, som han omtalte i samme åndedrag som bolsjevismen.
Spørsmålet er mer om nazismen og fascismen var anti-kristen. Svaret på det er ikke opplagt. De to herrer forsøkte å blande mystisisme, førkristen mytologi og kristendom til en potent helhet som kunne støtte opp under deres personkultus. Det er derfor ikke så rart at deres uttalelser om kristendommen er temmelig selvmotsigende. Også den klare ateisten (og prestestudenten) Stalin benyttet seg av religiøs symbolikk og allianser når det passet ham.
Det er nok riktig at Mussolini i sin ungdom var kristendomsfiendtlig, og blant annet giftet seg borgerlig. Men senere lot han seg døpe, giftet seg kirkelig og døpte sine barn. Dette kan selvsagt ses på som en taktisk disposisjon. Det var viktig å holde seg inne med den mektige katolske kirken.
I sin utmerkede bok God is Not Great viser Christopher Hitchens til at da Mussolini brukte giftgass i (kristne) Etiopia, var en av grunnene han oppga en teologisk disputt fra 451 som gjorde etiopierne til kjettere.
Også Hitler samarbeidet godt med både den katolske kirken og de protestantiske menigheter i Tyskland, selv om det også var motstand mot ham innen kirken. Grande omtaler jo ham til og med som ”katolikken Hitler”. Hitlers egen tro er omstridt.
Han hadde blant annet pene ting å si om islam, hakekorset er et gammelt hinduistisk symbol og tyske soldater gikk med Gott Mit Uns på beltespennen. Goebbels skrev i sin dagbok i 1939: “Føreren er dypt religiøs, men også dypt anti-kristen. Han ser på kristendommen som et symptom på forfall.” To år senere uttalte Hitler til en general at han ville forbli kristen til sin dødsdag. Jeg tror en rimelig tolkning er at han begynte som kristen, men etter hvert gikk mer over i en slags mystisisme som rappet fra både før-kristen tro, kristendom og konkurrerende religioner.
Det er sannsynlig at Hitler var inspirert av Martin Luthers rabiate anti-semittisme, enten direkte eller gjennom den utbredelsen som Luthers holdninger hadde i tysk kultur.
Pavekirken beordret i 1933 oppløsningen av det katolske partiet i Tyskland og påbød tyske katolikker å adlyde nazistyret, noe som blant annet ga nazistene tilgang til kirkebøkene. Dermed fikk de lett spill i å identifisere jøder. Litt mindre alvorlig, men ganske talende: Hitlers fødselsdag ble årevisst feiret med forbønn i tyske kirker. Mein Kampf ble aldri ført opp på Indexen over forbudte bøker, og den var ikke akkurat kort.
I SS var omkring 25% aktive katolikker, ifølge Hitchens. Det er likevel et faktum at den eneste nazisten som ble lyst i bann av den katolske kirke var Goebbels, ikke for sine forbrytelser, men fordi han hadde giftet seg med en protestant. Pave Pius XII er notorisk for sitt samarbeid med nazistyret. Pavekirken fordømte aldri dødsleirene, gasskamrene, massegravene. Tvert imot etablerte kirken etter krigen et nettverk som hjalp ledende nazister med å flykte fra rettergang i Europa.
I mellomkrigstiden var forbindelsen mellom kirken og fascistiske bevegelser særlig klar i land som Slovakia (der Fader Tiso var fascistdiktator), Kroatia, Romania og Østerrike.
Grande tilslører også når han argumenterer med at fascismen og nazismen ikke kan forenes med kristendommen, fordi kristendommens essens er ydmykhet, tilgivelse, fred. Dette er en Disneyland-versjon av kristendommen, som forutsetter både at man lukker øynene for kristendommens historiske rolle og aldri har lest Det gamle testamentet. Slå opp i den gamle boken – det er bestialske forbrytelser og drap i Herrens navn side opp og side ned.
Gud og Moses var ganske enkelt pionerer innen folkemord. I 4. Mosebok, kapittel 31 får vi for eksempel høre om den gangen Gud beordret Moses til å ta hevn over midianittene. Angrepet var en suksess. Israelittene drepte hver eneste mann, og tok kvinner og barn hjem som fanger. Men Moses ble forbanna for denne veikskapen, og beordret alle ikke-jomfruelige kvinner og alle guttebarn drept. Jentebarna (ikke mindre enn 32.000 av dem) fikk i all barmhjertighet lov til å være slaver. Og hva gjorde krigshelten Josva, etter at Jerikos murer falt? Jo, han drepte selvsagt alt som pustet – kvinner, barn og sauer inkludert.
På slutten skriver Grande: ”Dyrkingen av Hitler og Mussolini, av Stalin og Mao, er grelle eksempler på at mennesket ikke kan leve uten religion. Forsøker man å kvitte seg med kristendommen, dukker bare nye erstatninger opp.”
Dette er en påstand som ofte gjentas, men den er likevel meningsløs. Det finnes andre alternativer enn Stalin eller kristendommen. Sekulære samfunn, som Norge heldigvis er i ferd med å bli, klarer seg aldeles utmerket, og det er nettopp i slike at faren for barbari i dag synes minst.
Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere. De lever tilsynelatende gode og kreative liv uten religion, og er vel knapt et lett bytte for kommunisme eller fascisme. De kristne massene i Tyskland og Italia var derimot nettopp et slikt lett bytte.
Kommentarfeltet under denne artikklen der bl.a Bjørn Are Davidsen ( forfatter av et par bøker der artikklens tematikk behandles relativt grundig) karakteriserer Snoens blogg “årets minst skeptiske”, er pussig nok borte.
Sivilisert debattform?
Det ser ut til at kommentarene på noen av våre eldre artikler er blitt borte i senere konvertering. Ingenting er bevisst slettet, og vi imøteser gjerne en gjentakelse av kritikken.