Tidligere dominerte noen få band hitlistene verden over. I dag lytter vi til et mylder av band og artister som har vidt forskjellige uttrykk. Samtidig som vi er vitne til en radikal forandring innen en musikkverden der lokale arrangører blir viktigere og viktigere, glimrer fortsatt LOK-ordningen med sitt fravær.
Hovedsaklig er det to enkle faktorer som spiller inn når det gjelder hva slags musikk man ender opp med å like og å lytte til. Gjenkjenningsmomentet er den ene. Folk liker musikk de har hørt før. Derfor er det større sannsynlighet for at du vil begynne å synge og danse til en låt du har hørt på radioen, enn en låt som er helt fullstendig ukjent. Den andre faktoren som spiller inn er ønsket om gruppetilhørighet. Folk liker den musikken som alle de andre innen ens egen gruppe liker.
Du trodde kanskje at du valgte musikksmak på egen hånd? Der tok du feil. Grunnleggende sosiologiske mekanismer beskriver hvordan smak blir tillært gjennom gruppetilhørighet. Her kommer også stereotypene inn. Noen vanlige stereotypiske oppfatninger er at rike mennesker hører på klassisk musikk, folk som lytter til jazz drikker rødvin og at pønkere har hanekam. Er man en rocker, skal det i utgangspunktet mye til for å dra på en klassisk konsert, og det er få blant symfoniorkesterets publikum som også omfavner pønkmusikk.
Derfor er det ikke lenge siden plateselskapene og radiokanalene hadde tilnærmet fullstendig makt over hva slags musikk folk lyttet til, gjennom et monopol på distribueringskjeden av musikk. Ved å definere hva som var mainstream innen populærmusikk, skjøv de også annen musikk til siden. Artister var avhengige av å gå veien om et plateselskap for å bli kjent, og for å kunne tjene nok penger på musikken. Plateselskapene på sin side gjorde sitt for å selge sine artister best mulig, og kunne derfor heller ikke skille seg for mye ut.
Resultatet var en ensretting av det musikalske uttrykket, og fokus på noen få artistnavn. De eneste korreksjonene man hadde var anmeldere, og det reelle platesalget. Live-konserter mistet mye av sin funksjon som møteplass mellom publikum og artist, fordi folk ble mer opptatt av støyen rundt de kjente artistene, enn av den gode konsertopplevelsen. For de fleste var det viktigere å ha den siste LP’en/CD’en til det aller hippeste bandet, enn å dra på den lokale musikkscenen og høre lokale musikere.
Undergrunnsmiljøer fantes selvfølgelig. Hver gang det dukket opp nye sjangre var det også fordi det allerede hadde vokst fram et relativt stort publikum for musikken. Både funk, pønk og hip-hop er eksempler på dette. Plateselskapene så at de hadde kommersielt belegg for å kunne satse på sjangrene, og at de kunne selge det til bestemte grupper. Forandringer gikk imidlertid tregt, og når vi ser tilbake kan vi omtrent skille hvert tiår fra hverandre med forskjellige musikksjangre.
Nå er alt snudd på hodet
Kanskje var det allerede et skrikende behov for en mer mangfoldig musikkscene? Mange artister hadde uansett tatt saken i egne hender, og gitt ut plate på egne selskap, såkalt indie-rock. Det tok imidlertid av for alvor da plateselskapene og radiokanalene mistet sitt monopol på distribueringen av musikk, ved hjelp av internett. Da internett ble raskt nok til å spille av musikk direkte på internettsidene, eksploderte nettsamfunnene for musikere slik som for eksempel www.myspace.com. Plutselig kunne millioner av mennesker verden over gjøre seg opp sin egen mening om musikken de hørte, uten å måtte kjøpe en CD eller lytte til en bestemt radiokanal. Artister kunne spre musikken sin til et gigantisk publikum, og komme i direkte dialog med sitt eget publikum. Dette er allerede gammelt nytt.
Det nye vi ser, er at det ikke bare internett som har forandret musikkverdenen. De siste årene har flere og flere festivaler dukket opp over hele landet. Mens det for ti år siden var spørsmål om hvilken festival man skulle dra på, er det i dag spørsmål om hvilke og hvor mange.
Kulturarrangementer har igjen blitt en viktig møteplass for unge mennesker. Både små og store kulturarrangementer har økt i omfang, både på små og store steder. Dermed har vi fått en kumulativ effekt. En god festivalopplevelse ett sted, senker terskelen for å dra på en annen festival et annet sted. Folk blir mer og mer vant til å gå på konsert, og folk blir mer og mer vant til å høre ukjente artister på konsert.
Før årets Øya-festival i Middelalderparken i Oslo, ble festivalen kritisert for å ha for få headlinere. I ettertid ble festivalen hyllet for det samme. Tenkt at man kunne ha en så vellykket festival, med så mange ukjente artister! Storås-festivalen i nærheten av Trondheim blir rost opp i skyene fordi den klarer å kombinere danseband med rock, og derfor kombinerer et gammelt og ungt publikum.
En ny æra for norsk musikk?
Den tiden da noen få artister dominerte hitlistene er forbi. Nå er det publikum som bestemmer hva de vil høre, godt hjulpet av festivalene. Et stort antall mindre kjente artister kjemper om det samme publikummet som for ti år siden ville sverget til en artist. Media tvinges til å dekke musikk og artister som ingen noensinne har hørt om før, og plateselskapene må i sin tur ta hensyn til de nye musikalske trendene. Norsk musikkliv har aldri vært mer levende og sterkt som i de siste årene. Norsk musikkliv har aldri hatt et større potensial.
Musikk er en av mange viktige kulturbærere i samfunnet. Kultur er samfunnsbyggende. Uten musikk ville mange steder rundt om i Norge vært tomme og kjedelige. Et sterkt lokalt musikkliv bidrar derfor til å bevare en lokal entusiasme. Artistene søker seg i større grad ut til konsertarenaer for å møte publikum, enn å gå omveien rundt et plateselskap.
Hvis vi vil fortsette denne positive utviklingen, må vi gjeninnføre og styrke LOK-ordningen. Dette var en støtte for lokale arrangører som ble nedlagt av Trond Giske. Pengene ble i stedet overført til Rikskonsertene, en institusjon som også er svært viktig, men som i all hovedsak kun sender nasjonale og internasjonale artister på turné. Lokale artister får liten hjelp av dette. Færre heltidsmusikere betyr lavere nivå på utøverne, dårligere musikkundervisning, og dårligere forvaltning av både ny og gammel musikk.
Kultur koster, og det koster å arrangere konsert. Det er oftere regelen enn unntaket at arrangører ender i minus. Det samme gjelder festivaler. Klubber og caféer kvier seg for live-musikk fordi en inngangsbillett i døra ofte kan føre til færre besøkende og lavere salg. Det er ikke uten grunn at flere konsertsteder i Oslo tar betalt fra artistene for å arrangere konsert. Hvor lenge gidder arrangørene dette sjansespillet, og hvor lang tid tar det før artistene går lei av dårlige vilkår og elendig kulturell infrastruktur? Vi har nå i dag en gyllen sjanse til å bringe norsk musikkliv opp på et stabilt og godt nivå. Hvor lenge tør vi å sitte og se på at sjansen løper forbi oss?
Vi trenger musikere som kan jobbe på heltid, og det er avhengig av et sterkt arrangørapparat. Musikklivet er avhengig av at noen er villige til å arrangere konserter, og da er en arrangørstøtte som LOK-ordningen helt essensiell. Sjelden har musikklivet vist bedre hvordan mangfold og utvikling kan blomstre. Nå må vi følge opp.
- Ola Asdahl Rokkones er utøvende saxofonist med høyere utdannelse innen både jazz og klassisk musikk. I tillegg utdannelse i pedagogikk og musikkteknologi fra Høgskolen i Tromsø. Arrangerer hvert år kulturfestivalen ”No Siesta, Fiesta!” i Tromsø, en festival som har fokus på latinamerikanske kulturuttrykk.
Mer info:
Wow, Ola. Vi må snakke!