Spiritisme, wicca-hekser, paganister, karismatiske kristne… De nyreligiøse bevegelsene er mangfoldige og ofte obskure, men har en sentral plass i dagens samfunn. Tenk bare på Märtha Louises engleskole og TVNorges egenproduserte ”Fornemmelse for mord.”
Det nye i nyreligiøsiteten betegner snarere at retningene som faller inn under dette begrepet er oppstått ganske nylig, dvs. en gang i løpet av de siste 100 årene, enn at det skal være noe kvalitativt nytt ved denne religiøsiteten.
Nyreligiøsitet er et svært interessant fenomen å studere fordi det sier noe om hvordan religionen endrer seg og tilpasser seg strukturelle og ideologiske forandringer i samfunnet for øvrig. De etablerte religionene reagerer på forskjellig måte i møte med de nyreligiøse bevegelsene, men også på forskjellig måte i møte med forskjellige nyreligiøse bevegelser.
Hva mener vi med nyreligiøsitet?
Som med alle historiske fenomener, er det også debatt om når det nyreligiøse oppsto. Hvis man spør heksene i Wicca-bevegelsen, vil de si at det dreier seg om en gjenoppliving av en eldgammel kult som kristendommen forsøkte å utrydde, og som ble rekonstruert av Gerald B. Gardner på 1930-tallet. Hvis du spør et medlem i Hare Krishna (eller International Society for Krishna Consciousness – ISKCON – som de kaller seg), vil de si at grunnlaget for troen er den eldgamle vediske tradisjonen, slik den er formidlet av en eller flere av bevegelsenes guruer. Dette behovet for å knytte seg til en tradisjon eller en fortelling som går tilbake til tidens morgen finner vi også i kristendommen og i islam. Jesu stamtavle slik den presenteres i Evangeliet etter Matteus er et eksempel, og slektskapet mellom Abrahams sønn Ismael og Mohammed i islam kan være et annet eksempel. En funksjonalistisk forklaring på denne trangen til å forankre seg i verdens skapelse kan være at religionenes eller de religiøse tradisjonenes krav på å være fullstendige og totale fremstillinger av verden fordrer at de også kan gi en total og fullstendig redegjørelse av sin egen posisjon i forhold til verden, og der verden underordnes den religiøse tradisjonen.
Historiografisk kan det pekes på to perioder hvor det nyreligiøse, slik vi kjenner det i dag, slo igjennom. Den første perioden var slutten på 1800-tallet da teosofien og spiritismen ble spredd utover hele Vesten – dog først og fremst i borgerlige sirkler. Teosofien ble utformet av Helena Blavatsky (1831-1891) og oberst Henry Steel Olcott (1832-1907) og hentet tanker som reinkarnasjon og karma fra buddhismen og hinduismen og mystisk, gnostisk kunnskap fra antikkens og egyptiske mysteriereligioner. Blavatskys fremste bidrag til vår moderne nyreligiøsitet er forestillingen om en evig og tidløs sannhet – philosophia perennis – som det finnes spor av i alle religioner, og som den enkelte kan oppdage gjennom meditasjon og studier, og som framstår som sant for en selv.
Spiritismen stammer fra søstrene Margaret og Kate Fox i USA og er knyttet til deres opplevelser av bankelyder i hjemmet deres i 1848. I Norge oppsto noe senere det spiritistiske tidsskriftet Morgendæmringen i 1886. Den grunnleggende tanken i spiritismen er at de døde kan kanalisere sine budskap til de levende gjennom mennesker med spesielle evner, såkalte medium. Spiritistiske seanser kan på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet sies å ha vært en del av borgerskapets aftensunderholdning, og de mest kjente av mediumene reiste på internasjonale turneer. Noe som gjør spiritismen svært moderne er dens bruk av ny teknologi, nemlig fotografiet for å bevise sin egen sannhet.
(Bildene er hentet fra Teknisk Museums hjemmeside)
I ettertid er fotografiene avslørt som dobbelteksponerte og manipulerte. Denne bruken av naturvitenskap og teknikker for å støtte opp under et mystisk budskap er et trekk som går igjen i flere av nyreligionene som har sin opprinnelse i vestlig tenkning. TVNorges serie Fornemmelse for mord kan sees i tradisjonen der personer med såkalte overnaturlige evner fungerer som underholdning, mens det framstilles som å ha samme sannhetsverdi som vanlig politiarbeid.
Carl Gustaf Jung (1875-1961) er den teoretikeren som har hatt aller størst innflytelse for utbredelsen og fortolkningen av nyreligiøsitet. Med tesen om at all religion viser tilbake til felles arketyper i det kollektive ubevisste og begreper om at sjelen er delt i en mannlig del og en kvinnelig del (animus/anima), at våre undertrykte følelser blir en skygge i vår personlighet. Jung har tilført nyreligiøsiteten et teoretisk rammeverk som den kan bruke for å framstille sitt eget budskap, og dessuten gitt den innpass i mer akademiske kretser.
Denne første bølgen av nyreligiøsitet på slutten av 1800-tallet kan best forstås ut fra tre beslektede forhold. Først kommer romantikken, og spesielt Friedrich Schleiermachers (1768-1834) nye teologi som vektla personlig erfaring framfor ritualer og dogmer. Et annet forhold var oppdagelsen av hele den indiske religiøse tradisjonen, som startet med den britiske kolonialiseringen av India, men skjøt fart med William Jones’ (1746-1796) tese om slektskapet mellom sanskrit og de europeiske språkene, og slo gjennom i Vesten gjennom Friedrich Max Müllers (1823-1900) oversettelser av de indiske hellige skriftene. Den tredje årsaken var opphevelsen av forskjellige lover som forbød andre religioner enn kristendommen, for Norges del en prosess fra 1842 (opphevelse av Konventikkelplakaten) og fram til så sent som 1956 (jesuitter fikk adgang til riket). Det var altså ideologiske, politiske og juridiske forhold som gjorde det lovlig å interessere seg for andre religioner.
Den andre perioden av nyreligiøsitet i Vesten startet på 1960-tallet og var svært synlig i samfunnet gjennom 1970-tallet. Fra 1980-tallet av mistet nyreligiøsiteten sin plass som opposisjonell til samfunnets verdier, og fikk snarere plass som en ekstrakomponent i det norsk religiøse landskapet, mens det fra slutten av 1990-tallet og utover på 2000-tallet kan virke som om flere av nyreligiøsitetens sentrale dogmer har tatt over utformingen av bl.a. Den norske kirkes religio-politiske plattform.
I denne andre bølgen av nyreligiøsitet finner vi igjen tanker fra både fra teosofien og spiritismen, selv om den førstnevnte er klarest tilstede. Denne andre bølgen bygger også mye på den humanistiske psykologien i USA, og forestillingen om at det enkelte individet har uante urealiserte muligheter (derav navnet Human Potential Movement) som det gjaldt å utvikle. Det er også på denne tiden at navnet New Age oppstår for å omtale tiden som vi skal til å tre inn i og som ble kalt Vannmannens tidsalder – Hair kom som musikal i 1968 og ble filmatisert i 1979.
I denne andre bølgen av nyreligiøsitet finner man både det som kan betegnes som åpne og lukkede uttrykk. De åpne er mest kjent og brukt og omfatter astrologi og annen spådom, healing, homøopati og tanker omkring chakraer (energisentra) og reinkarnasjon og fremstår som heller uorganisert, men de fleste retninger finnes representert i Norge får en stemme gjennom tidsskriftet Alternativt Nettverk, som også arrangerer den årlige Alternativmessen i norske byer. Den lukkede delen av nyreligiøsiteten omfatter paganister som wicca- og åsatrufellesskap, ufokulter som raëlianere og scientologer og østligbaserte retninger som Hare Krishna og Osho-bevegelsen. Noen av disse lukkede samfunnene gjennomfører aktiviteter for å rekruttere nye medlemmer – og har også vært anklaget for hjernevasking, noe det imidlertid ikke finnes belegg for i faglitteraturen.
Denne andre bølgen av nyreligiøsitet har også utviklet seg. Den startet opp på 1960-tallet som del av en motkulturell ungdomsbevegelse med forventninger om en ny tidsalder og et nytt menneske (som er svært likt både kristne, marxistiske og nasjonalsosialistiske ideer) og profeterte at samfunnet skulle endres med utgangspunkt i at individet skulle fylle en rolle og gjøre sin plikt til at det skulle være kreativt og utfolde seg uten grenser. Utover 1970- og 1980-tallet ble nettopp enkeltindividet og dets behov og muligheter det sentrale. Forfatteren Michel Houllebecq tematiserer denne overgangen mesterlig i De grunnleggende bestanddeler hvor han lar menneskene gå til grunne siden de utelukkende er fokusert på egen tilfredsstillelse. Nyreligiøsiteten har beveget seg fra å være en marginal motkultur til å være en komplett tilbyder av åndelig gods ettersom de tradisjonelle tilbyderne har mistet sitt hegemoni. Prinsesse Märtha Louises Astarte Education er en slik tilbyder av åndelige løsninger. Astarte er også en framtredende guddom i Wicca-religionen, og Märtha mener at det er gjennom kontakten med hester at hun ble klar over sine evner. En kortfattet analyse av fenomenet Märtha vil være å peke på hvordan hun oppfatter at det å tre ut av menneskenes samfunn har åpnet hennes øyne for hvilket enestående individ hun er. Nå skal hun tilbake og hjelpe andre med det samme – parallellen til forestillingen om en bodhisattva i buddhismen er slående.
Rent religionsvitenskapelig kan det være interessant å merke seg at de to blomstringsperiodene for nyreligiøsitet i Norge faller sammen oppkomsten av to kristne åndelige strømninger – pinsebevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet og den andre sammen med den nykarismatiske vekkelsen med Åge Samuelsen og Aril Edvardsen på 1950- og -60-tallet.
Politikk og åndelighet
Bortsett fra Naturlovpartiet som gjennom meditasjon vil endre verden, holder dagens nyreligiøse bevegelser seg relativt langt borte fra politikken, mens de nykarismatiske kristne bevegelsene ofte bruker media som mikrofonstativ til å propagandere for en svært misogyn og homofobisk verdensanskuelse. Åge Åleskjær var et eksempel på dette, mens det i den senere tid er Jan Aage Torp fra Oslokirken som sprer hatefulle kommentarer (eller ”Jesu kjærlighetsbudskap” som de kaller det). Den første perioden i den andre bølgen av nyreligiøsitet satte et klart preg på den politiske virkelighet i den generasjonen. Filmen Tilsammans av Lucas Moodysson viser hvordan fordringene denne motkulturen stilte utfordret og ble utfordret av forskjellige andre samfunnsmessige og individuelle interesser.
Den kristne-åndelige vekkelsen som fant sted i Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble politisert og ledet til opprettelsen av Kristelig folkeparti. Den første bølgen av nyreligiøsitet førte imidlertid også med seg opprettelsen av et parti: Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956) stiftet Norges aandsrevolutionære forbund i 1922 og Samfundspartiet i 1933. Brochman ble valgt inn på Stortinget i 1933, og markerte seg som den eneste som stemte imot steriliseringslovgivningen i 1934. Brochman ble sett på som økolog og holistisk tenker påvirket av psykoanalyse og anarkisme. Til tross for angrep på nazismen, ble Brochmann dømt for landssvik siden han også hadde kritisert regjeringen Nygaardsvold. Det kan i denne politiske sammenhengen nevnes at også Vidkun Quisling var påvirket av teosofi.Han mente selv at han sto i tradisjonen etter den hellenistiske mystiske visdomslære.
Hvordan forstå nyreligiøsitet
Det er svært mange forskjellige innfallsvinkler til hvordan man skal forstå nyreligiøsitet, og ikke minst hvordan man skal definere det. Det finnes en del fellesnevnere som nær sagt alle retninger deler. Én er troen på at det finnes en kobling mellom den enkeltes sjel og omgivelsene – altså en form for holisme eller helhetstenkning. Én annen er troen på philosophia perennis, altså at det finnes sannheter i alle religioner som det er opp til den enkelte å bruke i sin selvutvikling mot å bli et helt menneske. Mange forskere hevder at nyreligiøsitet er som et supermarked der man bare kan shoppe tro etter hva som passer den troende forbruker. Dette er en forenkling som ikke ser at begge de to føringene ovenfor setter klare begrensninger for hva som er salgbart. Innenfor bevegelser og retninger som aksepterer rammen om at det er individets behov og forestillinger som har forrang, er det imidlertid full frihandel. De aller fleste som er innom en nyreligiøs gruppe – uansett om den er åpen eller lukket – blir der ikke spesielt lenge. I nyreligiøsiteten – og da spesielt i den åpne – er det videre en sterk aversjon mot institusjoner – både kirke, byråkrati og markedet. Til tross for en tradisjonell antiinstitusjonell holdning har altså norske nyreligiøse bevegelser og individer slått seg sammen i Holistisk forbund, men som det står i NOU’en Staten og Den norske kirke: ”Holistisk Forbund har et begrenset antall medlemmer.” – et tall de selv setter til i overkant av 1000 medlemmer.
De nye religionene og samfunnet
Aksepten av nyreligiøsitet kan leses ut av flere felt i samfunnet. Staten har vist økende aksept ved å opprette et nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin ved Universitet i Tromsø i 2000, å fjerne merverdiavgift på alternative behandlingsformer (utenom healing) i 2001 og å oppheve kvakksalverloven i 2004 . Folks bruk av alternativ medisin er også en indikator. Her kan vi se at i 2001 var det like mange som hadde brukt homøopati, akupunktur og aromaterapi som det var brukere av fysioterapi i Norge. En gjennomgang av Alternativt nettverk fra 2002 og 2003 viser at over 60% av reklamen i bladet dreier seg om alternativ terapi, mens om lag 30% av det redaksjonelle stoffet har det som tema. Omtrent en like stor del av det redaksjonelle stoffet dreide seg om nytolkning av religiøse tradisjoner og/eller spådom. Også på dette feltet kan det virke som om det er bevegelser i folkelig aksept siden undersøkelser viser at så mange som ¼ av nordmenn tror på reinkarnasjon, mens bare omlag 7% tror på et helvete. Ifølge en meningsmåling VG gjorde i forbindelse med Prinsesse Märthas skoleprosjekt tror 38% av nordmenn på at noen kan ha overnaturlige evner.
Omlag 90% av Norges befolkning er medlemmer i en kristen trosretning. Og det kan ikke være tvil om at noen av disse 90% også er brukere av alternative helsetjenester eller at noen av dem må preges av dyp tvil om en personlig straff/belønning etter døden. Nyreligiøsiteten kan brukes som innfallsvinkel for å forstå et annet sentralt aspekt ved religion, nemlig at religioner aldri er rene, dogmatisk konsistente og uforanderlige størrelser, men snarere levd liv og erfaringer som skal gis en plass og en forståelsesramme i menneskenes liv. Den norske, statlige religionspolitikken med finansiering av Den norske kirke gjennom skatteinnkreving, og ditto kompenserende tilskudd til de øvrige tros- og livssynssamfunnene, har ikke tatt inn over seg at mennesker oppsøker flere aktører for å få dekket sine antatte åndelige eller åndelig-kroppslige behov. I tillegg favoriserer den statlige finansieringsordningen byråkratisering og institusjonalisering, som nyreligiøse bevegelser i det lengste forsøker å unngå. Finansieringen av trossamfunn i Norge hviler på en forestilling om at menigheten er den naturlige religiøse omgangsformen.
En annen del av den statlige sfære synes derimot ukritisk å ha akseptert den nyreligiøse forestillingen om at det er sannhet i alle religioner og at det enkelte individ best vet å finne hva denne sannheten består i. Bare tittelen på dokumentet som la grunnen for KRL-faget (Kristendomskunnskap, livssynskunnskap og religionsundervisning) i 1995, vitner om hvilken sentral rolle dette faget tillegges av gruppen og departementet bak forslaget: ”Identitet og dialog”. Religion er erklært som et identitetsprosjekt av utvalget allerede i tittelen – helt i tråd med nyreligiøsitetens dogmatikk. Videre er det sentralt i KRL-faget at det ikke skal være forkynnende, men gi en forutsetning for livstolkning (hva det nå enn det ordet betyr – det later til å stå i en form for opposisjonell relasjon til bibeltolkning). Man kan altså spore paradokser i offentlig religionspolitikk i Norge. I det store og hele er den nyreligiøse antropologien blitt institusjonalisert, mens ekklesiologien, læren om forsamlingen, fortsatt er basert på kristendommen.
Innad i liberalkristendommen, som er den kristne retningen i Norge som får aller mest mediaoppmerksomhet gjennom frontfigurer som Einar Gelius, har også tanken om religionens likhet for den troende tatt over. Åste Dokka, leder for Norges kristelige studentforbund, svarer det følgende på spørsmålet ”Hvorfor er du kristen? Kunne du like godt ha blitt muslim eller buddhist?”: ”Ja, det tror jeg, hvis jeg hadde vokst opp et annet sted. Jeg tror jeg er et produkt av det samfunnet jeg har vokst opp i. Samtidig må jeg ta min autonomi på alvor. Å være kristen er for meg et helt reelt valg, som jeg godt kunne latt være å ta. Men min tilværelse innebærer mer enn det vitenskapen kan forklare.”
Flere forskere peker på at et slikt standpunkt er et resultat av sekularisering og en pluralisme som står i et gjensidig forhold til sekulariseringen. Dokka postulerer at hun selv har forrang fremfor det kristne budskap, og står fritt til å velge. Dette er en klar kontrast til tidligere kristen forståelse av forholdet mellom ”kristendommen” og ”religionene”. ”Kristendommen” var her definert som ”Gud velger menneskene”, mens ”religionene” var ”mennesket velger Gud” – denne forståelsen finnes fortsatt i kristne miljøer, men ser ut til å være på vikende front blant de troende og i politikernes oppfatning av hva tro er.
- Erik Thorstensen er religionshistoriker, og har sitt daglige virke på Holocaustsenteret.
Jeg er veldig uenig i ingressen, utover dette er artikkelen fin. Men religion har ikke noen sentral plssering i Norge, den er helt skjøvet ut av horisonten. Dette viser seg aller best innen den parlamentariske virkelighet, hvor alle er bekjent med at argumentering utifra religiøst ståsted er ett ikkeargument.
Med tanke på newage-bevegelsens mange organisasjoner og uorganiserte individer, så vil vi også se at newage bevegelsen er mer og mindre individorientert og at det derfor er vanskelig å gjøre noen effektiv organisasjon. Medlemmene er kritiske og vil ikke være bekjent av den ene regelen dem ikke liker i motsetning til de gamle religioner hvor tvil er en uting. Dette betyr også at hele den spesiellt vestlige orienteringen faller utenfor det fundament for økonomisk støtte som faller de gmle religionene til gode.
Det er vel kun Humanetisk forbund som kan oppvise noe større medlemstall bortsett fra de gamle, og disse skiller seg fra enhver religiøs bevegelse ved at dem har ett sekulært fundament.
Og slik er det. Norge er sekulært og har det sekulære sentralt med en folkekirke i anførselstegn.
Jeg har lagt merke til i utallige forum hvor tenåringer prøver å finne ut av meningene sine, og det er en gjenganger at dem ender opp med” Men det er jo bare tull, kan vi ikke bare forby all religion?”. Jeg skjønner godt den konklusjonen, fordi det de stort sett kjenner til er talsmenn fra de gamle som lekser om moral. Noen form for religøs utøvelse kjenner de ikke til, bortsett fra konfirmasjonstidens kirkegang, som vi jo vet er en ganske så spirituell flat affære. Norske prester er for eksempel en yrkesgruppe hvor der ikke trenes eller testes i noen form for spirituell eller rituell praksis. En slik holdning ville vært utenkelig i enhver annen jobb.
Da Martha lanserte sin engleskole kunne vi da også legge merke til at hun skilte befolkningen ganske så godt i to. Og latterliggjøringen lot ikke vente på seg. De observante burde jo også legge merke til at hun har makt over demoner også ettersom disse sto i kø for å ta avstand. Og det var da noen som fikk svi, kanskje aller grusomst var det for Dagbladets småjentejournalister å oppdage at man har faktisk gjennomført lik lønn for likt arbeid og at slik sett er det ett mindre tema å sutre over.
Men for å runde av, jeg mener det sekulariserte er sentralt, mens de gamle religionene blir ikke tatt spesiellt alvorlig, mens de nye ikke blir hørt. Den eneste virkelige positive nyhet som du kommer med er at alternative behandlingsformer får økonomiske bedret forhold, som forsåvidt burde være høyst relevant ettersom dette er så komplisert at det overstiger våre vitenskapsfolks fornuft og må sies å være noe av det edlere vi har heromkring. Forsåvidt støtter du opp om hva jeg sier med å bruke ordet kvasireligion i overskriften til en artikkel om nyreligiøsitet. Med det lener du deg tilbake på det sekulariserte hegemonis nedlatende latter over det nyreligiøse. Religionsfrihet er vårt statlige prinsipp som slutter idet noen begynner å bruke den. Da kommer enten latteren, moralismen eller mistenkeliggjøringen. Ikke informasjonen. Kan du som religionshistoriker kort, fort og konsist ramse opp hvordan den Norsk Lutherske Kirke har forholdt seg til den Lutherske vredesbok; Jødene og deres løgner?
Veldig informativ artikkel, og god retorikk. Jeg mener forfatteren gjør en feil når han kaller ny-religioner for ”kvasireligioner”. Men dette gjør han det klart at han mener det finnes ekte og uekte religioner, og i så måte utrykker indirekte at tradisjonell kristendom er en ”ekte” religion. Hvis dette er tilfelle og Thorstensen løper ”tradisjonell” religions ærend bak en ”vitenskapelig-historisk” fasade, fratar han seg selv all autoritet til og utale seg om dette emnet. Meget viktigere ville det være å fokusere nettopp på hvorfor kristendommen og spesielt protestantismen har feilet i den vestlige verden, og hvilke historiske forbrytelser den står bak; begynnende med tvangskrisning, heksebrenning, inkvisisjoner, utryddelse av hele folk og psykologisk undertrykkelse og diabolisering av rituell kultur og den menneskelige seksualitet samt konstruksjonen av den absurde teorien at menneskene er satt til og forvalte naturen (hvilket vi i dag ser den fatale konsekvensen av). I lys av dette er det faktisk merkelig at noen, spesielt en moderne stat tør å kalle seg kristen. At 90 % av Nordmenn fremdeles tilhører statskriken må tilskrives en blanding av historisk bevisstløshet og at de er for late til å melde seg ut. Ingenting er i dag mer velkomment enn nye religioner som faktisk ikke undertrykker sine medmennesker og søker en balanse i forholdet mellom naturen og mennesket.
takker både valgeir & ferdinand for kommentarer – (og til mitt forsvar vil jeg anføre at tittel & ingress hviler på Minerva …)
spørsmålet fra valgeir: “Kan du som religionshistoriker kort, fort og konsist ramse opp hvordan den Norsk Lutherske Kirke har forholdt seg til den Lutherske vredesbok; Jødene og deres løgner?”
vil jeg selvsagt forsøke å svare på (selv om jeg ikke aner det akkurat nå) så snart jeg kan, men jeg må lese litt først.
Og til Ferdinands kristenkritiske bemerkning, vil jeg bare be ham om å lese Michel Onfrays “Vi trenger ikke gud” – vel, alle kan egentlig lese den. Onfray er mye morsommere enn meg – http://www.tanum.no/vtx.aspx?n=%7C156%7C%7C9788248907039 (og jeg får ikke prosenter av salget selv om jeg har oversatt den)
erik
Fint å bli sitert – men jeg er ikke leder av Norges kristelige studentforbund. Det sluttet jeg å være i oktober 2006. Nå er jeg prest.
Ellers må jeg også si at svaret mitt på journalistens spørsmål godt kan fortolkes slik du gjør, men at det fra min side først og fremst var et forsøk på å se meg selv utenfra. Det er klart at den sammenhengen jeg har vokst opp i og inn i har stor betydning for mine religiøse valg, men like fullt tar jeg jo også et valg. Og jeg må føye til: Jeg tror selvsagt jeg – eller kristendommen – har “mest rett” i virkelighetsforståelsen. Men jeg vet jo også veldig godt at alle andre religioner har like høye sannhetspretensjoner, og det kan jo ikke ignoreres i et pluralistisk samfunn.
Takk!
Denne artikkelen var til stor hjelp i mitt religionsprosjekt!
http://www.drea.blogg.no