Bruce Springsteens siste utgivelse, Magic, er hans kanskje mest eksplisitt politiske plate noensinne.
Bruce Springsteens nye plate Magic er som en sosial sammenkomst på 58-åringens ranch: Grilling, øl, og samtaler med varierende dybde om fortidens minner, samtidens bekymringer og fremtidens muligheter. For The Boss handler det ikke lenger om «chasin’ the factory girls underneath the boardwalk where they promise to unsnap their jeans» («4th of July, Asbury Park (Sandy»)), men å takle den bitre følelsen av avmakt, for eksempel på «Long Walk Home»:
The veterans’ hall high up on that hill
Stood silent and alone
The diner was shuttered and boarded
With a sign that just said «gone»
Enhver som har reist rundt i New Jersey, Springsteens hjemstat, vet at disse linjene er svært så talende for mange småsteder – blant annet Asbury Park.
I tillegg til at Magic er en ny plate med et drivende samspilt E Street Band, som for Springsteen-fans som undertegnede er en sjelden glede, er dette Springsteens kanskje mest eksplisitt politiske plate noensinne. På plata nevnes riktignok verken Irak, terror, «9/11» eller Bush. Men det er ikke vanskelig å forstå at ansvaret for det som Springsteen oppfatter som amerikanske borgeres mangel på sosial trygghet – albumets undertone nummer én – legges på den sittende administrasjonen.
Før jeg går til tekstene, må jeg få sagt at jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om den politiske rollen Springsteen har påtatt seg de senere årene, det vil si siden han sluttet seg til den såkalte «Vote for Change»-turneen i forbindelse med John Kerrys valgkampturné foran presidentvalget i 2004. Nylig, under fremføringen av et par sanger fra det nye albumet på NBC’s Today Show, holdt han eksempelvis en kort kritisk «tale» før sangen «Livin’ in the Future» om hans syn på tilstandene i USA etter 11. september. Slike «taler» er slett ingen nyhet for Springsteen-tilhengere, men der talen i 1985 gikk på at blind tiltro til autoritetene kan få deg drept, var budskapet på Today Show at den politiske håndteringen av situasjonen etter «9/11» var en fornærmelse mot verdiene USA er bygget på.
Skjønt, selv med denne kritikken er det liten tvil om Springsteens forkjærlighet for og troskap til det amerikanske (i den nevnte «talen» innleder han faktisk med å ramse opp alt han liker ved USA). Minervas egen Torbjørn Røe Isaksen skrev i sin blogg at «i USA er ikke opposisjon og patriotisme motsetninger» og henviste til Springsteens Born in the USA (1984) som eksempel. Påstandene om Springsteen som anti-amerikanist, som utrolig nok dukker opp innimellom, dør ut like fort som de kommer, ikke minst på grunn av støtten fra en langvarig alliert av Springsteen: Vietnam-veteranene.
På hjemmesiden til Veterans for America finnes eksempelvis et leseverdig intervju med Bobby Muller, den ene av de to Vietnam-veteranene (den andre var Ron Kovic, kjent fra selvbiografien Born on the Fourth of July) som inspirerte Springsteen til å skrive «Born in the USA». Selve sangen «Born in the USA», som i sin opprinnelige form egentlig var en del av den nedstrippede Nebraska-platen (1982), var verken anti-patriotisk eller overpatriotisk; den var et enkelt opprop for at krigsveteranene skulle bli bedre behandlet. Reagan og Mondale, som begge forsøkte å ta låta til inntekt for sine syn før presidentvalget i 1984, var helt på jordet når de fremstilte sangen som en gladmelding til fremtidens USA.
En annen årsak til at Springsteens integritet har vedvart er at han frem til 2004, som han selv skrev i en kronikk i New York Times, bevisst valgte å stå utenfor partipolitikken. Ideologiske merkelapper er generelt ikke så enkle å ty til. I et intervju med Mojo i januar 2006 uttalte han at: «I don’t know how to describe my political views in left/right terms. I started out following my instincts and it seemed the country was best when it stuck to its democratic thread of good ideas and good values». For eksempel er dette intervjuet med Rolling Stone verdt en kikk. Dessuten anbefales artikkelen til historiker Thor Indseth (selv om jeg er uenig enkelte steder), som ved hjelp av tekstene har gått igjennom Springsteens politiske ståsted fra 1975 til 2005.
Tar vi utgangspunkt i plateutgivelsene, er det tydelig at Springsteens engasjement er bygget på verdier, ikke partitilhørighet, og har et arbeiderklasseaktig, New Jersey-jordnært perspektiv på «the order of things». På album som eksempelvis The Ghost of Tom Joad (1995) og The Rising (2002) er han politisk uten å bli politiker. Tekstene kan ses på som lojalitetserklæringer til verdier på tvers av partigrensene, eventuelt som en hyllest til idealer Springsteen trodde på og kjemper for den dag i dag. På innsiden av coveret til Greatest Hits (1995) skriver han, med henvisning til sangen «Badlands» fra Darkness on the Edge of Town (1978): «I saw friends + family struggling to live decent productive lives + I felt an everyday kind of heroism in this. Still do». Dette, blant mange andre ting, har gjort at hans kvaliteter som samfunnskommentator for meg har vært evnen til å gjemme seg i historiene han forteller.
Slik er det også med tekstene på Magic, til tross for NBC-stuntet. De er milevis fra politikkens formelle sjargong, personangrep og konfliktlinjer. I stedet kan vi trekke frem emner platen samler seg om: fremmedgjøring («Long Walk Home»), usikkerhet («Livin’ In the Future»), frykt («Your Own Worst Enemy»), soldatenes skjebne («Last to Die») avmakt («Radio Nowhere»), bedrag («Magic») og vissheten om at ingenting varer for evig (den vakre hyllesten til Springsteens avdøde kompis Terry Magovern i den «skjulte» «Terry’s Song») er noen eksempler. Nostalgien til barndommen, kombinert med tvil om holdbarheten i politikernes løfter, gir seg for eksempel til kjenne på «Long Walk Home»:
My father said «Son, we’re lucky in this town,
It’s a beautiful place to be born.
It just wraps its arms around you,
Nobody crowds you, nobody goes it alone
The flag flyin’ over the courthouse
Means certain things are set in stone.
Who we are and what we’ll do and what we won’t»
Ekkoene fra «My Hometown» fra Born in the USA og «My City of Ruins» fra The Rising er tydelig. I god Springsteen-tradisjon er det minst to sanger om krigsveteraner også på denne platen, nemlig «Gypsy Biker» og «Devil’s Arcade». I sistnevnte besøker en ung kvinne sin kjære på et militærsykehus, og hvisker ømme løfter om en idyllisk forstadsfremtid; «a home for the brave».
Dessuten spørs det om ikke Springsteen har tenkt sitt etter engasjementet med John Kerry under presidentvalget i 2004. Riktignok, på «Last to Die», bruker han til og med så å si samme tekstlinje som John Kerry gjorde da han vitnet for Senatets utenrikskomité i 1971: «Who will be the last to die for a mistake?». Likevel er det ting som tyder på at også Springsteen mener at han kunne gjort det annerledes med en annen kandidat. Musikkskribenten Harry Browne har noen interessante bemerkninger om Springsteens lette spark til seg selv på «Livin’ in the Future», hvor hovedpersonen våkner på valgdagen:
My ship Liberty sailed away
On a bloody red horizon
The groundskeeper opened the gates
And let the wild dogs run
I neste vers kommer ettertanken:
My faith’s been torn asunder
Tell me is that rollin’ thunder
Or just the sinkin’ sound
Of somethin’ righteous goin’ under
Legg merke til ordet – eller begrepet – «righteous», som dukker opp flere ganger på platen. Browne skriver at «while the charge of righteousness sometimes seems to refer to the American political posture, one senses that Springsteen is also pointing the finger at himself». Dette er refleksjoner vi kjenner igjen fra tiden rundt The Rising-plata; å bare kritisere i svarthvittbilder er for enkelt, i dagens USA må alle som ønsker en forandring gå dypere i seg selv.
Hva Springsteen ellers har i ermet blir spennende å se 4. desember, da han og resten av E-streeterne kommer til Oslo. Rapporter fra de første konsertene på den allerede påbegynte turneen sier at «talene» er få, og at det er musikken som står i fokus. På en måte var det forventet. Slik har det vært i over 30 år, og jeg tror simpelthen ikke Springsteen føler seg helt hjemme i politikerrollen – en tese ofte brukt for å forklare hvorfor han aldri har blitt politiker. På tross av Vote for Change og de politiske uttalelsene i forbindelse med utgivelsen av Magic, bekrefter tekstene nok en gang hvor Springsteen står i det amerikanske kulturlandskapet. Kjenner jeg Springsteen rett, vil nok denne fordelingen holde seg helt til Oslo Spektrum – and beyond.
- Hans Erik Næss er sosiologistudent og kulturredaktør i argument.
Hei,
Fint at du skriver om Springsteen! Men det er faktisk jeg som skrev Springsteenartikkelen i Fortid. Thor skrev om Cash, jeg om Springsteen. Jeg ville nok skrevet den noe annerledes i dag. Jeg var en ung mann på den tiden.
Hilsen Jardar Sørvoll