Det er en sann pine og plage å måtte drive voksenopplæring for norske journalister om de meste elementære sider ved den globale kirke og ved katolsk tro.
Det største problemet med norske media og norsk debatt om den katolske kirkes politiske rolle er den groteske uvitenhet om alle aspekter ved dette. Man vet ikke engang at Vatikanet, som egentlig heter Den Hellige Stol, er verdens eldste diplomati med flere utenriksstasjoner enn Norge. Man vet heller ikke at Vatikanets er verdens best informerte aktør som ofte spiller megleroller på diskrete måter, eller at pavens uavhengighet av materielle maktstrukturer gjør ham uhyre mektig.
Han kan ’ustraffet’ tale Bush midt i mot; hvilket lite land i verden kan ellers det? Under oppløpet til Irak ble han utsatt for en enorm pågang av amerikanske aktører. Noen av dem gikk omveien om Oslo for å få meg til å gå inn for at et angrep kunne rubriseres som en såkalt ”rettferdig” krig. Det er ingen hemmelighet at Rådet for Rettferdighet og Fred var adressaten. Kardinal Martino, dets leder, var den skarpeste kritiker av en krig uten FN- mandat.
Felles tro
Jeg er også mektig lei av å bli tatt til inntekt for, ja, faktisk, gjort kollektivt ansvarlig for ting som sies av kardinaler i fri dressur eller av andre katolikker verden over. Vi er faktisk 1,3 milliarder katolikker, og det er tusen meninger om det meste. Det vi har felles er troens innhold. Men den gir ingen fasiter for politikkens verden.
Jeg er også mektig lei av å bli tatt til inntekt for, ja, faktisk, gjort kollektivt ansvarlig for ting som sies av kardinaler i fri dressur eller av andre katolikker verden over. Vi er faktisk 1,3 milliarder katolikker, og det er tusen meninger om det meste. Det vi har felles er troens innhold. Men den gir ingen fasiter for politikkens verden.
Kirken er ingen politisk aktør i normal forstand, men har samme status som en stat i internasjonal rett. Det er fordi kirken er så gammel, og var så mektig. Fra Konstantins tid (år 314) var den ”statskirke” i romerriket. Paven kunne og kan derfor gi suverenitet – han er såkalt fons honorem – suverenitetens kilde – og det var kirken som anerkjente stater som historisk sett oppsto mange hundre år etter kirken selv. Den Hellige Stols diplomati og suverenitet er altså mye, mye eldre enn enhver nasjonalstats.
De nordiske landene opprettet – som noen av de siste i verden – diplomatiske forbindelser med Den Hellige Stol i 1986, og dette var ikke uten tvil. Man var i mange hundre år etter reformasjonen skeptisk til Den Hellige Stol eller Santa Sede, the Holy See, eller le Saint Siege. Dette har sin historiske forklaring som går tilbake til dannelsen av nasjonalstatene i Europa etter 30-årskrigen (1618–1648).
Den Hellige Stol – ofte misvisende kalt Vatikanet – er en helt unik aktør i internasjonal politikk: den er en stat i internasjonal rett, men den har intet territorium utenom den 0,4 km2 store Vatikanstaten. Vatikanet eller Vatikanstaten er kun denne lille jordlappen, og har ingen status ut over å huse kurien – pavens hus og administrasjon. Kirkens sentrale ledelse – paven og de sentrale kirkelige myndighetene – holder til i og rundt Vatikanet. Denne sentrale kirkelige forvaltning kalles «den romerske kurie» og består av en stab på ca. 2000 personer, hvorav 537 har statsborgerskap i Vatikanet..
Hva er Den Hellige Stol?
Den Hellige Stol er den eldste diplomatiske aktør i verden: Gjennom Europas historie har paven og pavestatene – store landområder i det som nå er Italia – hatt stor verdslig makt med egen hær og egne territorielle ambisjoner. Den europeiske nasjonalstaten som vi kjenner den, utviklet seg først etter freden i Westfalen i 1648. Denne nedfelte prinsippet om at en hersker har all makt over alle sider ved livet innenfor sitt territorium,også religionen. Det kjente prinsippet «cuius regio, eius religio», betyr at det er herskeren som bestemmer hva slags religion folket skal ha. Fra da ble makt eller herredømme over territorium det dominerende politiske prinsipp. Og politisk representasjon i de demokratiene som etter hvert vokste fram, ble territorielt, altså geografisk, bestemt representasjon. Før denne tid falt representasjon slett ikke sammen med territorium. En representant representerte ikke en bestemt geografisk enhet eller område. Da var representasjonen mer funksjonelt overlappende. Siden vi i dag er så vant til å tenke at politisk representasjon er geografisk avgrenset, kan vi knapt forestille oss politiske aktører som representerer noe annet. I Den Hellige Stols tilfelle vil det si religion. Pavestolen representerer 1 milliard katolikker, og det gjør den fordi den alltid har gjort det. Det vil si at Den Hellige Stol ville aldri i dag blitt anerkjent som nykommer i dagens statssystem stykket opp som det er i ca. 200 geografisk avgrensede land og der stater sitter med maktmonopol på hvert sitt landområde. Siden Den Hellige Stol eksisterte i mange hundre år før nasjonalstatene og den har en innarbeidet verdimakt, har den en slik unik plass også i dag. Den Hellige Stol er altså anerkjent på lik linje med en stat i internasjonal rett.
Den Hellige Stol er den katolske kirkens «regjering» og representerer paven personlig. Den ble til da Mussolini inngikk den såkalte Lateran-pakteni 1929 hvor den katolske kirkes hovedsete fikk sine endelige geografiske grenser. Flere bygninger rundt om i Roma tilhører Vatikanstaten, men det er kun de pavelige diplomater og kardinalene som er «innbyggere» av denne staten med egne pass og bilskilt.
Utviklet diplomatiet
Mens Pavestatens verdslige ambisjoner ble mindre og mindre, for helt å forsvinne ved Italias samling i 1870, satte det pavelige diplomati standarden for nasjonalstatenes diplomatiske utvikling. Verdens eldste diplomatakademi, Accademia pontifico, har i århundrer forsynt Den Hellige Stol med meget anerkjente diplomater. De har en fireårig utdannelse og må i tillegg ta doktorgrad i internasjonal rett. Det hører med til historien at ingen søker seg hit – man blir kalt.
Den såkalte «kurien» i Vatikanstaten – kurie betyr rett og slett «hoff» – består av et innenriksdepartement og et utenriksdepartement. Utenrikssiden har ca. 40 diplomater på stedet, med 107 utenriksstasjoner – mye for en så liten aktør.
I dagens internasjonale politikk engasjerer Den Hellige Stol seg sterkt i spørsmål om menneskerettigheter, utvikling, fredsmekling og sikkerhetspolitikk. Den Hellige Stol har fast observatørstatus ved FN og er fullverdig medlem i Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) og i mange andre regionale fora.
Politisk profil
All politikk som forfektes av Den Hellige Stol, springer ut av et kristent menneskesyn. Paven har selv engasjert seg sterkt til fremme av menneskerettighetene, og FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er basisen for mye av dette arbeidet. Men hvordan «oversetter» man menneskeverd til praktisk politikk? Her har Den katolske kirken utviklet en «sosiallære» – en rekke utredninger og refleksjoner over hva et rettferdig samfunn er – over mer enn hundre år. Det pavelige rådet Justitia et pax (Rådet for Rettferdighet og Fred)har som oppgave å videreutvikle sosiallæren. Hovedprinsippet der er at menneskeverdet forutsetter at hvert menneske er unikt og har samme rettigheter, ikke bare de sivile og politiske, men også økonomiske. Den Hellige Stol har engasjert seg sterkt for mer rettferdig fordeling mellom nord og sør og har en meget kritisk holdning til markedsliberalismen. Den mener at politisk styring av økonomien er helt nødvendig, både nasjonalt og internasjonalt. Videre har retten til liv, familiens autonomi og religionsfriheten vært typiske tema hvor paven og den katolske kirken har vært og er sterkt engasjert. Man er sterk tilhenger av folkeretten og av bindende internasjonale normer og har gjennom sterk juridisk kompetanse bidradd mye til utviklingen av denne.
Under kommunismen spilte paven en sentral rolle i kampen for demokratiet i øst. Hans besøk i Polen i 1979 førte til massemobilisering gjennom mediene og utendørsmessene. Hans kritikk av regimet var skarp og fundert på menneskerettighetene. Som medlem av OSSE (den gang KSSE) kjørte Den Hellige Stol en klar linje for å fremme en internasjonal politikk med basis i menneskerettighetene, og paven henviste hyppig til dem i sin kritikk av Sovjetunionen. I ettertid vet vi at mye politisk aktivitet mot kommunismen fant sted fra Vatikanet og at pavens rolle var fryktet i Kreml.
Etter kommunismens fall er oppmerksomheten dreid over til kritikk av markedsliberalismens makt. I rundskrivet Centesimus annus fra 1993 fins en kapitalismekritikk som bare er blitt sterkere med årene, men som har en lang historisk basis i katolisismen. I kritikken heter det at mennesket blir fremmedgjort for seg selv dersom materialismen tar over. Mennesket blir et objekt som forbruker, ikke lenger en person; og dette ødelegger mennesket og fratar det dets verdighet. Språkbruken i dette rundskrivet, som er forfattet av paven selv, minner om den unge Karl Marx i sin betoning av fremmedgjøring og tingliggjøring.
Denne skarpe kritikken av vestlige samfunn gjentas til stadighet og kan oppsummeres i faren for at det moderne menneske bare blir en forbruker som tenker på å tilfredsstille sine materielle behov. På den måten blir forbruk et mål, ikke et middel, og til slutt ser folk på andre mennesker bare ut fra deres nytteverdi. Disse tendensene er klare i alle vestlige samfunn i dag, men det er få kritikere blant politikere og andre ledere.
Kirken er alltid en forsvarer av ekteskap og familie – ekteskapet er et sakrament i katolisismen – og kjemper mot all gradering av menneskeverdet gjennom abort, eutanasi og forskning på befruktede egg. Menneskelivet er hellig fra unnfangelsen til den naturlige død, og mennesket selv skal ikke være herre over andres liv. Den samme logikken gjelder synet på selvmord som en synd: man skal ikke ta eget eller andres liv.
De store FN-konferansene på 90-tallet handlet ofte om disse tema, og kirkens delegasjoner, som jeg flere ganger var med i (København, 1995, Beijing, 1995, Yokohama, 2001) var en prinsipiell motstander av alle forsøk på å relativisere det absolutte menneskeverd.
Sikkerhetspolitikk og fredsmekling
Tradisjonelt har pavens diplomati vært mye brukt i fredsmekling, både hemmelig og åpent. I europeisk historie med dens mange kriger er dette et typisk trekk: Den Hellige Stol kunne være en upartisk mekler fordi den ikke hadde store egne ambisjoner, den var respektert av de fleste og hadde flinke jurister som kunne skissere løsninger. I dag er konfliktbildet annerledes, men fremdeles er det mange «stille» prosesser som foregår: Den Hellige Stol ble i 1978 bedt av Chile og Argentina om å mekle i den betente konflikten om Beagle Island som nesten førte partene ut i væpnet konfrontasjon. I dette tilfellet ble partene selv enige om en mekler, og meklingen var offentlig kjent. Resultatet var en avtale som bila konflikten.
Et annet eksempel på fredsarbeid er Sri Lanka, hvor Den Hellige Stol har spesielt gode kontakter med LTTE-geriljaen (Liberation Tigers of Tamil Eelam) i nord gjennom sin biskop i Jaffna, mens Norge tradisjonelt har hatt spesielt gode kontakter med regjeringen i Colombo. Det norske utenriksdepartementet (UD) fikk i 1998 en henvendelse fra Roma om å bistå i denne konflikten. Nå er det Norge som spiller en meklerrolle her, mens man fra norsk side har brukt kontakter som Den Hellige Stol har blant tamilene nord på Sri Lanka.
Midtøsten er enda et område hvor Den Hellige Stol er sterkt engasjert. Tidligere utenriksminister Jean-Louis Tauran, som er ekspert på Midtøsten, engasjerte seg sterkt for at Jerusalem skal ha internasjonal status som et hovedsete for de tre store religioner i området og tilsvarende sterkt imot ensidig israelsk handling. Forholdet mellom Den Hellige Stol og Israel har vært meget anstrengt i mange år, med diplomatisk anerkjennelse først fra 1993. Man har kritisert israelsk okkupasjon og bosettinger i meget sterke ordelag, og Tauran selv reiste i 2001 til Øst-Jerusalem der han offentlig sa at Øst-Jerusalem er okkupert. Dette førte til sterke reaksjoner fra israelsk side.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) har egen representasjon ved Den Hellige Stol, og Yasser Arafat hadde hyppige besøk hos paven. Den sterke kritikken av Israel har selvsagt gjort det umulig for Den Hellige Stol å spille noen meklerrolle, slik Norge har kunnet gjøre ved å holde en nøytral profil. Den Hellige Stol har i stedet valgt å være en sterk og uavhengig kritiker som det lyttes til internasjonalt. Vatikandiplomatiet i Midtøsten er dristig og meget klart i sine synspunkter.
Andre fredsprosesser er hemmelige og kan derfor ikke omtales. En av Vatikanets diplomater sa nylig at «det aller meste vi gjør, er hemmelig». Dette stemmer nok: det er paven selv som driver det meste av det offentlige diplomati (se under), mens diplomatene har en preferanse for det klassiske, hemmelige diplomati og liker ikke presseoppmerksomhet for mye. Bilaterale forhandlinger utgjør kjernen av dette, og man ser at dette har en fordel nettopp i fredsforhandlinger som er avhengig av diskresjon.
I sikkerhetspolitikk for øvrig har Den Hellige Stol hatt en kritisk, men ikke ubetinget negativt syn på bruk av militærmakt. Det er blitt vurdert hvorvidt slik maktbruk er forenlig med kristen etikk ut fra kriterier for rettferdig krig. Et sentralt kriterium i vurderingen er at man kun kan bruke militærmakt for å forhindre et større onde, og ikke i aggresjonsøyemed. Den Hellige Stol var skeptisk til motangrepet på Irak i 1991; den oppfordrer alltid til mekling. Den Hellige Stol fikk da også sterk kritikk for unnfallenhet overfor Irak i oppløpet til krigen. Paven hadde planer om å besøke landet, til sterke protester fra USA. I tAfghanistan har Vatikanet støttet at bombing kunne tas i bruk, men med alle de begrensninger som humanitære hensyn legger på krigføringen. Denne støtten er altså ikke ubetinget og vurderes fortløpende.
Med hensyn til sanksjoner overfor fredsbrytere har Den Hellige Stol en meget negativ holdning. Vatikanet er mot sanksjoner på prinsipielt humanitært grunnlag fordi de alltid rammer sivilbefolkningen og sjelden dem de er ment å ramme – den politiske eliten. De amerikanske sanksjonene mot Cuba og FN-sanksjonene mot Irak er sterkt kritisert fra pavens side. Den ensidige kritikken av Irak-sanksjonene har vakt mye irritasjon i USA og Storbritannia, og da paven planla en reise til Bagdad i 1999, ble det lagt sterkt press på ham for å skrinlegge reisen. Imidlertid forsøkte Irak selv å slå politisk mynt på besøket, som av den grunn ble avlyst.
Offentlig diplomati: Eksponering, press og kritikk
Også offentlig (åpent) diplomati spiller en viktig rolle. Paven har selv bevisst brukt pressen og legger gjerne besøk til land hvor det foregår brudd på menneskerettighetene eller det legges bånd på religionsfriheten. Forut for et slikt besøk publiseres gjerne pavens kritikk av regimet i besøksland. Det kan dreie seg om brudd på menneskerettighetene, som på Cuba, eller dødsstraff, som i USA.
Pavens reiser har mange og til dels sterke politiske virkninger. Like før et besøk fra paven er internasjonal presseoppmerksomhet gjerne høy, og da kan det være gagnlig å framsette kritikk og krav til forbedringer. Under selve besøket vil verten være sårbar fordi det alltid følger en flylast journalister med i pavens eget fly. Dertil kommer ofte mange journalister fra andre steder og fra eget land. Dette er et optimalt tidspunkt for å komme med overraskelser.
Under Cuba-besøket la Den Hellige Stol plutselig – under en pressekonferanse – fram en liste på 300 politiske fanger som man bad om å bli løslatt. Under et besøk i St. Louis, Missouri ba paven i en tale om at en navngitt, dødsdømt fange skulle benådes der og da. Da han landet i Rio de Janeiro på et offisielt besøk, talte han så sterkt om gatebarna og de fattige at presidentfruen, Dona Ruth, ble så fornærmet at hun forlot seremonien på flyplassen.
Eksemplene over viser hvordan Den Hellige Stol kan legge sterkt press på andre gjennom maksimal medieeksponering, og dette våpenet brukes bevisst av Den Hellige Stol. Paven på reise har alltid verdenspressens oppmerksomhet, og det gjelder å utnytte dette godt. Da Polen ennå var kommunistisk, brukte han reisene dit til å mobilisere befolkningen gjennom sine taler i massemediene. Effekten var kraftfull. Den samme «public diplomacy»-teknikken brukes ved alle andre reiser. Paven kan velge mellom å reise som religiøst overhode eller som statssjef, og bruker den siste «hatten» i land uten særlig katolsk befolkning.
I tillegg bør man nevne at selve grunntonen i hans taler er sterkt basert på menneskerettighetene: han taler om hva som kreves av politiske ledere ut fra menneskeverdet og internasjonal rettferdighet. Pavens besøk er ettertraktet nettopp fordi de bringer verdenspressens oppmerksomhet til et vertsland, men også fryktet fordi styresmaktene der aldri vet hva slags kritikk som vil målbæres. I Cuba fant det sted lange underhånden-forhandlinger med Castro før besøket kom i stand, forhandlinger som skulle sikre at besøket ble en suksess for begge ledere. Castro fikk likevel aldri vite hva slags utspill paven ville komme med.
Offentlig diplomati utspilles gjennom mediene og i internasjonale fora og blir stadig viktigere for landenes utenrikstjenester. Jo mer internasjonalisert mediebilde blir, desto sterkere virker denne type diplomati. Kritikk når fram overalt og kan ha en effekt på hjemmebane.
I informasjonssamfunnet blir det stadig viktigere å ha appell og å skape interesse. Den felles, internasjonale basis for denne type internasjonal politikk finner vi i menneskerettighetsnormene alle etter hvert anerkjenner. De aller fleste lands ledere både vil og må ta hensyn til disse normene, i alle fall verbalt. Den Hellige Stol, som per definisjon er en verdibasert aktør uten materielle, militære eller geopolitiske interesser, har derfor en unik mulighet til å påvirke gjennom slikt offentlig diplomati.
- Janne Haaland Matlary er professor dr.philos. i statsvitenskap (internasjonal politikk) ved UiO og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har flere internasjonale verv, bl.a. styremedlem i IESE Business School (Barcelone), utenrikspolitisk rådgiver for Liechtenstein, medlem av to pavelige råd i Vatikanet, og medlem av en ‘groupe de sages’ for NATO.
dr.Matlary redegjør for mange av mest kritikkverdige sidene ved den katoslke kirke, på en måte som man må ta på alvor. Hun beskriver den intense kritikken av kapitalisme og liberalisme, dvs frihet, og de ensidige angrepene på Israel , som om det var gode ting.
Ayn Rand angrep Populorum Progressio av Pave Paul VI, i sitt essay “Requiem For Man”. Mange hevdet at hun overdrev sterkt, men dr.Matlary bekrefter her (indirekte) at Ayn Rand kun beskrev kirkens synspunkter på en saklig måte.
Matlary er først og fremst KONVERTITT, de fleste andre kristne (som meg) er KATOLIKKER. Merk dere forskjellen! La oss tøre å tenke uavhengig av den kvalme konverterende norske provinsielle eliten.
Sjekk elles hennes angrep på Vebjørn Selbekk under karikaturstriden i fjor. Og hennes angrep på “laverestående” kristne , som pinsevenner f eks (= enfoldige).
Den katolske kirke, som sådan, har ingen mening som går imot kapitalisme, Bush eller Israel. Dette fremgår også av Matlarys kronikk. Paven gikk imot innvasjonen i Irak, men det var hans personlige oppfatning (Kirken er alltid imot krig). Israel og Bush´s politikk, kan man godt fordømme, eller gi sin tilslutning til, som katolikk.
Kirken, fordømmer derimot brudd på menneskerettighetene, og uhemmet misbruk og undertrykkelse av de fattigste, spesielt i U-landene. Dette er en synd.
Selv er jeg en tro Israel-tilhenger, og jeg støttet, under tvil USAs inngripen i Irak. Dette siste, p.g.a. min mangeårige interesse og engasjement i Irak. Saddam Hussein måtte for enhver pris fjernes. Slik tenkte jeg i 2003. Politisk har ikke den katolske Kirke noen politisk mening, men som oftest blir den allikevel kritisert fordi Kirken tydeligst har fordømt sosialismen, og dens klare brudd på alminnelige menneskerettigheten (sic)