Norge kan bidra til å løse klimaproblemet ved å ta sin del av ansvaret for å kutte utslippene, ved å være en pådriver for nye internasjonale avtaler, og ved å utvikle løsninger som også andre land kan ta i bruk.
Artikkelen er hentet fra Minerva 2-07, der
klima og miljø var hovedtema
Våre utslipp av klimagasser forårsaker klimaendringer som vil få alvorlige konsekvenser. Det er behov for å kutte verdens samlede utslipp med minst 80 prosent innen 2050 for å unngå de mest dramatiske konsekvensene. Norge kan bidra til å løse problemet ved å ta sin del av ansvaret for å kutte utslippene, ved å være en pådriver for nye internasjonale avtaler, og ved å utvikle løsninger som også andre land kan ta i bruk.
Menneskeskapte klimaendringer
Det er ingen tvil om at klimaet er i endring. Av de tolv siste årene (1995-2006) var elleve blant de tolv varmeste årene siden målingene begynte i 1850. Gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt med 0,75 grader de siste hundre årene. Alle de store havområdene har også blitt varmere.
I februar i år la FNs klimapanel fram hovedfunnene i den første av tre delrapporter. Den slo fast at det er meget sannsynlig at det meste av klimaendringene vi har observert de siste femti årene er menneskeskapte. Klimamodellenes evne til å gjenskape den observerte variasjonen i klimaet de siste 150 årene er et viktig holdepunkt for å hevde dette. Dersom man kun tar hensyn til de naturlige klimafaktorene skulle kloden vært avkjølt de siste 30-40 årene. Det er det motsatte som har skjedd. Bare ved å ta hensyn til både naturlige og menneskeskapte faktorer er de i stand til å gjenskape den observerte klimavariasjonen – og det er de menneskeskapte faktorene som forklarer oppvarmingen de siste 30-40 årene. Den viktigste av disse faktorene er utslipp av klimagasser (som CO2). Våre utslipp har ført til at innholdet av CO2 i atmosfæren har økt med nesten 40 prosent siden den industrielle revolusjonen.
Mønsteret i oppvarmingen gir oss også grunn til å tro at endringene er menneskeskapte. Den nederste delen av atmosfæren (troposfæren) har blitt varmere, mens høyere lag (stratosfæren) har blitt kaldere. Et slikt mønster er i samsvar med virkningen av økt innhold av klimagasser i atmosfæren, men ikke med at det for eksempel skulle være økt innstråling fra sola som forårsaker endringene.
Selv om vi med stor grad av sikkerhet kan hevde at de observerte klimaendringene er menneskeskapte kan vi ikke si nøyaktig hvor store endringer våre utslipp vil føre til i framtida. Et stort usikkerhetsmoment er selvsagt hvor store våre utslipp kommer til å bli. Et annet viktig og usikkert moment er den såkalte “klimafølsomheten”: den gjennomsnittelige globale oppvarmingen vi kan forvente å få ved en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren. Selv om vi ikke vet nøyaktig hvor stor klimafølsomheten er, er vi nå i stand til å uttrykke usikkerheten som en sannsynlighetsfordeling. FNs klimapanel fastslår at det er 70 prosent sannsynlighet for at den ligger mellom 2 og 4,5 grader, og at det bare er 10 prosent sannsynlig at den er mindre enn 1,5 grad.
På grunn av disse usikre faktorene er det ikke mulig å gi et enkelt anslag for hvor store framtidige klimaendringer kan bli. Men, ved å ta høyde for en rekke av disse usikre faktorene anslår FNs klimapanel et intervall: I år 2100 vil temperaturen ha økt med mellom 1,1 og 6,4 grader – dersom vi ikke iverksetter tiltak for å begrense klimaendringene.
Med økte temperaturer vil vi få økt hyppighet og intensitet av ulike typer ekstremt vær. Det er svært sannsynlig at det vil bli flere hetebølger og flere episoder med ekstremnedbør. Det er sannsynlig at orkaner vil bli sterkere, men mindre sikkert om det vil bli flere av dem. Det er også sannsynlig at det vil bli mer tørke.
Konsekvenser av klimaendringer
I påsken la FNs klimapanel fram sin andre delrapport. Denne omhandler blant annet virkningene av klimaendringer. Vi har allerede observert at isbreer smelter, våren kommer tidligere mange steder, og dyre- og plantelivet endrer seg i polarområdene. Klimaendringene vil ha både positive og negative virkninger, men de negative vil dominere – og de vil bli langt større og mer dramatiske i framtida enn de vi observerer i dag. For eksempel vil klimaendringer gi flere sykdomstilfeller og dødsfall, blant annet på grunn av hetebølger, oversvømmelser, stormer, branner og tørke.
Jordbruket er et godt eksempel på at endringene kan slå begge veier. Dersom temperaturen ikke øker mer enn 1-3 grader kan nettoeffekten for verdens matproduksjon bli positiv. Men selv små endringer vil gi en negativ virkning på matproduksjonen i tørre og tropiske områder. I mange afrikanske land vil mattilgangen bli redusert som en følge av klimaendringer. Det skyldes en forventet reduksjon i arealet som egner seg for jordbruk, kortere vekstsesong og redusert produktivitet. Afrika vil også bli rammet av redusert vanntilgang. Allerede i år 2020 vil 75 til 200 millioner afrikanere være utsatt for økte problemer med vanntilgang som en følge av klimaendringer.
Generelt gjelder det at de fattigste (landene og menneskene) blir hardest rammet. Det skyldes både at de lever i områder med høy risiko (slik som på flomsletter eller i tørre områder), at de er mer avhengige av klimafølsomme ressurser som lokalt mat og vann, og at de har mindre ressurser (spesielt økonomiske) til å tilpasse seg klimaendringene.
Klimaendringene kan få svært alvorlige konsekvenser for klodens planter, dyr og økosystemer. Allerede nå registreres det store endringer i utbredelsen og bestandsutviklingen til flere arter som en følge av klimaendringer. Dersom temperaturen øker med mellom 1,5 og 2,5 grader står 20 til 30 prosent av alle kjente dyre- og plantearter i fare for å bli utryddet.
Et av de store risikomomentene knyttet til klimaendringer er faren for raske endringer i store naturlige systemer – slik som tap av regnskogen i Amazonas, at Golfstrømmen stanser eller en nedsmelting av kontinentale isbreer. Dersom Grønlandsisen og Vest-Antarktis skulle smelte ville havnivået stige fem meter. Det ville føre til at 15 prosent av landarealet i Sør- og Øst-Asia forsvant. Globalt ville det innebære at 270 millioner mennesker måtte flytte på seg. Faren for slike hendelser øker med høyere temperaturer.
Konsekvenser for Norge
Norge er et av de landene i verden som – isolert sett – slipper billigst unna klimaendringene. De samlede økonomiske kostnadene vil trolig være små så lenge temperaturen ikke øker mer enn noen få grader. Det skyldes blant annet positive effekter som at lengre vekstsesong og høyere temperaturer gir økt produktivitet i jord- og skogbruket, at økt nedbør kan gi økte inntekter fra vannkraft, mens økte temperaturer vil redusere oppvarmingsbehovet. Negative virkninger for Norge vil være at økt hyppighet og intensitet av ekstremvær kan gi store skader fra blant annet flom og skred.
Økte temperaturer i havet vil gi bedre vekstvilkår for fisk. Det kan bety at fiskearter som torsk og sild vil trekke nordover mot kaldere havområder, mens nye arter kommer til. De mulige endringene for fiskeriene leder videre til et viktig poeng: Mens de samlede økonomiske kostnadene ikke trenger bli store for Norge, kan lokale og sosiale kostnader bli store, for eksempel dersom en fiskebestand flytter seg, og lokalsamfunn fraflyttes som en følge.
Det viktigste poenget når det gjelder virkninger av klimaendringer for Norge er likevel at Norge er en del av verden, og at det gir liten mening å se på virkningene i Norge isolert: Det som skjer i resten av verden berører oss økonomisk, politisk, sosialt og moralsk. Virkningene av klimaendringene vil bli store, og de kan bli svært dramatiske.
Behovet for utslippskutt
Vi kan ikke unngå at klimaendringene blir større enn de vi observerer i dag. Det skyldes at vi allerede har sluppet ut store mengder klimagasser, og at noen av disse gassene (som CO2) vil forbli i atmosfæren i opp til flere hundre år. Disse gassene vil fortsette å bidra til oppvarming, siden det tar lang tid å varme opp de enorme mengdene vann som finnes i verdens hav og isbreer. Selv om vi skulle klare å kutte utslippene til null i dag vil temperaturen likevel øke med mellom 0,4 og 0,5 grader.
Siden det allerede er for sent å unngå et visst omfang av klimaendringer må tilpasning være en sentral del av en strategi for å håndtere klimaendringene. Eksempler på tilpasning i Norge er at jordbruket kan ta i bruk nye vekster, som for eksempel mais, for å dra nytte av forbedrede vekstvilkår, mens kostnadene ved bygging og vedlikehold av bygninger og infrastuktur vil øke fordi vi må ta høyde for økt nedbør og hyppigere ekstremvær. Men, mulighetene for vellykket tilpasning minker og kostnadene ved tilpasning øker jo større klimaendringene blir – selv i et relativt robust land som Norge. Derfor finnes det grenser for hvor store endringer det er mulig å tilpasse seg – og tiltak for å redusere klimaendringene er nødvendige.
Det vil kreve store kutt i de globale utslippene å begrense temperaturøkningen til 2-3 grader – som er det vi må klare for å unngå de mest dramatiske konsekvensene. Basert på sannsynlighetsfordelingen for klimafølsomheten – som ble omtalt tidligere – kan vi tallfeste hvor store kutt som må gjennomføres for å ha en gitt sjanse til å nå et mål: Dersom vi skal ha mer enn 50 prosent sjanse til å begrense temperaturøkningen til 2 grader må vi redusere utslippene med så mye som 80 prosent innen 2050 (i forhold til utslippene i år 2000). Skal vi ha en større sjanse til å unngå mer enn 2 grader temperaturøkning må vi redusere utslippene enda mer.
Det finnes ulike strategier for å gjennomføre slike utslippskutt. Vi kunne for eksempel starte forsiktig, og vente på ny og billig klimavennlig teknologi for å unngå store kostnader, og så kutte utslippene dramatisk når denne teknologien blir tilgjengelig. Det er mange som har argumentert til fordel for en slik strategi. For eksempel godtok den sittende regjeringen at gasskraftverket på Mongstad (som skal stå ferdig i 2010) ikke trenger å ha på plass et fullskala anlegg for rensing av CO2 før i 2014. Argumentet for dette var nettopp å gi tid til å utvikle bedre og billigere teknologi. Kanskje er det en god strategi i dette tilfellet, for vi trenger utvilsomt ny teknologi for å møte klimautfordringen. Men, vi trenger samtidig å starte raskt med å kutte utslippene. Det skyldes både tregheten i klimasystemet (temperaturen fortsetter å øke lenge etter vi har kuttet utslippene), og at jo lengre vi venter jo raskere må vi kutte utslippene. Det siste poenget er viktig fordi det finnes grenser for hvor raskt det er politisk og økonomisk gjennomførbart å kutte utslipp. Dersom vi setter noen tall på hvor mye raskere kuttene må skje dersom vi venter ser vi tydeligere hvor stor denne utfordringen er:
La oss anta at det ville være mulig å kutte de globale utslippene med en prosent i året (noe som ville være svært ambisiøst). Da ville temperaturøkningen i år 2100 trolig bli rundt tre grader. La oss så anta at vi blir enige om at dette blir dyrt, og velger å vente i ti år for å få tid til å utvikle ny og billigere teknologi. Da måtte vi deretter kutte utslippene med to prosent i året for å fortsatt begrense temperaturøkningen til tre grader. Dersom vi valgte å vente så lenge som tjue år med å kutte utslippene måtte de årlige kuttene deretter være så høye som 5 prosent i året for å nå det samme klimamålet. Det finnes svært gode grunner til å tro at så store kutt ikke ville la seg gjennomføre. For eksempel har store kapitalinvesteringer, som for eksempel kraftverk, en økonomisk levetid på 30-40 år. Å stenge slike kraftverk før tiden for å redusere utslippene av klimagasser ville innebære store økonomiske kostnader. For å unngå dette er det fornuftig å starte tidlig med klimatiltak, og holde de årlige reduksjonene på et lavere nivå – slik at kullkraftverkene kan tas ut av drift etter hvert som de når enden av sin levetid (og ikke før). Dersom vi venter med klimatiltak kan det bli gjort store investeringer i kraftverk og annen energiinfrastruktur, som det vil være svært dyrt å kvitte seg med senere. De høyere kostnadene vil gjøre det politisk vanskeligere å få aksept for raske utslippskutt. Derfor er det gode grunner til å starte utslippskuttene i dag.
Tiltak og virkemidler
Vi kan ikke vente på ny teknologi før vi begynner å kutte utslippene. Men, vi har da også allerede den teknologien vi trenger for å få til betydelige utslipsskutt uten at det trenger å gå ut over vår levestandard. Lavutslippsutvalget, som la fram sin rapport i fjor høst, anbefalte en tiltakspakke som kan redusere norske utslipp med i størrelsesorden 2/3 innen 2050 med små nasjonaløkonomiske kostnader (selv om investeringskostnadene vil være høye i starten). Tiltakene som ble anbefalt var i hovedsak teknologiske, og omfattet utvikling av klimavennlige teknologier som karbonfangst og – lagring, innfasing av lav- og nullutslippskjøretøy, innfasing av CO2-nøytralt drivstoff (som bioetanol og hydrogen), elektrifisering av sokkelen og utbygging av mer “ny fornybar” kraft.
Det mest effektive virkemidlet for å få tatt i bruk eksisterende klimavennlig teknologi er å øke kostnadene på utslipp av klimagasser (for eksempel gjennom kvotehandel eller en CO2-avgift). I Norge har vi allerede noen slike virkemidler på plass. Det er spesielt viktig at virkemidlene i klimapolitikken er troverdige og langsiktige. Uten en pris på utslipp av klimagasser, samt et troverdig signal fra myndighetene om at kravene om utslippskutt (og dermed også prisen på utslipp) vil øke over tid, har ikke næringslivet tilstrekkelige insentiver til å utvikle ny og klimavennlig teknologi – og til å ta den i bruk. I dag har vi en pris på størsteparten av utslippene i Norge, men ikke noe spesielt troverdig signal om at denne prisen vil øke over tid.
Det er også nødvendig å satse mer på teknologisk forskning og utvikling med bruk av offentlige midler enn det gjøres nå (bl.a. fordi ikke alle teknologier vil være privatøkonomisk lønnsomme). En type “teknologi” som ofte blir oversett i diskusjoner om klimapolitikk er politiske, administrative og forvaltningsmessige strategier. Vi trenger å utvikle strategier som gjør det enklere å kutte utslippene, ikke minst ved å finne fram til løsninger som får politisk aksept. For eksempel er det viktig å få til en byutvikling som legger til rette for bruk av kollektivtransport og ikke skaper et press i retning av økt privatbilisme (slik bygging av nye kjøpesenter og varehus utenfor de store byene gjør). Vi trenger også å lære mer om hvordan vi kan påvirke individuell atferd, for eksempel for å få flere til å foreta lønnsomme private investeringer som i varmepumper.
Norges bidrag
I klimapolitiske diskusjoner er det alltid viktig å ha et perspektiv som går langt ut over Norges grenser. Det ville ikke være noe poeng i at Norge alene kuttet sine utslipp av klimagasser. Men, vi kan gi to viktige bidrag. Det første er å ta vår del av ansvaret. Det er meningsløst å argumentere med at det ikke gir mening å kutte våre utslipp fordi andre land slipper ut så mye mer. Hva om USA – som slipper ut mest klimagasser av alle land – ble splittet opp i 75 uavhengige stater med 4 millioner innbyggere i hver. Ville amerikanerne da ikke ha noe ansvar for å kutte sine utslipp siden de da kunne peke på mange andre land som er større og som slipper ut mer enn hver av de 75 uavhengige amerikanske statene? Administrative grenser setter ikke grenser for det moralske ansvaret. Vi må fokusere på våre utslipp – målt som utslipp per innbygger.
Norge kan for det andre bidra til utslippskutt i andre land på to måter. Vi kan være en pådriver for nye internasjonale klimaavtaler – og vår mulighet til å være en troverdig pådriver blir styrket om vi kan vise til egne utslippskutt. Vi kan også bidra til å utvikle teknologier og politiske løsninger som kan gjøre det billigere og enklere å kutte utslipp i andre land. Vi burde imidlertid ikke satse alt på en hest (for eksempel karbonfangst og –lagring), og vi trenger også å iverksette tiltak for å få de erfaringene som hjelper oss til å finne fram til de gode politiske og administrative løsningene.
- Steffen Kallbekken jobber på CICERO, Senter for klimaforskning
Minerva gir her spalteplass til en av venstresidens premissleverandører – utrolig… I skrivende stund har Kyoto-avtalen kostet verdenssamfunnet US$ 403,033,808,009. Den estimerte temperaturgevinsten som følge av denne “investeringen” anslås til 0.004179614°C innen utgangen av år 2050. Det vil med andre ord si at mennesket er i stand til å senke middeltemperaturen på jordkloden med 1°C til en kostnad av ca. 100 billioner dollar.
Halleluja!
Se forøvrig denne:
http://www.dnof.no/index.php?option=com_content&task=view&id=244
Det virkelige problemet er befolkningsvekst. Men ingen snakker om det.
Thomas,
jo noen snakker om befolkningsvekst. Det er et sentralt tema i min klimabok som kommer ut om en måneds tid.
Det påpekes at handlesentra fører til økt privatbilisme. Det er vel snarer motsatt. Jeg kjører til handlesenteret, parkerer, og utfører all handling der. Alternativet for de fleste er å kjøre fra butikk til butikk, fra Skøyen til Alnabru. Som Børge S. Amundsen kommenterer: Artikkelen argumenterer bortimot på de ventrseorientertes premisser.
F.eks. kan det nevnes at da temperaturmålingene begynte ca 1850 var jorden på sitt kaldeste over en 4-6000 års periode. Det er vel naturlig at det fra da vil gå kun en vei med temperaturen, uansett menneskets bidrag eller ikke. Men det underslåes jo i de venstreorientertes argumentasjon.