Globalisering er ikke et nytt fenomen påtvunget verden av ”nyliberalister” og IMF, men en prosess som har pågått i tusenvis av år.
Nayan Chanda
Bound Together – How Traders, Preachers,
Adventurers, and Warriors Shaped Globalization
Yale University Press, 2007
Dagens globaliseringsmotstandere mangler historisk kunnskap. Globalisering er ikke et nytt fenomen påtvunget verden av vestlige ”nyliberalister” og IMF, men en prosess som har pågått i tusenvis av år.
Dette er konklusjonen vi kan trekke etter å ha lest Nayan Chandas svært så underholdende globaliseringshistorie, Bound Together. Chanda er selv en nær observatør av globaliseringsprosessen etter mange års virke som skribent og redaktør for Far Eastern Economic Review og Asian Wall Street Journal Weekly. Selv er han av indisk opprinnelse og er i dag tilknyttet senter for globaliseringsstudier ved Yale University.
Globaliseringens lange linjer
Forestill deg en by med bugnende markeder og mennesker av alle hudfarger og religiøse overbevisninger – en by der det snakkes over 80 forskjellige språk og der alle, uavhengig av etnisk bakgrunn, er involvert i fredelig handel med hverandre.
Dette er verken en beskrivelse av de mest kosmopolitiske metropolene av i dag, en scene hentet fra en fiksjonsroman eller en liberal utopisk framtidsdrøm, men derimot slik livet fortonte seg i den malaysiske verdensbyen Malacca (Melaka) på 1400- og 1500-tallet. Og Malacca var kun ett av mange slike handelssentra konsentrert rundt ”den store innsjøen”, det indiske hav, på midten av forrige årtusen.
Går vi enda lenger tilbake i tid, til 600- og 700-tallet, finner vi om mulig et enda mer imponerende handelssentrum, nemlig byen Chang’an (dagens Xian), hovedstad i det kinesiske imperiet og det østlige endepunktet for den berømte Silkeveien. Med sine 1 million innbyggere var dette verdens største by med et mylder av handelsmenn og misjonærer.
Hva er så betydningen av dette? Jo, det viser oss at globalisering neppe er et nytt fenomen. Som Chanda tydelig illustrerer gjennom mangfoldige eksempler, er globalisering en prosess som har vært med oss siden sivilisasjonens spede begynnelse.
Ikke nok med det. Som tittelen riktig påpeker er det ikke bare handel og kommunikasjon som binder menneskeheten sammen. Faktisk er det slik at vi alle også har samme genetiske opphav i en distinkt stammor og stamfar, noe genforskningen har kunnet slå fast de siste tiårene. Det vil si at menneskeslekten slik vi kjenner den kan spores tilbake til to faktiske mennesker som levde for titusener av år siden i Afrika – virkelighetens Adam og Eva.
Forklaringen på det kulturelle og biologiske mangfoldet vi ser i dag er at våre forfedre vandret ut av Afrika for ca. 50 000 år siden og spredde seg over hele den beboelige delen av kloden. Dermed var menneskeheten spredd for alle vinder. Globalisering, slik Chanda ser det, er gjenforeningen av menneskeheten, en prosess som tok til etter at jordbruket ble introdusert for litt over 10 000 år siden.
Hva er det så som driver fram denne prosessen? Chanda identifiserer fire ulike grupper av globaliseringspådrivere som han kaller handelsmenn, misjonærer, eventyrere og krigere. Sammen har disse gruppene, på godt og vondt, bundet verden stadig tettere sammen i bånd preget av handel, kulturell utveksling og makt.
Et lite stykke globaliseringshistorie
Chanda gjør et stort poeng av at de fleste produkter vi tar i bruk i dag kunne hatt merkelappen ”made everywhere” fordi de er et resultat av århundrer med kulturell utveksling. De bærer altså med seg et lite stykke globaliseringshistorie. Kaffeplanten, for eksempel, kommer opprinnelig fra Etiopia, men ble først kjent i Yemen på 1400-tallet da muslimske mystikere (sufier) drakk kaffe for å beruse seg uten alkohol og hengi seg til midnattsbønn – derav k’hawah, ”muslimsk vin”. Århundret etter ble Yemen erobret av ottomanene, og i 1554 åpnet det første kaffehuset i Istanbul. Det ble en umiddelbar suksess, og siden har kaffen vandret jorden rundt. På rundt 500 år har noe som kun eksisterte lokalt ved Rødehavet, og som opprinnelig ble brukt ved muslimsk bønn, endt opp som en vare som genererer milliarder av dollar i året, sysselsetter 20 millioner familier i femti land og blir konsumert av millioner av mennesker hver eneste dag.
Et annet eksempel er bomull, som opprinnelig kun vokste i området rundt Indus-elva der planten ble dyrket allerede for 4000 år siden. Inderne ble svært flinke til å veve klær og farge stoffer, hvilket tiltrakk seg handelsmenn fra fjern og nær. Europeerne, med sine kløende og ubekvemme ullklær, oppdaget ikke indiske bomullstekstiler før Vasco da Gama åpnet en direkte handelsrute med Asia rundt år 1500. Dette førte etter hvert tiløkonomisk boom i India, som sto for 25 prosent av global BNP rundt år 1700, og tekstilene deres var verdens største eksportprodukt helt fram til den industrielle revolusjonen.
Den enorme etterspørselen etter indiske stoffer i England førte til en av historiens først dokumenterte antiglobaliseringskampanjer. I 1664 oppfordret Thomas Mun alle rettskafne kristne til ikke å gå med klær laget av hedninger. Og på begynnelsen av 1700-tallet samlet sinte engelske tekstilarbeidere seg i protest og rev de såkalte calicoes av tilfeldige mennesker på gata. Ikke ulikt dyrevernsforkjempere som i våre dager kaster maling på pelsjakker, ble uheldige eiere av indiske bomullsklær tilsauset av blekk og andre fargestoffer.
I dag er bomull og bomullsklær en virkelig global næring, med tekstilproduksjon i stor skala i land som Bangladesh og Kina og råbomull som en av de viktigste eksportvarene i Vest- og Sentral-Afrika, der rundt 10 millioner mennesker lever av dette.
Globaliseringens mørke ansikt
Den stadig økte kulturelle og økonomiske utvekslingen mellom klodens innbyggere har utvilsomt beriket livene våre både økonomisk og kulturelt. Tenk så kjedelig og ubekvemt det hadde vært å være nordmann hvis vi fortsatt måtte gå rundt i antrekk utelukkende laget av ull og spise det som i vår lille avkrok av kloden opprinnelig fantes av planter og dyr, inkludert sild, men ikke poteter. For ikke å snakke om hvor fattige vi hadde vært uten handel, og hvor liten vår kunnskapshorisont hadde vært uten kulturelle impulser utenfra.
Men globaliseringen har selvfølgelig også en mørk side. Verdensbyen Malacca ble raskt offer for portugisernes globale ambisjoner om å dominere internasjonale handelsstrømmer ved bruk av fysisk makt. Fredelig handel ble erstattet med kanonbåter og soldater. Etter hvert utviklet det seg et kappløp blant de europeiske statsmaktene om å sikre seg tilgang på varer og kontroll av handelsruter.
Historien om menneskehetens gjenforening de siste ti tusen årene, vår felles globaliseringshistorie, slik Chanda definerer det, er utvilsomt full av grusomheter. Ikke bare har herskere og deres soldater forårsaket enorme menneskelige lidelser, men også bakteriene har skapt død og fordervelse. Da europeerne satte fot på det amerikanske kontinent, tok infeksjoner livet av nesten alle indianerne som levde der. Opp mot 100 millioner intetanende mennesker døde av kopper, influensa og difteri, og de som overlevde ble ofte utsatt for de mest barbariske handlinger.
Globaliserte antiglobalister
Europeernes ofte grusomme framferd i tidlig moderne tid, fra Columbus til avskaffelsen av slaveriet på 1800-tallet, etterlot et dypt inntrykk på deres etterkommere. Dette gjelder ikke minst kanskje den første intellektuelle globaliseringskritikeren, Karl Marx, som så ”universell gjensidig avhengighet” – eller det vi i dag kaller globalisering – som et resultat av kapitalistenes ”varulv-aktige hunger” e­­tter profitt, slik det ble formulert i Det kommunistiske manifest (1848).
I sin iver etter å fordømme hele den bestående samfunnsorden og europeernes historie opp til hans egen levetid, gjorde Karl Marx aldri noe analytisk skille mellom det frie markedet (laissez faire) og bruk av militærmakt og tvangsmidler for å berike seg. For ham var begge deler kapitalisme. Slik er det også for mange av dagens globaliseringsmotstandere.
Globalisering blir gjerne assosiert med et vestlig økonomisk system – kapitalismen – som ”Vesten”, ved maktmidler, presser på ”Resten”. Hvis vi med globalisering forstår kulturell utveksling og handel, så er dette intet mindre enn en historisk myte. ”Vesten” kom relativt sent inn i den internasjonale handelen som en dominant medspiller. Handel på tvers av det indiske hav, for å ta ett historisk eksempel, hadde pågått i århundrer før portugiserne kom med sine kanonbåter og terroriserte den frie handelen i området. Og hvis det er noe som bør beskrives som kapitalistisk, i forståelse av laissez faire, så er det i hvert fall ikke portugisernes oppførsel.
Ironisk er det også at mange av globaliseringsmotstanderne er tilhengere av beskyttelse for produsenter i de rike landene, mens de fattige landene står på utsiden og ønsker markedsadgang for sine produkter. Vernetoll og subsidier undergraver levebrødet til millioner av mennesker i utviklingslandene. Økonomer tilknyttet Verdensbanken og IMF har regnet ut at handelsbarrierer i tekstilsektoren alene har kostet utviklingslandene førti milliarder dollar i tapte eksportinntekter og tatt fra dem 27 millioner jobber, hvilket vil si 35 jobber for hver jobb beholdt i de rike landene. Presidentene i Mali og Burkina Faso skrev i New York Times i 2003 at amerikanske bomullssubsidier, som årlig utgjør 6 milliarder dollar, et beløp større enn Burkina Fasos BNP, hovedsakelig blir gitt til 2500 velstående farmere, hvilket undergraver levebrødet til 10 millioner fattige afrikanere.
Men globaliseringsmotstanderne har rett når de peker på noen av de kortsiktige negative virkningene av økt økonomisk internasjonalisering. Den ”kreative ødeleggelsen”, som finner sted når arbeid og kapital overflyttes til der den kan brukes mest effektivt, vil alltid skape noen grupper av tapere på kort sikt, nemlig de produsentene som nå må finne på noe annet å gjøre. I en dynamisk og velfungerende moderne økonomi vil andre sektorer kunne fange opp mange av disse, og de som faller helt ut vil hjelpes av de industrialiserte landenes velferdsordninger. Men for en liten bonde i Afrika eller Latin-Amerika kan endringer i handelsmønstre og svininger i priser ha svært alvorlige konsekvenser.
Økonomisk og kulturell integrasjon har blitt møtt med motstand opp gjennom historien, slik vi så med indiske bomullstekstiler i England for 300 år siden. Men aldri har virkningene vært så synlige og så langt framme i folks bevissthet som i dag. En hovedårsak til det er at internett og andre kommunikasjonsmidler har bundet oss stadig tettere sammen. Nok et ironisk trekk ved dagens antiglobaliseringsaktivister er dermed at de selv er et produkt av den globaliseringen som de så bittert kjemper mot.
Myten om det nasjonale
Globalisering er, skal vi ta Chanda på ordet, et fenomen som har vært med oss i mange tusen år, drevet fram av menneskets iboende trang til å forbedre sine levekår og tilfredsstille sin nysgjerrighet, samt herskeres ambisjoner om å bygge imperier og misjonærers kall til å spre sine ideer om hvordan andre bør leve.
Som Chanda illustrerer med sin gjenfortelling av bomullens og kaffens historie, er det meste av det vi forbruker i dag et produkt av tidligere kulturell kontakt – med andre ord globalisering. Dette er et poeng vi kan finne igjen hos andre. Den amerikanske økonomen Tyler Cowen har i sin bok om kulturell globalisering, Creative Destruction (2002), vist at ”innfødt” kultur, slik som karibiske steel band, musikk fra Zaire og navajo-indianernes teppekunst, er et resultat av teknologioverføring og kulturell kontakt. Denne observasjonen gjelder ikke minst hvis vi tenker på hva vi spiser. ”Innfødte” matretter består ofte av ingredienser som har reist langt og har sitt lille stykke globaliseringshistorie å fortelle.
Chanda er heller ikke alene om sin visjon om at menneskeheten er én. Dette var en framtredende idé blant 1800-tallets liberale tenkere, spesielt frihandelsforkjempere. Richard Cobden kom i 1846 med følgende profeti:
Jeg ser i frihandelsprinsippet, det som vil […] trekke menneskene sammen, skyve til side motsetninger basert på rase, tro og språk og samle oss i bånd av evig fred. […] Jeg tror at slike ting [som krig og imperialisme] vil opphøre […] når menneskeheten blir én familie og fritt utveksler fruktene av sitt arbeid med sin nestemann.
Framtidsutopien om menneskeheten integrert i ett stort fellesskap, eller Duniya, som Chanda kaller det, fikk et alvorlig skudd for baugen da en ny form for nasjonalisme fikk sette dagsorden mot slutten av 1800-tallet og frihandel gradvis ble erstattet av proteksjonisme og stormaktsrivalisering. Disse nasjonalistiske og aggressive kreftene kulminerte i krigsutbruddet i 1914, og med første verdenskrig og den store depresjonen på 1930-tallet fikk globaliseringsprosessen et kraftig tilbakeslag.
Det måtte nok en katastrofe til, andre verdenskrig, før politiske ledere i de vestlige landene endelig la om kursen og innså betydningen av åpnere grenser og internasjonalt samkvem. Den internasjonaliseringen vi ser i dag, populært kalt globalisering, er altså intet nytt fenomen, men gjenopptagelsen av det som har vært en vedvarende, om enn tidvis skiftende, trend i menneskehetens historie.
Chanda kommer bare kort inn på dette tilbakeslaget, og gir dessverre ingen god forklaring på antiglobaliseringskreftene som har satt sitt preg på 1900-tallets historie. En bedre forståelse av dette gis i boken Against the Dead Hand (2002), av Brink Lindsey fra den liberale tankesmia Cato-instituttet. Her fortelles det om globaliseringshistorien i moderne tid, med vekt på kampen mellom ulike politiske og økonomiske doktriner – liberalisme versus ulike former for statlig styrt økonomisk utvikling.
Chandas bok lider også av å være lite analytisk i forhold til de økonomiske problemstillinger globaliseringen reiser. Her er annen globaliseringslitteratur langt bedre, slik som A Future Perfect (2000), skrevet av John Micklethwait og Adrian Wooldridge fra the Economist.
I det hele står Chandas bok igjen som en serie med artige og interessante anekdoter og personlige opplevelser tvunnet rundt ulike temaer knyttet til globaliseringshistoriens lange linjer. I så måte fungerer boken godt for lesere med lite kjennskap til det fagfelt som i dag gjerne går under navnet globalhistorie, og den kan være en god introduksjon til dette.
Nayan Chanda
Bound Together – How Traders, Preachers, Adventurers, and Warriors Shaped Globalization
Yale University Press, 2007
Ja, globaliseringen har en lang historie. Men det betyr ikke at alle konsekvenser av denne prosessen skal aksepteres. Vi må også skille mellom (a) globaliseringen som en langvarig, “naturlig” økonomisk og kulturell utvikling, og (b) den eskalerte økonomiske globaliseringen vi har sett de siste 20 årene. Kulturen, samfunnets verdier, henger ikke sammen med den økonomiske utviklingen. Vi har fått en liten gruppe kapitalister som kjøper og selger over hele verden tilsynelatende uten noen etiske bånd, og en liten gruppe intellektuelle som støttetropp.