At direktøren ved Nasjonalmuseet vil ha enerett til å representere institusjonen utad utgjør ingen trussel mot ytringsfriheten.
I det siste har det rast en heftig debatt om ytringsfrihet ved Nasjonalmuseet. Men media har forvridd saken, og enkelte av de ansatte ved museet har åpenbart et samarbeidsproblem.
Debatten startet da museumsvert ved Nasjonalmuseet, Najam Urnes, i Dagsavisen 4. september klaget over at hun kanskje vil miste drømmejobben. Morgenbladet mente at dette skulle ha vært en av årsakene til at nyansatt direktør ved museet, Allis Helleland, på et påfølgende allmøte ga beskjed om at alle spørsmål om prioriteringer og strategisk utvikling i institusjonen nå skulle besvares av henne.
Til Morgenbladet sa Helleland at “De ansatte skal passe jobben sin. Det står ikke i noens stillingsinnstruks at de skal snakke med journalister – det er min og pressesjefens jobb.” Ikke rart det ble bråk. Advokat Anine Kierulf mente i Morgenbladet at Hellelands instruks var et grovt innhugg i ytringsfriheten og sannsynligvis ulovlig – senere har hun kommentert dette nyansert i Aftenposten . Professor Kristian Gundersen kalte ledelsesstilen nyautoritær. I mer nyanserte ordelag betonte styreleder i Fritt Ord, Francis Sejersted, at det er uheldig at museets praksis på området er uklar, mens redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse på den annen siden ikke opplevde det som særlig problematisk at Helleland tilsynelatende ville avgrense de ansattes mulighet til å uttale seg.
Det er bra at media og samfunnsdebattanter reagerer mot trusler mot ytringsfriheten. Men samtidig bommer store deler av kritikken på målet. I Morgenbladet sier Helleland samtidig at: ”Selvsagt har de ansatte ytringsfrihet – vi bor da i Norge. De kan snakke om alt de vil, men må presisere at de gjør det som privatpersoner, ikke som ansatte ved Nasjonalmuseet.” Når jeg tar kontakt med henne presiserer hun det samme: I kunstfaglige spørsmål kan selvfølgelig de ansatte uttale seg som de vil, og i andre spørsmål har det aldri vært en intensjon å innsnevre deres mulighet til å uttale seg som privatpersoner. Allmøtet var Hellelands første, og hun tok opp problemstillingen fordi hun har satt i gang arbeidet med å utarbeide en skriftlig kommunikasjonsstrategi (Morgenbladet: Altså ikke på grunn av Urnes). Og en etablert kommunikasjonsstrategi er da noe både ansatte, ledelse og eksterne har glede av?
Forhåpentligvis er det forvirring som ligger til grunn for at Aftenposten på lederplass overreagerer: ”Hun stoler åpenbart ikke på sine egne fagpersoner, og velger å kneble dem som representanter for museet.” Det stemmer ikke; i faglige sammenhenger kan de ansatte uttale seg. Videre sier Aftenposten: ”For at et samfunn skal kunne utvikle seg, er det helt vitalt at de som sitter på faglig kompetanse, både i det offentlig og det private, har mulighet til å delta i samfunnsdebatten.” Det stemmer heller ikke; som privatpersoner kan de delta i debatt om hva de vil, også strategi og ledelse av Nasjonalmuseet.
Et forbilde for Nasjonalmuseet i forhold til ytringer kan være Universitetet i Oslo. Begge er kunnskapsinstitusjoner, og begge forvalter et viktig samfunnsgode med betydelig offentlig interesse. Hvordan organiserer så UiO sin kommunikasjonsstrategi? Når det gjelder fag og forskning, kan faglig ansatte uttale seg på deres felt. Når det kommer til policy-spørsmål kan kun rektor/direktør, dekaner og instituttledere uttale seg på vegne av institusjonen, alt etter hvilket nivå saken er på. Med andre ord det samme som det Helleland formidler på Nasjonalmuseet.
Samtidig er det et par uskrevne regler/normer ved UiO. For det første kan faglig ansatte, som privatpersoner – altså på vegne av seg selv, uttale seg om hva de måtte ønske. Og det gjør de i aller høyeste grad (for eksempel filosofiprofessor Panos Dimas, eliteuniversitetsforkjempere og rabulisten Kristian Gundersen). Det samme vektla Helleland, og det er viktig at denne form for ytringsfrihet holdes høyt som en fundamental verdi.
For det andre skilles det ved UiO mellom faglig ansatte og administrasjon. Der de faglig ansatte har full frihet, har administrasjonen det ikke. Likevel ivaretas deres mulighet til å ytre seg ved at de er organiserte. De tillitsvalgte ytrer seg på vegne av de administrativt ansatte. Selv om også administrativt ansatte dermed har ”aktiv” ytringsfrihet, om enn indirekte, synes praksisen ved Nasjonalmuseet å være mer liberal, fordi de ikke opererer med dette skillet.
Ifølge UiOs normer, men ikke Nasjonalmuseets, går dermed Najam Urnes for langt når hun som administrativt ansatt og privatperson kritiserer institusjonen for en mulig kommende oppsigelse av 70 museumsverterter. Er det Nasjonalmuseet som da bør kritiseres? Men samtidig forverres nok arbeidsklimaet, og Urnes kunne brukt tillitsvalgte som luftekanal. Med historien om uttalelser til media fra ansatte ved Nasjonalmuseet i bakhodet burde nok noen av dem tenke over skillet mellom å varsle om problemer og å sutre om ting de ikke liker. Men samtidig er det altfor drastisk å forby slike uttalelser.
Dermed er det ingen grunn til å mene at ytringsfriheten ved Nasjonalmuseet er truet. Det som derimot er problematisk, er at samfunnsdebattanter som Gundersen, og medier som Morgenbladet og Aftenposten, opptrer lettvint og lite grundig.
Kristian Meisingset,
Kulturredaktør
Lettvint og lite grundig? Kommer det fra Minerva som slapp til Eystein Halle med sin lettvinte paranoia og mildt sagt lite grundige benevnelse av satan rockere?
Joda, det er en del poeng. Det artikkelforfatteren mangler er kunnskap. Hva baserer han sin artikkel på? Mangel på kilder og et preg av personlig mening gjennomlyser artikkelen. Ved nærmere analyse av Nasjonalmuseet ville han funnet at Hellelands uttalelser på det nevnte allmøtet ikke var for å stoppe fagpersoner fra å uttale seg, men heller et forsøk på å skremme ansatte å gå til media med personlige meninger rundt museet. Det vi har sett av Hellelands uttalelser i bla Aftenposten er en pinlilg afære der hun konsekvent mangler konsistens og retning. En analyse av Hellelands deltakelse i mediedebatten rundt dette temaet viser en leder uten klare visjoner for hva hun vil oppnå. Styret har ved ansettelse av ny direktør satt klare retningslinjer for hva de ønsker av Helleland i form av økonomisk og organisatorisk lederskap. Trist er det da å se at deres valg av leder ikke førte til mer ro rundt museet og den roen de ønsket, men heller det motsatte. Jeg spår Helleland en kort tid som direktør ved Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design. Hun har kort og godt ikke det som skal til for å skape den nødvendige ro i stiftelsen. Det positive ved direktør Helleland er hennes evne til å gjøre klart hva vårt Nasjonalmuseeum behøver av lederskap i årene som kommer. En leder som er trygg på seg selv med kunnskap om hvordan mennesker yter sitt beste.