Norske kunstkritikere er mer opptatt av å tale til kunstklikken enn av å utbre kunnskap til et bredere publikum.
Norsk kunstkritikk er ofte ganske kjedelig. Den forholder seg i liten grad til samfunnet og klarer sjeldent å knytte kunsten opp til aktuelle samfunnsdebatter. Resultatet er at den ikke når frem til publikum. Et kontrollspørsmål i denne sammenheng er: Hvor ofte leser kulturinteresserte mennesker, som ikke har kunst som sitt spesialfelt, kunstkritikk?
For internt
Tirsdag 30. oktober arrangerte Norsk Kritikerlag debatten “Kritisk blikk på kunstkritikk” på Mono i Oslo. Man skulle tro et naturlig spørsmål å stille på en slik kveld var: Hva ønsker vi å oppnå med kunstkritikken, og hvordan skal vi oppnå det?
Personlig ville jeg mene at kritikkens mål er å skape interesse for moderne kunst blant et bredest mulig lag i befolkningen. Jeg tror det er svært vesentlig å innrømme at selv om interessen for moderne kunst er økende, er det et faktum at en stor del av Norges velutdannede befolkning ikke forholder seg til moderne kunst.
For en kunstkritiker kan det også være et fruktbart utgangspunkt å innrømme at den stigende interessen for moderne kunst nok heller skyldes flere mediebeviste kunstnere, proffere gallerier, og at det er trendy å samle på kunst, enn et økende antall kunstkritikere. Spørsmålet om hva man ønsket å oppnå med kunstkritikk ble imidlertid aldri stilt på denne debatten, og kan derfor anses for å være av mindre interesse.
De springende punkt var: Hvordan oppleves norsk kunstkritikk av de som virkelig blir berørt av den? Hva ønsker kunstnerne av kritikerne? Tåler kritikerne kritikk? For å få kritikk var kunstnerne Ane Hjort Guttu, Per Gunnar Tverbakk og Ida Ekblad invitert.
Nå skal det ikke hevdes at kunstnerne ikke kom med noen gode poenger. Per Tverbakk var opptatt av at kritikerne må bli flinkere til å trekke paralleller til samfunnet, samt trekke paralleller til historien. Bra, kanskje det også kan føre til mer fengende overskrifter. Samtidig ble kritikerne, med unntak av Klassekampens Tore Næss, anklaget for å ikke tørre å mene noe.
Allikevel viser debattens panel godt hva som er et av det norske kunstmiljøets hovedproblemer. Alle orienterer seg ut i fra hva andre i kunstmiljøet mener. Når man ber kunstnere kritisere kritikken, må det være fordi man mener at kunstnere er en del av primærmålgruppen.
Ikke primærgruppen
Men kunstnere bør ikke være primærmålgruppen. Det interessante er om en kritikk vekker publikums interesse slik at de går på utstillingen og danner seg en individuell mening. Ikke hva kunstneren mener. Så lenge man skriver med kunstneren, eller de andre i miljøet, i mente er det ikke rart at folk ikke tør å mene noe. Du slakter ikke de du vil bli invitert til middag hos på lørdag.
Problem nummer to er at kritikken ofte har et språk som er ekskluderende. Her kan det være belysende å trekke frem www.kunstkritikk.no som er kritikerlagets prosjekt for å revitalisere kunstkritikken. En typisk ingress kan være: ”Utstillingen utvider vårt perspektiv omkring hva animasjonskunst kan være og presterer i overraskende grad å sjonglere mellom ulike diskurser”
Her er det en del spørsmål å stille seg. Det snakkes om vårt perspektiv, men hvem er vi. Tilskueren eller kritikerens venner? Personlig har jeg ikke noe perspektiv på animasjonskunst så hvordan det skal utvides vet jeg ikke. Derimot kan de jo hende at jeg får et syn på det, men det jo for så vidt ikke interessant. Ellers sjonglerer utstillingen mellom forskjellige diskurser. Hvilke diskurser det er sies ikke – de anser vel det for å være selvinnlysende for “de som er med”…
For å få kritikk av norsk kunstkritikk, altså hvorfor den ikke fungerer, bør man invitere det som burde være primærmålgruppen. Det er de som ofte kunne tenke seg å gå på en utstilling. Ikke de som lager den.
Nicolai!
a) Du bør bytte ut termen “moderne kunst”, med samtidskunst. Ingen snakker om moderne kunst lenger. Det er ikke moderne kunst som har blitt trendy, men samtidskunst. Dette er to ulike paradigmer.
b) Det finnes ikke et skarpt skille mellom “kulturprodusenter” og “kulturkonsumenter” slik din ide om en primærmålgruppe tilsier. Snarere et kontinuum. Det bør finnes ett felles språk man kan snakke i til begge poler i kontinuumet.
Tore Næss
Vel, er kunstkritikerens oppgave å appellere til folk med andre interessefelt? Eller skal han eller hun representere det reflekterende blikket til en som har sett mye kunst og som har referansene sine i orden? Jeg vil tro at man skriver for de som interesserer seg for saken – for de som aktivt oppsøker kunstkritikerens arena.
Det jeg syns var skremmende på Mono på tirsdag var at kunstnerne i panelet virket å ha mistet troen på norsk kunstkritikk. At selv ikke norske kunstnerer aktivt oppsøker og leser norske kunstkritikker, er virkelig noe å bemerke seg. Jeg syns debatten bør sirkulere rundt problemstillingen: “Hvordan skal norske kunstkritikere gjenreise respekten fra miljøet?” Man hører jo på folk man har respekt for. Og jeg mener norske kunstskribenter har veldig få steder de kan utfolde seg på, som har en slik status slik at skribentene også får en status å vise til og dermed respekt – og en fast leserskare. VG gir jo fa.. meg terningkast til utstillinger! Det er ikke så veldig respektfremmende, i min mening. Men skribentene må selvfølgelig fortjene lesernes respekt. Ida Ekblad fortalte på tirsdag at de kunstkritikerne som hadde anmeldt hennes siste utstilling på Willy Wonca Inc. hadde vært uvitende i møtet med deres kunst. De hadde vist til at disse kunstnerne tydeligvis var representanter for neste generasjon. Videre hadde de brukte nettopp det som et argument for ikke å uttale seg. Det holder ikke! Man må ha referansene i orden! Og har man ikke det, må man i hvert fall ha så stor interesse for faget at man tilegner seg kunnskap før man uttaler seg i full offentlighet.
Takk for tilbakemeldinger.
Nå var aldri mitt poeng at man skulle skrive kunstkritikker for folk som ikke er interessert i kunst. Poenget var snarere å nå de som er interessert i kunst, eller som kan være interessert i enkelte utstillinger, som politisk kunst, men som trenger å lokkes for å gå på en utstilling. Det er ganske mange mennesker i Norge som synes det er svært spennende å gå på utstillinger når de er i utlandet, men som sjeldent besøker norske gallerier og museer. Selvfølgelig er det synd at ”miljøet” også synes kritikkene er kjedelige. Jeg skulle tro at respekten for kritikere blant kunstnere ville stige, hvis kritikerne klarer å skape en bredere interesse for kunst, som også hjelper den enkelte, ikke jobbe livet av seg for å få respekt i miljøet, men hva vet jeg.
Jeg er enig i oppservasjonen at både produsenter og konsumenter som går på utstillinger. Hvis man kan finne et språk som appellerer til begge er jo det fantastisk. Mitt poeng er at hovedfokuset må være på å nå flest mulig som ikke er inne i kunstverdenen.