Yssen/Valla-saken er tam i forhold til konfliktene innen akademia, hvis vi skal tro norske forfattere.

Et uvant dryss av bøker med norsk Akademia som fortellingsunivers har utkommet på få år. Hvorfor alle disse litterære fornemmelser av universitetsliv, både fra etablerte forfatteres og debutanters penn? I bøker som De beste blant oss, Institusjonen og Herrer i åndenes rike fremstår akademia som gjennomridd av mobbing, faglig korrupsjon og sex som karriereglidemiddel. Lodder de rikets akademiske tilstand?

 

De siste par år er det i norsk målestokk gitt ut et større antall nye romaner med Akademia som fortellingsunivers. I 2007 utkom Vigdis Hjorts Hjulskift og Henrik H. Langelands Francis Meyers lidenskap – begge for øvrig med en litteraturprofessor som hovedperson.  (1) Er en norsk universitetsromantradisjon i ferd med å befeste seg? Har vi kvalitetsreformatorer som Ole Mjøs og Kristin Clemet å takke for denne skrivekåtheten om Akademia? Spørsmålene er verdt nærmere vurdering siden det akademiske livs tilskikkelser ikke har vært et særlig fremtredende skjønnlitterært tema i Norge i forhold til land vi gjerne sammenligner oss med. I det følgende tar jeg for meg tre bøker i denne voksende sjangeren – Helene Uris De beste blant oss (2006), Institusjonen av Victoria Høimork (2005) og Stian M. Landgaards Herrer i åndenes rike(2006).

 

Store forskjeller til tross har disse tre bøkene til felles at de synes å opprinne av sterke erfaringsbearbeidende og selvterapeutiske behov, og av å gjøre offentligheten oppmerksom på at atskillig er råttent i norsk Akademia. Illusjoner om gode faglige fellesskap, intellektuell uavhengighet og redelighet − i den grad de finnes − skal avsløres. Og det er sannelig mye råttenskap som fyller sidene. Speiler det som fortelles under dekke av skjønnlitterære fremstillinger det man ikke kan nå frem med og/eller ikke tør kommunisere internt i de akademiske maktbastionene? Bøkene tyder på at samfunnsinstitusjoner som vitterlig skal hegne om ytringsfrihet sliter med et stort ytringsfrihetsunderskudd når det gjelder eget indre liv.

 

USA og Storbritannia har en hel liten litteraturkanon spekket med universitetslærere og akademisk maskepi – Saul Bellow, Philip Roth og John Updike for å nevne noen. Colin Dexters politiinspektør Morse jakter på mordere i universitetet i Oxfords gamle, prestisjetunge lokaler. Studentlivet ved Ivy League-universiteter skildres i Tom Wolfes Jeg er Charlotte. Russisk skjønnlitteratur vrimler av universitetsprofessorer og akademikere helt tilbake til klassikere som Turgenjevs Fedre og sønner (1862) og Tsjekhovs En kjedelig historie (1889). Utover fiksjonslitteraturen utgis en stadig strøm biografier, selvbiografier og brevsamlinger av kjente universitetslærere og forskere, samt vitenskapshistoriske verk i nevnte og mange andre land. Bidrag innenfor alle sjangere oppfattes tidvis som barometre på et lands akademiske og kulturelle puls og kvalitetsnivå overhodet. Oxford-historikeren Hugh Trevor-Ropers brev ble nylig utgitt, og kunne på så å si hver linje bekrefte Holbergs observasjon om at misunnelse og smålig konkurransementalitet rir Akademia som en 24 timers mare. Britisk offentlighet vet som regel å skille mellom vanlig skitt og kanel og regelrett møkkspredning, med eller uten akademisk avsender og adressat. Trevor-Ropers nedrakking på akademiske kolleger var likevel så altdominerende at anmelderne spurte: Hvorfor brukte denne begavete, suksessrike mannen så utrolig mye tid på å skrive brev, (i dag ville ”skittpakkene” blitt sendt per e-post) med de usleste personlige og faglige karakteristikker og sladder? Og ikke bare om sine konkurrenter i historiefaget, men alle andre han traff på sin akademiske vei? Det må da utvilsomt ha gått på bekostning av hans faglige produktivitet?

 

Tendensen i de nyere tilskuddene til universitetsromansjangeren (om den da kan kalles en sjanger i Norge) er en fremherskende ”noe er råttent” tematikk. Flere av dem er ført i pennen av folk med atskillige års innsideerfaring utover studentlivet. Bøkenes hovedfigurer er vitenskapelig ansatte og aspiranter, de som tar mål av seg til å gjøre (livslang) karriere av forskning og undervisning. To av de tre bøkene jeg omtaler er skrevet av kvinner som arbeidet ved landets største universitet; den tredje av en masterstudent.

 

Svært mye skiller Uri, Høimork og Landgaard hva gjelder fortellergrep og litterær kvalitet. Komparativt sett er Uris bestsellerstatus høyst forståelig. Hver for seg og under ett, fremstår likevel bøkene som nokså slappe forsøk på å bearbeide selvopplevde, dyptgående giftighetstilstander i norsk akademia. Yssen-Valla saken blekner nesten til en Tuppen og Lillemor historie i forhold til den permanente stillingskrig og faglige geriljavirksomhet ispedd terroristiske innslag som universitetslivet synes gjennomsyret av i Høimorks og Uris skildringer. Om ikke ”alt har skjedd”, slik Uri har hevdet om sin roman, tyder mye av det beskrevne likevel på at Arbeidstilsynet og Likestillingsombudet kunne opprette egne varsleravdelinger og døgnåpne krisetelefoner for trakassering og personalstridigheter i universitets- og høyskolesektoren på flekken. Mange årsverk kunne settes inn på å granske Galdhøpigger av ”unfinished business”, hvis disse beretningene er mer eller mindre bygd på levd liv. Og det er liten grunn til tro at de ikke er det – tvert i mot. (Foretrekker en selvbiografisk ikke-fiksjon om det akademisk skakke, anbefales professor Carl August Fleischers bok om konflikter i det rettsvitenskapelige etablissement ”reine ord for penga”). (2) Forlagsbransjen tjener penger på miserabel personalforvaltning ved universitetene, mens arbeidsgiver (staten) betaler i form av sykemeldinger, demoraliserte ansatte, tap av kompetent arbeidskraft etc.

 

I Helene Uris De beste blant oss sier en bedugget professor at universitetet er som ”understerilisert hermetikk”. En kvinnelig kollega repliserer: ”Universitetet befinner seg i en tilstand av kronisk botulisme(..) det er lite gunstige vilkår for overbærenhet, lite rom for tilgivelse.” (s. 32). Kronisk botulisme er fellesnevneren i disse tre bøkene. Her skal ikke levnes tvil om at intellektuell redelighet og raushet, enn si alminnelig folkeskikk, er til de grader mangelvare. Faglige fortjenester og gode rykter er til for å devalueres og knuses. Uris og Høimorks hovedpersoner – begge kvinner – blir ofre for utspekulerte, men nokså gjennomskuelige komplott for å få dem ut og vekk. Uris bok kunne like godt hatt tittelen ”de verste blant oss”.

 

Det er akademiske løpebaner som står på spill. Fremgang og suksess – eller undergang, beskrives som parasittisk, for ikke å si en slags vampyrisme. Sjefsblodsugerne fremstilles til dels som Dracula-aktige fyrster over faglige dødsbo, intellektuelt og åndelig bankerott.

 

En av de store bokklubbene reklamerte for Uris bok som ”særdeles vittig.” Dens satiriske grunntone er mest av det mindre sofistikerte slaget. Ironi kan ramme vesentlig når den sneier under overflaten − og i hvert fall lengre enn til høye vrister og fine sko, som det gjøres så mye vesen av hos hovedpersonen, skofetisjisten professor Edith Rinkel i De beste blant oss. Men hvem er egentlig slike skildringer av dyptgående giftighetstilstander i akademia vittig for? For de som er likegyldig til universitetsliv og forskning her i landet bare de får servert en underholdende historie, og som i verste fall bekrefter deres verste fordommer eller antakelser om Akademia? For byråkrater og politikere med pavlovske reaksjonsmønstre til de siste anbefalinger fra ekspertorakler som OECD, EU og UNESCO? Kanskje er det ikke så udelt vittig lesning for studenter som opplever ublide møter med ”systemet”, universitetslærere og/eller administratorer. For eks-førsteamanuensis Uri, som har et ubestridelig fortellertalent og har gjort en vellykket, men ikke helt selvbestemt retrett fra en flott forskerkarriere? Ville en skjønnlitterær beretning om intriger og mobbing i LO blitt markedsført som særdeles morsom?

 

De morsomme vriene virker ofte påtatte. Eksempelvis når Uri skriver at:” Kartongrødvinen hadde gjort henne elokvent”. Er det vittig eller bare affektert å si at et menneske kan ”deleres”, dvs. utviskes? Hvis hensikten er å harselere med akademisk språkføring – et på aller måter legitimt formål – lykkes det bare sånn passelig. Deler av Høimorks tunge budskap om mobbing i akademia i Institusjonen er ufrivillig lattervekkende på grunn av en patetisk overspent og overtydelig metaforbruk. Filosofistudenten og romandebutanten Landgaards språkføring i Herrer i åndenes rike, er i en klasse for seg. Dels føler en seg hensatt til sent 1800- eller tidlig 1900-talls kansellistil. Ellers er den ofte så krøkkete at det kan tyde på at mange års studier ved norske universiteter ikke har bidratt til å heve hans skriveferdigheter. Og denne akademiutleverende og arrogant irettesettende studentens/forfatterdebutantens forbilde er, vel å merke, ingen ringere enn en av den vestlige kulturs største språkvirtuoser, Friedrich Nietzsche.

 

Intrigene i Uri, Landgaards og Høimorks fortellinger om norsk akademia bunner i en (sosial)demokratisk forståelseshorisont. Det gjelder å finne rettferdig anerkjennelse av selvbestemte forventninger, standarder og potensial. Om den akademiske listen er lagt for høyt av fremragende andre, bør den jekkes ned, som når Landgaards hovedperson får tiltvunget seg bedre karakterer. Den akademiske himmel fremstår ikke bare som stjerneløs, den finnes knapt. I en såkalt globaliseringsalder er det en grad av selvsentrert provinsialisme og nærsynthet i disse bøkene som det vel finnes maken til i noen tidligere norske skjønnlitterære skildringer av akademia. Ingen av bøkenes hovedfigurer oppebærer noen dypere sans for akademisk raison d’être, det nasjonale, internasjonale og sammenbindende ved akademisk virke, verken i fortid eller nåtid. Heller ingen bevisst lojalitet eller tilhørighet til et akademisk locus, en institusjon, et Alma Mater i trengselstider, det være seg universitetet i Tromsø eller Oslo. Figurene synes klaustrofobisk loddet til små akademiske underenheter – institutter for samfunnsforskning, futuristisk lingvistikk, filosofi.

 

I mangel av faglig eller annen himling gis dårlig mellommenneskelig kjemi desto større spillerom. Arbeidsmiljøet er en stadig påfylt cocktail av Jantelov, sjalusi og hevn som går på fysisk og psykisk helse løs. I Høimorks bok om et samfunnsvitenskapelig forskningsinstitutt rår den intrigerende middelmådighetens giftige imperium nærmest utøylet. Akademia er de falske manerers univers. Ethvert smil viser seg før eller senere like uhellsbringende som Iagos. Utspekulert undergraving av kolleger er inngrodd som lus på oppstrøms laks. Høimork skriver om et møte med instituttstyreren: ”Jeg hører stemmen min svare dannet imøtekommende, mens jeg tenker at det faktisk er første gang på alle disse årene han spør hvordan jeg har det.” Like etter at fortelleren i Høimorks beretning har begynt i jobben kommer hun inn på kontoret til en vitenskapelig ansatt som er oppløst i gråt. Snart er vedkommende forsvunnet fra instituttet: ”Ingen kommenterte eller forklarte. Ikke spør meg for mye, leste jeg i øynene jeg møtte i korridorene.(…) Vi vil ikke se og vi vil ikke snakke. Det var som om kvinnen aldri hadde eksistert.”

 

Paradoksalt (eller betegnende?) nok, lodder den tidligere universitetsbyråkraten Victoria Høimork (pseudonymet for Mette Hjelmark) med Institusjonen. En historie om makt og avmakt, dypere enn Uri og Landgaard. For det første tydeliggjør hun konflikter mellom administrativt og vitenskapelig ansatte, også kjønnsaspektet ved personalforvaltning. Hun beskriver i detalj hvilke kostnader mer eller mindre kroniske giftighetstilstander i akademia kan medføre for den enkelte og fellesskap. Tittelen skal tydeligvis gi assosiasjoner til galehus og menn i hvite frakker. Boken lykkes i hvert fall i å formidle en sterk fornemmelse av noe innestengt, av gjøren og laden som ikke tåler dagens lys. Som nyansatt konsulent for en instituttbestyrer med et omfattende bekjentskapsnettverk i akademiske og toneangivende politiker- og forskningsbyråkratkretser, opplever bokens hovedfigur å bli brutt ned psykisk. Hun jekkes nedover, i stedet for oppover den administrative karrierestigen, og reflekterer mye over det hun registrerer av samspillet mellom kjerneaktørene, det vitenskapelige personalet, den administrative stab og verden utenfor. I likhet med Uri utlegger hun Akademia som en intrigeverden. De kvinnelige hovedfigurene blir utstøtt – den ene forvist til en høyskole; den andre må finne nytt karrierebeite etter lang tids helsefarlig kamp mot instituttsjefen. Er det helt tilfeldig?

 

Institusjonen, utgitt på eget forlag, er tydelig pseudobiografisk; en ”faksjon” ifølge forfatteren, (3) og skrevet for å ”integrere erfaringer” av mobbingen hun ble utsatt for av instituttlederen og hans klakører. For å anonymisere har hun gjort ”noen endringer i steds- og personbeskrivelser. Noe er trukket fra og noe er lagt til. Alt i et forsøk på en litterær ramme og helhet. Det sier seg selv at jeg ikke har noen mulighet til å gå inn i andres menneskers hoder og deres innerste tanker og følelser og beskrive virkeligheten slik de oppfatter den. Dette er av de tingene i boken som er ren fiksjon.”(s.7). Over halve boken utmaler jeg -fortellerens sjelelig sønderknusende erfaringer i møtet med instituttets indre faglige og sosiale – og mest asosiale – hver-for-seg-alene-bak-kontordøren-liv. Resten beskriver hennes akademiske mobberes motivasjoner og sjeleliv i tredjeperson. Konfliktene hun havner oppi tilskrives sekkekategorien ”mobbing i arbeidslivet”. At selvtilliten fikk en alvorlig knekk etter jevnlig omgang med ”de beste blant oss”, fremgår når hun antropomorfiserer instituttet hvis leder ønsker henne dit pepperen gror:

Bygningen i rød murstein ligger fornemt tilbaketrukket fra gaten bak et solid gjerde. Selvsikkert, uten lyte i den varmrøde teglstensfasaden, speiler bygget seg i den skarpe vårsolen, vel vitende om sin posisjon.(…)På en udefinerbar måte sender det ut signaler om makt. Veltilpasset, solid borgerlig makt. (s.9).

 

Høimork vil la oss kjenne de ”grå massive murer av sorg” denne bygningen omslutter. Ikke bare sorgen til dem som av mer eller mindre forståelige grunner ikke når opp og spyttes ut av systemet som hun selv, men også spyttslikkernes og de resignerte som blir værende, gråter bak dørene og går på akkord med selv for å få bli. Den ”selvsikre” forskningsinstitusjonen svaier på statsunderstøttede fundamenter under et lumsk, politisk korrekt regime innrettet på å suge til seg større offentlige bevilgninger. Mobbingen hovedpersonen utsettes for fører til gjentatte sykemeldinger og vedvarende bruk av antidepressiva og sovemidler. Tross alle brister, levner ikke Institusjonen tvil om at forfatteren har prøvd å reflektere over akademiske arbeidsforhold, så vel som egenarten ved en forskningsinstitusjon, og ikke bare sin egen traurige skjebne. Slik sett virker den autentisk nok. Men forsøket på å gjennomlyse andres handlingsmotiver fortoner seg nesten like lummer som forholdene den angriper. Forfatteren holder ikke sitt løfte om anonymisering. Noen av personene innenfor Institusjonens sorgfulle murer virker påtrengende gjenkjennelig. Er en slik halvveis form effektiv hvis hovedmotivet er å synliggjøre og skape debatt om utbredt mobbing i norsk arbeidsliv (anslagsvis 100 000), slik hun hevder i bokens forord? Professor Fredrik Engelstad, fremtredende medlem av Makt- og demokratiutredningen, takkes i forordet og siteres flittig gjennom hele boken. Boken ville tjent på full anonymisering av sted og personer og utmalende ”innlevelser” i mobbernes følelser og hensikter.

 

Instituttstyreren i Institusjonen er en ”matador” som piner sitt offer, den kvinnelige byråkraten, på det mest ansvarsfraskrivende vis. Offerets forsøk på å forstå og motvirke det vilkårlige maktmisbruket hun utsettes for, manes frem med denne og lignende dramatiske metaforer. Et stykke ut i elendighetsbeskrivelsene stusser en på om det aldri falt fortelleren inn at denne konstante pukkingen på offerrollen, på det hun kaller den ”patriarkalske” akademiske maktens undertrykkingsformer, kaster noen mistankens skygger tilbake på henne selv. Når hun så raskt gjennomskuer ”det selvbekreftende kretsløp” av spyttslikkersk mannlig dominans, kan en undres på hvorfor hun ikke sier klarere ifra, søker bistand hos overordnede, advokat, eller sier opp stillingen. Hun underkaster seg, masochistisk, en akademisk toppfigurs luner, og håper i det lengste at hun blir sett og verdsatt som en arbeidsom og tidvis initiativrik medarbeider. Er slik atferd en variant av det Jon Elster har kalt en akademisk høflighetskultur i Norge? Ifølge Høimork er det ikke bare uhyre vanskelig, men bent frem uhyrlig å ta til motmæle mot disse ”samfunnets støtter” som hun kaller dem, og som attpåtil fester med statsråder på gjestelisten. Boken avsluttes med et siste møte med sjefen der hun signerer en avtale om å si seg opp. Etterpå sitter hun triumferende i bilen. Hun slår på en båndopptaker, skjult i håndvesken, som har foreviget instituttsjefens avskjedsord – at hun ikke passet i stillingen, at han aldri har likt henne og har gjort det han har kunnet for å kvitte seg med henne. Dette hører hun på uten å ta til motmæle. Noe ansikt til ansikt ”straight talk” har da heller ikke Høimork skapt den minste forventning om.

 

Boken reiser pikante spørsmål som: Er det et lite, gjennomsiktig Akademia-Norge som beskrives og som en ikke tør å påtale med rene ord og navn? Kan professorer mobbe ustraffet i årevis, mens selv landets såkalt mektigste, LO-sjefen, må gå? Burde Høimork (og hennes lidelsesfeller) oftere henge bjella på kattene i åpen konfrontasjon på arbeidsplassen? Eller skaffe seg advokatbistand, overlatt erfaringene til dagboken, lagt den i bankboksen, og eventuelt bruke nedtegnelsene hvis det siden skulle være viktig eller nødvendig å sette ”the record straight”? Fungerer arbeidsmiljø-, ombuds – og fagforeningsinstanser i akademia slik de er ment?

 

Ut fra forhåndsomtaler av boken å dømme, forsøkte forlag og presse å skape forventninger om at De beste blant oss ville trumfe Agnar Mykles studentepos ettertrykkelig. Håpet om ”litt offentlig spetakkel” slo ikke til, og den hadde ikke større fornærmende kraft på de som måtte ha ment å kjenne seg igjen i Uris romanpersoner. Promoteringen fridde til det pubertale, som blant annet Sissel Benneche Osvold påpekte. Tenke seg sex på universitetet – som på en hvilken som helst arbeidsplass! Hvilken nasjonsskakende nyhet!

 

I forhold til Mykle er boken dvaske greier på litterærerotiske premisser. Men så er da også erotikken til ”de beste blant oss” tydeligvis en svært underordnet del av frenetisk akademisk selvpromoteringsdrift. Romanens hovedperson, den faglig suverene professor Edith Rinkel forsvinner slik mobbete sekretærer og stipendiater gjør det hos Høimork. Fra en glitrende karriere ved lingvistikkinstituttet ved Universitetet i Oslo til høyskolen i Bø i Telemark. Uten så mye som et knyst, eller kompromitterende båndopptak av sine forfølgere. Hun felles av en fremadstormende ung kvinnelig forsker, som får det til å se ut som om Rinkel har rappet hennes forskningsarbeid, mens det egentlig er motsatt. I Uris legeromansaktige plott gis det lite rom for selvrefleksjon hos protagonistene. Det første leseren får vite om professor Rinkel er at hun har en høyvristet liten fot, skodilla og forakter ”tungnemme mennesker”, in casu en bachelorstudent hun nettopp har frarådd videre studier. Det beste ved Uris fortelling er en god dose poetisk justis. Den suverent tungnemhetsforaktende professor viser seg, tragikomisk nok, å være den mest tungnemme av alle. De vellykkede tror seg gjerne usårbar.

 

Uri formidler skinnet av akademia, det som ligner alle andre arbeidsplasser. En grunn til det kan jo være at en vil spille opp til og tekkes anti-intellektuelle holdninger som det finnes rikelig av i Norge, for eksempel om at akademia og vitenskap ”egentlig” tenderer mot det irrelevante og aparte. (4)Uris institutt for futuristisk lingvistikk, med det gøyale akronymet FUTLING, fremstår som et sted for intrigerende tutlinger/tullinger. Er det kanskje så rart at norsk forskningssatsing er lagt på ”hvileskjær”?

 

I kontrast til Høimork er den akademiske botulismen mer utholdelig hos Uri og Landgaard. Den inngår i ”business as usual” og manipuleres dels gjennom seksuelle erobringer. Den uutalte idé synes å være: If you can’t beat ’em, f**k ’em, i begge de vanligste betydninger av f**k. Man blir uansett hvor mye jævelskap en blir vitne til eller utsettes for (Uri, s.32), ødelegger eller utstøte dem som er bedre enn en selv og ikke tåler trynet på.

 

Det som savnes er de overbevisende, små avslørende detaljer og vinklinger, som gjør disse figurene, spesielt de mest smådjevelske blant dem, til troverdige beboere av et univers som kalles Universitetet – om det ligger i Oslo, Tokyo eller Timbuktu. Gud, eller djevelen, er i detaljene. I De beste blant oss er det heller lite av universitetshverdagens administrative dont – planlegging, rapportering, skriving av søknader om forskningspenger, distraksjoner og trivielle frustrasjoner. Iøyenfallende er også fraværet av uttrykk for omsvøpsløs beundring og anerkjennelse av andre – av at fremgang i vitenskapens verden alltid vil bero på at en står på andres skuldre og deler i andres kunnskaper. Den narsissistiske Rinkel beundrer egne skriverier. I Institusjonen beskrives instituttlederen på lignende vis når han sitter ved PC-en og leser egne formuleringer. Selvgodhet er ikke sjeldent, men at mindre narsissistiske kilder til næring av akademisk virketrang er så godt som fraværende er likevel slående. Bøkene gir få holdepunkter for at akademia drives ut fra annet enn hensynsløs konkurranseånd og karrierejag.

 

Show, don’t tell, er et gammelt råd. Får vi innblikk i hvorfor noen velger/velges til denne type (yrkes)liv, til det Hannah Arendt kalte ”the life of the mind”? Uri godtgjør at Rinkel er mannfolketende, skobesatt og svært ambisiøs. Men hvorfor fremhever Uri at Rinkels kolleger ikke kan ”tilgi” at hun er pen? Hun fremstår som offer for tidens mest utvendige evalueringsmani. Uri følger ikke opp denne tilsynelatende ganske avgjørende egenskapen, og lar den forbli et underkommunisert premiss for bokens intrige. Hva er det Uri vil formidle? At et fordelaktig ytre og akademiske fortjenester ikke er forenlig for kvinners vedkommende? Eller gjelder det begge kjønn?

 

Herrer i åndenes rike er skrevet av Nietzsche-aficionado Stian M. Landgaard, masterstudent i filosofi ved noe nasjonen virkelig kan skryte av, verdens nordligste universitet. Landgaards språkføring alene tilsier at Nietzsche ville betakket seg for den fremtredende plass han er tildelt i denne romanen. Den er så pretensiøs, og bruken av Nietzsche så enøyd, at det dessverre bekrefter ”den gode europeerens” advarsler om den vestlige kulturs blinde selvødeleggelse.

 

I lanseringsintervjuer har Landgaard vektlagt at han stort sett er autodidakt når det gjelder Nietzsche. Den angivelige årsak er mangel på lærere med Nietzsche-kompetanse i Tromsø. Tro det den som vil. Det ville være drøyt å laste Tromsøs filosofiinstitutt for at en student ikke klarer å fremstille Nietzsche, pluss en del andre filosofer, uten å havne i den ufrivillige parodien. Men det er likevel påfallende at ingen av dets lærere offentlig kommenterte påstanden om manglende Nietzsche-kompetanse all den tid flere av dem støttet bokens beskrivelser av kvalitetsreformens uheldige utslag for studentene (gjennom nytt karakter- og gradssystem). Bokens hovedfigur er en, i egne øyne, kronisk underkjent student, som ikke finner seg i en middels karakter uten å gå til drastiske mottiltak i form av trusler, overhøvling og voldtekt/tiltvunget samleie. Utover tilkortkomne lærere, plages han med en lillebror på 12 år som han helst avviser, og som tilslutt begår selvmord. Trass bokens svulstige tittel er han altså verken herreaktig eller åndfull.

 

Den lokale responsen på boken viste at den ikke ble oppfattet som ren og skjær fiksjon. At bokens talerør for kvalitetsreformens angivelige miserer gestaltes som en bråkjekk og brutal bølle lot en ligge. Når denne ”ånden i herrenes rike” stormer inn på kontoret til stipendiaten som har vurdert kursessayet hans, og krever forbudt forhåndsinformasjon om resultatet, blir han så aggressiv over at karakteren er under det han forventer og mener å fortjene, at han tiltvinger seg sex med henne. Coitus gjennomført, ender han opp med A i karakter. Til overmål hudflettes den voldtatte stipendiaten fordi hun har fått stillingen på sviktende grunnlag, med lavere karakter enn en mannlig søker, ifølge overgriperen.

 

Landgaards over 400 siders lange roman preges av flittig notatføring fra forelesninger og seminarer. Superegoistisk, monoman trang til å bli en av de beste blant oss gnis inn med litt filosofisk glans. Hva slags nåtidig akademisk liv eksponeres denne forfatteren for når han skriver som han gjør? Landgaard skrev boken i forbannelse over at han fikk C på en eksamensoppgave etter at å ha klaget på den opprinnelige karakteren B. Forståelig nok. En klager jo i håp om å komme bedre, i hvert fall likt ut. I lanseringsintervjuer, som i boken, har han også gjort et kjempenummer av at en faglærer hadde gitt tilsagn om at deleksamensoppgaven hans sto til en A. Forbitrelsen var derfor stor da han endte med B. Det er vanskelig å tro at eksamenskarakterer forskutteres ved Institutt for filosofi i Tromsø på tvers av all akademisk tradisjon. Skyldes karakterfrustrasjoner overgangsproblemer knyttet til iverksetting av kvalitetsreformen, og/eller mer dyptgående brister når det gjelder å forsvare akademiske standarder? Landgaards skriverier nører opp under mistanker om at kvalitetsreformen ikke bare har åpnet for ”kunnskapsfall”, men for regelrett prutningsmonn når det gjelder bedømmelse av akademiske prestasjoner.

 

Råe beretninger om akademias ufullkommenheter slik de fremgår av disse bøkene, kan sammenholdes med andre, ”virkelige” kilder. Som et økende tilfang av reportasjer om at våre akademiske institusjoner har store ytringsfrihetsunderskudd og ikke makter å ta opp egne mangler på adekvat vis, for eksempel i Forskerforum, medlemsbladet til Forskerforbundet.

 

Akademiske arbeidsplasser verken er eller kan bli intrige- eller drittsekkløse, like lite som andre arbeidsplasser. Men en kan lure på hvilken virkning de akademisk fortrevlete skikkelsene i disse bøkene har på unge lesere, de potensielle rekrutter til akademiske studier og vitenskapelig karriere? Styrker det lyst til å gi seg i kast med lange studier og forskerutdannelse når hovedbudskapet om akademia går ut på at:

1. Kynisme og falskhet rår grunnen. Alle er ute etter å utnytte andre og systemet til egen fordel, hele tiden.

2. Akademia er ikke et bra sted å være med mindre man har helt høyt utviklete, for ikke å si uforbederlige (sado)-masochistiske tilbøyeligheter.

3. Kvinner passer dårlig inn og synes underlagt ”damned if you do, damned if you don’t”- holdninger langs hele den akademiske vei: De er enten for konforme, sniker seg foran menn med bedre meritter; har for mange sko; er for flinke og pene, eller stygge og intrigerende.

 

De tre bøkene formidler sterke fornemmelser av et intenst ubehag ved norsk Akademia. De tynes på at universitetene lider under betydelige legitimitets- og ledelsesproblemer, spesielt på det personalpolitiske område. Mye konfliktstoff fortrenges; noe av det gjenoppstår i fiksjons og faksjons form. Kan det tilskrives kvalitetsreformen at det på få år er utgitt en rekke bøker om det akademiske liv i vår litterære andedam? Jeg tror ikke det. Den har vel snarere bidratt, samtidig med et offentlig klima for øvrig, til å fjerne noe av tausheten omkring organisasjons- og arbeidsmiljøspørsmål i hele sektoren. Disse tre bøkene tyder i hvert fall ikke på at det er politikere eller departementsbyråkrater som først og fremst bør lastes for utilstrekkelig sensibilitet overfor akademiske kjerneverdier. Tilstandene som beskrives kan ikke oppstå i løpet av et par år, men må søkes i institusjonelle forhold av langt eldre dato, uavhengig av politiske reformtiltak og årlig opp- eller nedgang i statlige bevilgninger. Har 68-generasjonen forvaltet nasjonens akademiske arvesølv godt nok? Fremfor alt viser disse beretningene hvor liten og sårbar den norske akademiske ”ulkturen” (Jan Erik Vold) antakelig er, og at den bunner i indre snarere enn ytre forvrengninger av hva akademisk virke bør gå ut på.

Problemet er mye mer fundamentalt. Norsk akademia genererer ikke nok tro og overbevisning verken innad eller utad om verdien av sitt eget virke. Den har ingen trygg, selvsikker grunn, og er dermed lite robust overfor politisk press og nymotens produktivitetsmålestokker (jf. tellekantregimet for publikasjonsvirksomhet). Uten slik selvtillit vil selvundergravingen kunne pågå ufortrødent, og uten selvsagt at noen behøver frykte 68-lignende tilstander.

 

 

 

 

 

---