Islamkritikk har mange former, ikke minst når den kommer fra innsiden. I den senere tid har mange unge muslimske kvinner fortalt sin historie.
Denne artikkelen kunne begynt slik: Med jevne mellomrom rir Hege Storhaug inn i den norske debattoffentligheten, nå senest med boken Tilslørt. Avslørt, og skyter rundt seg som en islamkritisk Calamity Jane. Av og til treffer hun blink med sine påstander, andre ganger blir det bare vådeskudd.
Men det finnes en annen, mer imøtekommende måte. Slik jeg tolker kjernen i Storhaugs prosjekt, er det et forsvar for menneskerettigheter mot en totalitær islamisme og kvinners rett til beskyttelse mot patriarkalske regimer. Verre er det imidlertid at budskapet ofte forsvinner i røyksalvene. Historiene om overgrep blir borte i debatten. Om årsaken til dette er medienes sensasjonsjag eller Storhaugs polemiske stil er en diskusjon for seg selv, som jeg overlater til andre.
Mitt poeng i denne sammenheng er at det er viktig å åpne for muligheten at kunsten (og nødvendigheten av) å kritisere forstokkede holdninger til kvinnen – uavhengig om de er religiøst eller kulturelt funderte – er mer enn bruk av advarsler som av og til når apokalyptiske høyder. Det er med andre ord mulig å sympatisere med Storhaugs intensjoner, selv om man er uenig i hennes midler for å fremme dem. Alternative veier til kritikk er flere.
Et eksempel er den populære romanen Jentene fra Riyadh, skrevet av den da 25-årige, saudiarabiske tannlegestudenten Rajaa al Sanie. Ved første øyekast fremstår den som en saudiarabisk versjon av chick-lit, men den er nok mye mer enn Riyadhs svar på Sex & Singelliv. Den liberale romanen dreier seg om fem venninners omgang med kjærlighet, alkohol og homofili i et av verdens mest konservative land. Gjennom ulike krumspring avslører forfatteren med humor og tristesse hvilke sosiale og seksuelle prøvelser unge overklassejenter fra Saudi-Arabia tvinges igjennom – hele tiden med en vekslende blanding av bitre og håpefulle undertoner.
Med den positive mottagelsen har det også fulgt kritikk. Det handler naturligvis ikke om kongedømmets forbud eller menn som føler seg urettferdig behandlet (til helvete med dem), men hvorvidt boken er representativ kvinners liv i det saudiarabiske samfunnet. Reem Al-Faisal skrev en interessant kritikk, hvor hun sier selv at om boken er underholdende, er det saudiarabiske samfunnet belemret med verre problemer enn at overklassejenter ikke får roser på Valentine’s Day. For ei jente på landsbygda, hvor den kulturelle praksisen er enn verre enn i storbyene, er den daglige undertrykkelsen mye verre. Likevel er boken interessant for enhver som ønsker å forstå kvinneliv i Saudi-Arabia. En god anmeldelse kan leses her, og et essay om fremveksten av slike bøker i Midtøsten kan leses her.
Et annet eksempel er The Veiled Monologues og Is.Man. Disse teaterforestillingene, skrevet og satt opp av nederlandske Adelheid Roosen og tyrkisk-nederlandske Nazmiye Oral, ønsker enkelt sagt å forsvare muslimske kvinners rett til å leve egne liv. Bakgrunnen for stykkene er først og fremst Roosens egen research. I 2002 reiste hun rundt og intervjuet kvinner som alle var født i muslimske land, men som nå levde i Nederland. Samtaleemner var intimitet, skam, seksualitet og kjærlighet. Historier, ritualer, sorger og gleder ble til slutt tolv monologer, modellert etter Eve Enslers velkjente The Vagina Monologues. Stykkene fremføres av muslimske kvinner. En av disse, Nazmiye Oral, er også spaltist i den nederlandske avisen De Volkskrant. Noen interessante refleksjoner av henne kan leses her.
Teateroppsetningens beretninger styrkes av sin kontekst. Nederland er, som de fleste vet, et land hvor konfliktene mellom islamister og andre har nådd langt blodigere høyder enn i for eksempel Norge. Dessuten; da The Veiled Monologues ble spilt i det nederlandske parlamentet i 2003, var en av skuespillerne ikke ukjente Ayaan Hirsi Ali. Tilbakemeldingene var generelt meget gode. Helen Shaw skrev for eksempel i Time Out New York: «Roosen confronts us with intransigent, ugly, frustrating differences. I walked out frothing. Now that’s political theater». Så vidt meg bekjent er forestillingene ikke fremført i Norge, og jeg håper derfor at noen snart setter dem opp.
Det siste, og kanskje beste eksemplet i denne sammenhengen, er dokumentarfilmen Shame fra 2006. Regissert av canadisk-pakistanske Mohammed Ali Naqvi kunne den for ikke lenge siden ses på årets Film fra Sør-festival i Oslo. Filmen forteller historien om Mukhtaran Bibi, bedre kjent som Mukhtar Mai, og burde vært pensum på alle universitetsfag med forgreninger til kulturkunnskap, islam og globalisering. Storhaug-basen Human Rights Service nevner Mais skjebne kort på sin hjemmeside (sakset fra Dagbladet, som for øvrig omtalte hendelsen ved flere anledninger), men Mais historie bør få mer oppmerksomhet enn som så.
Internasjonalt er Mais historie velkjent. I juni 2002 bestemte panchayat, det lokale rådet i Meerwala i Punjab-provinsen i Pakistan, at hennes bror, Shaqoor, skulle gifte seg med en av Mastoi-klanens kvinner. Årsaken var at han skulle hatt intimt forhold med henne, selv om da tolvårige Shaqoor hevdet at dette var løgn. For å gjenopprette Mastoi-klanens ære, skulle dessuten Mai tvangsgiftes med en mann fra klanen. Etter at Mai nektet, vedtok rådet at hun skulle voldtas av fire menn. Før dette skal hennes bror også blitt voldtatt av tre menn.Vanligvis ville Meerwala gått tilbake til sin vante, perverse tilstand etter denne «domsavsigelsen» og «soningen».
Men Mai gjorde noe uventet. Etter et mislykket forsøk på å begå selvmord, tok hun et avgjørende valg: hun ønsket å anmelde overgriperne. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Familien hennes turte ikke å gjøre noe i frykt for represalier fra den mektige Mastoi-klanen. Ikke før den lokale imamen Abdul Razzaq, tro det eller ei, fordømte overgrepet i sin fredagsbønn og sammen med lokaljournalisten Mureed Abbas overtalte Mai og faren til å gå til politiet, begynte ting å skje. Det lokale politiet var ikke akkurat overivrige før andre nyhetsmedier snappet opp hendelsen, og da BBC omtalte saken i begynnelsen av juli, begynte nyhetsinteressen å rulle som en snøball. Presset på det ellers lett korrupte politiet i Jatoi økte, og etter hvert ble seks menn dømt til døden for voldtekten. Dommen mot de seks ble imidlertid omgjort i høyesterett i Lahore: Fem av dem ble frifunnet, mens én ble dømt til livsvarig fengsel.
Det påfølgende juridiske sirkuset er et eget studium verdt, hvor Mai (!) ble satt i husarrest og plassert på Pakistans «Exit-Control List» (de som ikke får forlate Pakistan), men det er det ikke plass til her. Alt dette dokumenteres imidlertid i Shame med et nærvær så ubehagelig intenst, at man får en følelse av å være vitne til et eksperiment i ondskap. Andre kilder bør også nevnes. I samarbeid med Marie-Thérèse Cuny har den tidligere analfabeten Mai utgitt selvbiografien Déshonoreé (finnes også på tysk og engelsk), hun skriver på en blogg på BBC (bare på urdu), og har sin egen kvinneorganisasjon i Pakistan. En fyr ved navn Michael Thompson har en oppdatert blogg om Mais skjebne. Et intervju med Mai selv ligger her. Et intervju med Naqvi, regissøren, fra 2007 ligger her.
De tre alternative eksemplene har minst én ting felles: Fremfor å utbasunere en macho krigsretorikk viser de en pragmatisk vilje til å markere nyanser. Mai, Oral og al Sanie – som kvinner og muslimer – styrker behovet for å redefinere hvem som er «oss» og «dem». Resultatet er at forholdet mellom religion og kultur, samt trosfrihet og menneskerettigheter, får en ny sjanse. I den mye omtalte hijab-debatten, for eksempel, er al Sanies refleksjoner over bruken av hijab i et intervju med Marie Claire verdt å lytte til. Og jeg klarer simpelthen ikke å se hvordan den gjengvoldtatte Mukhtar Mai, som til tross for drapstrusler fremdeles bor i Meerwala og blant annet har bygget en egen skole, skal ha noe eksistensielt til felles med islamister bare fordi hun bærer slør.
Fred på jord skapes naturligvis ikke av språkføre ungdomsromaner, velmenende teateroppsetninger eller hjerteskjærende dokumentarfilmer. Men noen ganger har ordtaket «show, don’t tell» noe for seg. Altså er det mulig at Hege Storhaug kunne tjent på å stå litt mindre i veien for historiene hun ønsker å fortelle. De klarer jentene ofte å fortelle selv, bare de får sjansen.
- Hans Erik Næss er sosiologistudent og kulturredaktør i argument
“Fred på jord skapes naturligvis ikke av språkføre ungdomsromaner, velmenende teateroppsetninger eller hjerteskjærende dokumentarfilmer.”
Riktig observert, selv om det kan virke som Næss lengter etter å la seg forføre av ditto.
Har man lest Storhaugs siste bok?
Jeg bare spør av tillagt vane, da det ofte viser seg at de mest innbitte kritikerne av Storhaug nøyer seg med å synse på heller tynt grunnlag.
Jeg skjønner for så vidt godt hva Næss sikter til. Som en rimelig konservativ mann er jeg ganske så trøtt av alle disse norske feministene, som utstyrt med slosshandsker bekjemper, det være seg den veldig voldelige norske mannen, manglende feminin representasjon i styrerommene og annen undertrykkende maskulin praksis.
Samtidig kan jeg ikke annet enn å registrere, med stor interesse, at når en hardtslående feminist retter slagene mot ”våre nye landsmenn og -kvinner”, da oppstår det lettere forvirring på sentrum-venstrefløyen: hva skal man mene? Og som mange har erfart, hat rettet mot et konkret objekt fordriver raskt slitsom ambivalens. Og man befinner seg igjen i et gjenkjennelig moralsk landskap hvor de gode og de onde er lett identifiserbare. Martine Aurdal prøver så godt hun kan, hun.
Hadde hijab-kritikken på kloden startet og sluttet Storhaug, så kunne jeg vært tilbøyelig til å undersøke om den var utslag av mulig ukoherente mentale forhold i dama. Men så er det da ikke. Det finnes mange, mange hijab-kritikere, også blant muslimene, også blant muslimske kvinner.
Ja, for hvorfor forbød egentlig det Frankrike, det landet i Europa med størst muslimsk innvandring de siste 50 år, hijaben på skoleelever? Og hvorfor har de to mest sekulariserte muslimske landene i Midt-Østen, Tyrkia og Tunisia, forbudt hijaben også på offentlig ansatte? Vet de ikke hva gjør der nede i Tyrkia? Etter 80 år med vellykket statlig sekularisme i et hjørne av verden hvor islamsk dumskap enda har et forbausende sterkt grep, har de ikke greie på hva de holder på med? Har de ikke lært noe på 80 år? Burde egentlig vi fornuftige protestanter her nord si dem et pauli ord?
Det som er den franske, tyrkiske og tunisiske, samt Walid al-Kubaishis, Sara Azmeh Rasmussens, Storhaugs og mange andres påstand er at bak de små, snille, sterke og stolte jentene som Næss er så villig til å høre på, står langt sterkere og langt mindre feminine krefter.
Synlig for den som vil se.
PS! Vådeskudd er ikke bare,bare – de er faktisk dødelige!!