Den konservative kritikken mot liberalismen er vanskelig å få tak på, og bygger i stor grad på gale premisser.
Det er nyttig at de begreper vi bruker i samfunnsdebatten har forholdsvis presise betydninger. Men av og til går presiseringskravet for langt. Det gjelder for eksempel begrepet liberal. Mange oppfatter seg selv som å være liberale, men legger til at dette ikke må misforstås. De er ikke nyliberale, eller ekstremliberale, kanskje ikke engang markedsliberale og for all del ikke libertarianere. Man kan bli fristet til å sitere Shakespeare What´s in a name? That which we call a rose By any other word would smell as sweet. For min egen del bruker jeg bruker uttrykkene liberal/liberalist om hverandre. Det er betegnelsen på personer som er tilhengere av liberalismen.
I Hjemmets store leksikon defineres dette slik:
”Politisk og økonomisk anskuelse som oppstod i annen del av 1700-tallet. På det politiske plan krevde den avskaffelse av adelsprivilegiene, innføring av ytringsfrihet, trykkefrihet, trosfrihet og andre individuelle friheter, samt utvidelse av befolkningens andel av statsstyret… På det økonomiske felt ville liberalismen ha størst mulig frihet for enkeltindividet ved bl.a. næringsfrihet innenlandsk og frihandel over landegrensene… Den økonomiske liberalismens ideer fikk sin første utforming av Adam Smith i boken Wealth of Nations (1776), et sterkt oppgjør med det rådende merkantilistiske system”
Sterk og begrenset stat
Samtidig ble det forstått at det bare var staten som kunne garantere den frihet liberalismen forfektet, samtidig som statens oppgave også måtte være å begrense den enkeltes utøvelse av sin frihet, for å hindre at han skadet andre. Det er her vanlig å sitere John Stuart Mill, On Liberty (1859). For det andre ble det også forstått at statens egen makt kunne misbrukes og det var av betydning å begrense statens muligheter til å forlange at innbyggerrne skulle oppføre seg i strid med sine egne interesser. Her siterer man vanligvis den amerikanske uavhengighetserklæring (1776)
Det er viktig å peke på at liberalisme er et helhetlig syn på hvordan samfunnet bør organiseres. Det eneste alternative systemet går ut på at det er statens oppgave å ”styre” samfunnsutviklingen mot politisk oppstilte mål. Styringen har tatt mange former som senere er blitt sterkt diskreditert, men selve tanken om at det er statens oppgave, på en eller annen måte, å styre landet, står fortsatt sterkt. Professor Ragnar Frisch kalte det sosialplanvelde. Det synes å være en dekkende betegnelse. Kampen om hvordan samfunnet skal ledes, står mellom liberalisme og statsstyre/sosialplanvelde. Liberalismen hviler på en forståelse av friheten som verdi, både økonomisk og sosialt. Det pluralistiske marked er en sentral del av det liberalistiske samfunn. Sosialplanveldet bygger på den oppfatning at landet ikke bør være en kasteball for tilfeldighetenes spill. Man burde ikke, sa Erik Brofoss, si som Doris Day: ”Det som skjer, det skjer”. Politikkens oppgave må være å planlegge og styre utviklingen.
Konservatisme – en holdning, ikke et prinsipp
Konservatisme er ikke en tredje mulighet, i tillegg til liberalismen eller sosialplanveldet. Konservatisme er en holdning, som jeg personlig setter meget høyt, men ikke et prinsipp for samfunnsstyring. Man kan være liberal og samtidig konservativ eller radikal. Og man kan være tilhenger av sosialplanveldet, men samtidig være konservativ eller radikal. Hvis personer som betrakter seg som liberale får den politiske makt i samfunnet, er det forholdsvis klart hva slags tenkning og hvilke preferanser som vil lede dem. De vil avvikle mange av de gjeldende økonomiske reguleringer og satse på markedsmekanismen, de vil endre lover og regler som i unødig grad begrenser det enkelte menneskets frihet og de vil generelt forsøke å redusere statsveldet til fordel for det sivile samfunn. Tilhengerne av sosialplanveldet vil nok også hevde at de er for frihet, men at friheten best blir ivaretatt av fellesskapet gjennom kollektive beslutninger.
Hva vil de konservative gjøre, om de får den politiske makt? Hvis ord i det hele har noen betydning, må man forvente at de konservative vil bevare det som er. Da den ”blå bølgen” for mange år siden seilte i medvind og kunne oppfattes som en oppslutning om liberalismen, var det mange konservative som advarte mot å gå for langt. Den bestående sosialdemokratiske stat var for dem tryggere enn forandringer basert på abstrakte resonnementer om liberalisme. Hayek har i sitt essay Why I am not a Conservative, beskrevet denne konflikt mellom liberalisme og konservatisme.
Konservativ kritikk?
Jeg vil i det følgende drøfte den kritikk av, og de advarsler mot liberalismen, som er kommet fra konservative eller ”borgerlige” politikere. Jeg har gjort flere forsøk på å forstå hva deres kritikk av liberalismen egentlig går ut på, men må innrømme at jeg er langt fra sikker på svaret.
En tenkelig forklaring er at den konservative liberalismekritikk går ut på at vi ikke må være markedsfundamentaliser og tro at markedet løser alle problemer. Svakheten ved denne forklaringen er imidlertid at den rammer en oppdiktet motstander. Jeg har vært i denne bransjen en del år og kjenner ingen som vil hevde at alt kan overlates til markedet og at dette vil løse alle problemer.
En annen forklaring er at advarslene er rettet mot enkelte former for adferd som støter dannede, borgerlige mennesker. Grådighet, demonstrativ fremvisning av rikdom, overdådig luksusforbruk og lignende blir av og til fremholdt som eksempler på liberalismens eller rettere sagt markedsøkonomiens skyggesider. At mange velger det jeg vil kalle en vulgær livsstil kan være riktig nok, men jeg har store vansker med å se hva vi kan gjøre med det, og egentlig også hvorfor vi skal forarge oss over det. Velstående mennesker har alltid, på en eller annen måte, vist frem sin velstand. De synlige bevis som tidligere tiders overklasse har etterlatt seg, regnes i dag som Europas kulturskatter.
En tredje forklaring på den konservative kritikk av liberalismen er den som Minervas redaktører viste til i en kronikk i Aftenposten (8. november). De skrev:
”I en tid som setter likhetstegn mellom fellesskap og stat, må en slik konservatisme minne om alt som ikke er eller bør være politikk. I en tid som setter likhetstegn mellom frihet og egoistisk selvhevdelse må en slik konservatisme minne om verdier som ansvar og anstendighet. I en tid som altfor lett ofrer frihet for trygghet, må en slik konservatisme minne om at vår frihet, om den synes aldri så selvsagt, er både hardt ervervet og alltid skjør”
Forfatterne slår her begge veier, men jeg vil i det følgende spesielt drøfte hva vi kan gjøre med ”en tid som setter likhestegn mellom frihet og egoistisk selvhevdelse”. Hvorvidt påstanden generelt sett er riktig, kan diskuteres, men at det er enkelte eller kanskje mange mennesker som ikke skiller mellom frihet og egoistisk selvhevdelse, kan være riktig nok. Er dette et politisk problem?
Det er ikke sjeldent at det blir påpekt at liberalister forstår Adam Smith feil. Han var ikke bare markedsliberalist. Han var også moralfilosof. Det blir fremstilt som en liberalismekritikk at enkelte liberalister ikke forstår at Wealth of Nations må leses i sammenheng med Adam Smiths tidligere The Theory of Moral Sentiments. Adam Smith var ikke bare opptatt av at vi alle skal oppføre oss i vår egen interesse, men også i andres interesse.
Adam Smiths oppfatning av hvordan vi bør oppføre oss, en oppfatning som formodentlig ikke skilte seg ut fra den moraloppfatning som var vanlig på hans tid, var at alle burde utvise en viss ”benevolence”, ikke minst fordi slik adferd ofte ville være belønnende. Men det er grenser for hvor langt veldedigheten kan praktiseres, blant annet fordi vi vanligvis ikke vil vite hvilke handlinger som vil være gunstige for mennesker vi ikke kjenner. Vi kjenner i realiteten meget få, men våre handlinger har virkninger for et stort antall. Wealth of Nations handler om hvordan samfunnet bør være innrettet, tatt i betraktning at vi er som vi er, både omtenksomme overfor andre, men med egeninteressen som hoveddrivkraft. Hans svar var at offentlige myndigheters reguleringer bør vike for frie markeder. Dette vil øke nasjonens velstand.
Adam Smith selv så ikke noen motsetning mellom det han hadde hevdet i The Theory of Moral Sentiments og det syn han ga uttrykk for i Wealth of Nations. Etter at Wealth of Nations var gitt ut, reviderte han sitt moralverk, uten å foreta noen store endringer.
Det er imidlertid antakelig riktig, som Håkon Lorentzen hevder i en kronikk i Aftenposten (15.november), at liberal politikk i Norge har vært mer orientert mot markedsliberalismen, enn mot å etablere en ”sivil liberalisme. Her er mangelen på politisk nytenkning åpenbar”. Denne påpekning kan ikke oppfattes som noen liberalismekritikk, men mer som en påpekmning av en unnlatelsessynd. For min egen del har jeg i lang tid, i skrift og i tale, argumentert for at den viktigste liberale oppgave må være å gjøre staten mindre, å dempe det politiske ambisjonsnivå.
Ett eksempel på det økte politiske ambisjonsnivå er politikkens invasjon i kulturfeltet. I bind VI av Norsk Idéhistorie peker forfatterne på at etter annen verdenskrig har politikerne uten sjenanse gjort selve kjernen i det sivile samfunn til et statlig ansvar:
”Mens staten litt etter litt trakk tilbake sin kontrollerende hånd på det økonomiske feltet, invaderte statlige initiativer det kulturelle feltet så massivt og vellykket at svært få kulturaktiviteter etter hvert kunne drives uten omfattende statlige støtteordninger. Initiativet til flere og bedre støtteordninger kom ikke fra staten alene, men også fra dem som ble begunstiget av støtteordningene”
Det er all grunn til å støtte Minervaredaktørene i deres kamp for det sivile samfunn, deres syn at stat og fellesskap ikke er det samme og at ikke alt bør være politikk. Men denne kampen må rettes mot tilhengerne av sosialplanveldet. Liberalister er ikke deres motstandere.
- Egil Bakke er tidligere direktør i Konkurransetilsynet, og en aktiv skribent og samfunnsdebattant.
