1. Fokuseringen på religiøse symboler i det offentlige rom.
2. Fokuseringen på hijab som et religiøst symbol.

Det første synes jeg er rart, fordi jeg ikke kan si at jeg oppfatter noen endring i antall eller tetthet av religiøse symboler rundt meg. Jeg tror eksponeringen mot religiøse symboler i det offentlige rom har vært temmelig konstant de siste 50 år – minst. Men jeg registrerer en annen forskjell, en positiv sådan; mangfoldet i de religiøse symbolene jeg blir eksponert for har økt voldsomt. Og mangfold er jo stort sett bra. Essensen av religion er jo kultur og sivilisasjon, så jeg er glad for mangfoldet.

Forøvrig har jeg til gode å møte Muslimske jenter som bruker hijab ut i fra religiøse hensyn. Religion sier for enkelte noe om å tildekke håret, men det kan jo gjøres på mange måter. I Malaysia, som eksempel, bor det Muslimer, Hinduer, Kinesere (litt forskjellige religioner), og Kristne om hverandre. Hvordan kan da McDonalds ha identiske uniformer til alle? Jo, de åpner for at Muslimene kan ha på cap’en bak fram, og velge en størrelse for stor, slik at skjermen dekker nakken og håret får plass inni. Men caps er neppe et religiøst plagg!

Siden total anonymisering i form av maske allerede er ulovlig i en rekke kontekster, er det lite radikalt å kreve forbud mot burka og andre klesskikker som ikke viser stort mer enn øynene. Men det muslimske sløret, hijab, viser hele ansiktet, det dekker kun til håret, ofte bare delvis. Det er sågar ingen grunn til å forby det. Som Snoen også påpeker, vi aksepterer Davidstjerner, uavhengig av hvorvidt denne kan knyttes Sionismen som ide, og hvorvidt dette er en rasistisk og nasjonalistisk eksess. Vi tillater våre medborgere å bære Palestinaskjerf, uavhengig av de terroraksjoner som har blitt utført i navn av dette symbolet. Vi tillater hammer og sigd, helt uavhengig av hvorvidt vi knytter det til handlingene til Stalin og andre kommunistiske forbrytere. Vi har heller ikke forbud mot å bære et svastika – selv om vi har forbud mot å hylle Adolf Hitler. Vi er tolerante, og det burde ikke være noe som helst problem for det norske samfunn å tolerere at enkelte jenter velger å bære hijab – helt uanvhengig av hvilke identitetsmessige og politiske budskap de sender ut. Vi skal tolerere såpass.

Det vi ikke skal tolerere er at noen blir tvunget til å kle seg på en måte de ikke ønsker. Enten det er ved å forby klesplagg, eller påby dem. Vi tvinger ikke Jøder til å bære Davidstjerne – men vi forbyr den ikke heller. Både påbud og forbud ville vært en ekstrem eksess, en grotesk krenking av individets integritet. Så vil vi heller ikke at Muslimske jenter skal tvinges til å bære hijab – men vi kan heller ikke forby den. Så hva skal vi gjøre?

Dette må sees i et større perspektiv. Problemet er ikke hijab som sådan, problemet er maktforhold innad i familien, og innad i den sosiale gruppen. Det er disse maktfoholdene man må gjøre noe med, ikke hijaben. På dette området er problematikken rundt hijab nært knyttet til problematikken rundt tvangsekteskap. Ekteskap mellom en norsk statsborger og en utenlandsk statsborger er i utgangspunktet en flott ting. Den utenlandske statsborgeren er sikret integrering gjennom sin norske ektefelle, landet får tilført sårt trengt arbeidskraft og kompetanse, og eldrebølgen minimeres. Til enhver tid er det ca 25000 norske studenter, i gifteklar alder, som studerer ved Univeristeter og Høgskoler i utlandet. Dersom 10% av disse tar med seg en ektefelle hjem, har eldrebølgen fått seg et kraftig skudd for baugen. Men med tvangsekteskap, som med hijab, angriper man et forsåvidt legitimt problem, en krenking av et individs integritet, med håpløse virkemidler. Et forbud mot hijab vil krenke alle de som bruker hijab av egen fir vilje, og som synes hijab er viktig for å vise sin identitet. Ved å sette umulige krav til den som ønsker å stifte familie med utenlandsk ektefelle krenker vi f eks alle de studentene som har vært i utlandet. Og vi skader norsk økonomi. Vi skal være forsiktige med å forby ting i hytt og pine, vi må prøve å finne problemene bak det vi ikke liker. I begge disse tilfellene er det maktforhold innad i familien. Disse kan vi ikke endre på ved å forby hijab eller familiegjenforening, mend et betyr ikke at de er uforanderlige. Her kommer noen tiltak vi bør styrke for å endre slike maktforhold:

1. Gratis norskopplæring til alle. Gjerne knyttet opp mot rettigheten til kontantstøtte, ledighetstrygd, og andre velferdsgoder. Kvinner som går på språkkurs flere ganger i uka er nødt til å skape seg et nettverk, og de kommer vekk fra mannens kontroll i hvertfall for noen timer. Dette vil svekke mannens makt, helt uavhengig av om hun lærer norsk eller ikke.

2. Mye bedre mottakssenter for de som blir utsatt for vold i hjemmet, og en utbredt aksept og sympati for de som må gå i skjul for sin egen familie. Vi må vise at storsamfunnet er der for deg.

3. En inkluderende skole. Vi trenger en skole hvor barn møtes, og hvor deres vennskap aksepteres, uavhengig av hvor deres foreldre enn skulle komme fra, hva de gjør, og hvor mye de tjener.

4. En ordensmakt som prioriterer maktmisbruk i hjemmet, og lovhjemler som styrker individets integritet. Dette er vanskelig, ofte mtstridende, men desto viktigere at det gjøres ordentlig. Forbud mot enkelthandlinger, som å bære hijab, er svært i hvertfall et svært lite egnet virkemiddel.

Forøvrig vil jo en boikott kun segreregre samfunnet vårt. Vi burde oppsøke de som er diametralt uenige med oss, og snakke med dem. Vi burde behandle dem med respekt, og prøve å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og vi må forvente at de gjør det samme med oss.