Hvis norske politikere tør, kan vi få verdens beste klimapolitikk og et mer rettferdig og næringsvennlig skattesystem på en gang.
Regjeringen vil at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2050. Det skal i hovedsak skje ved å kjøpe klimakvoter i u-land og ved å lande på månen… det vil si, utvikle teknologi som kan skille ut CO2 og injisere den tilbake i reservoaret og øke uttvinningen. Virkemidler som også gjør at vi slipper å endre vår livsstil, og til og med vil tjene mer på oljen som vi selger – den teller bare i andre lands CO2 -regnskap. I statsbudsjettet for 2008 bevilger regjeringen 505 millioner kroner til å kjøpe klimakvoter for av et statsbudsjett på 745 milliarder kroner. Sannelig ambisiøst! At dette kvotekjøpet bare bidrar til en svak oppbremsing av økningen av klimagasser, ikke til noen virkelig reduksjon, forbigås i stillhet. I tillegg kommer 1,125 milliarder i subsidier til StatoilHydro for å rense CO2 fra gasskraftverk.
Lapskaus
De rødeste og grønneste vil kutte mer hjemme, men det fremstår mer som moralsk selvpisking, enn rasjonell politikk for reduksjon av klimautslipp. Alle partiene fra Høyre til SV vil spare energi og få mer fornybare energikilder, men for å få det til serverer de en lapskaus av enkelttiltak, snarere enn helhetlig planer: Støtteordninger til enøk, vindkraft, småkraftverk og forskning; satsing på biodrivstoff, elektrifisering av sokkelen, skattelettelser til bestemte biltyper. Åslaug Haga vil satse mer på bioenergi (som sikkert passer landbruket bra. Tilfeldig? Neppe!). Samtidig vil man ikke ha kjernekraft, for kjernekraft er visst farlig.
En rasjonell klimapolitikk må erkjenne: Vi må i henhold til FNs klimapanel redusere klimautslippene med opptil 80% CO2 -ekvivalenter, og vi må gjøre det fortest mulig (hvorvidt klimapanelet har rett er en annen debatt). I første omgang er det selvsagt samfunnsøkonomisk riktig å investere først der man får mest kutt for pengene, og rense kinesiske kullkraftverk for lavere pris enn gasskraft her hjemme. Men deretter må det kuttes i utslippene fra den rike verden, rett og slett fordi det er her det meste av utslippene er. (Unntaket er utslipp fra avskoging av regnskog). Å betale u-landene for å bremse sine utslipp, og dermed sin utvikling, så vi kan fortsette festen, er ikke bare utbytting og avlat på en gang – det vil heller ikke virke om så alle U-landene kuttet utslippene, fordi 80% av utslippene er i I-landene.
Symbolpolitikk
Vi trenger en kombinasjon av energisparing og nye energikilder. Men mange løsninger som foreslås i Norge er mest symbolpolitikk: Forsert elektrifisering av sokkelen vil redusere utslippene til havs, men inntil ny energi bygges ut, fører det til at Norge må kompensere ved å importere mer energi fra utlandet, fra russisk kjernekraft eller tysk kull. Storsatsing på biodrivstoff vil føre til økt press på dyrket mark, økte matpriser for verdens fattige og økt avskoging. Støtteordninger til fornybar energi og utvikling av rensetiltak – og f.eks. å fjerne fordelsbeskatningen for firmabil for el-biler som mitt eget parti Venstre vil – fremstår som byråkratiske over-bekken-etter-vann-enkelttiltak. Og hvor skal strømmen til el-bilene komme fra?
Bruk markedsmekanismene!
Det beste er det enkleste: Øk prisen på klimautslipp, ved å sette en saftig ekstra kostnad på klimaeffekten pr utslippsenhet ved utslippskilden, og øk prisen på energi for å stimulere til energisparing. Da vil markedet selv sørge for energisparing, utvikling av biler med mindre utslipp, utvikling av rense- og lagringsteknologier for klimagasser. Fornybar energi vil vokse frem når de energikildene som slipper ut klimagasser blir dyrere og mindre konkurransedyktige. Dyrere fossil energi vil også stimulere til mer kjernekraft, som klart har sine ulemper, men klimaendringer skaper den ikke. Nei til kjernekraft er dobbeltmoral, inntil det finnes et realistisk alternativ.
På samme måte er det feigt å ikke tørre å si at reduksjon i klimautslippene vil gå ut over vår levestandard eller forbruk – med mindre man, som Lavutslippsutvalget, nærmest vedtar at teknologien ordner opp.
Alt dette vet formodentlig både økonomen Jens Stoltenberg og de fleste politikere utmerket godt. Hvorfor pusler de da med særtiltakene? Politikere, særlig i sentrum og til venstre, tror ofte at de må detaljstyre alt. Men hovedsynderne er oss selv: Velgerne. Ola Nordmann vil ikke betale 20 kroner literen for bensin. Derfor tør ingen politikere å foreslå noe slikt, og satser heller på særtiltak der svien er mindre synlig.
Kinderegget
Hvis ikke… de borgerlige partiene – dvs Høyre, Venstre og kanskje KrF; FrP tror som kjent ikke på klimaendringer og holder bensinprisen hellig – virkelig tør å satse på kinderegget: Innfør et skattesystem med flat eller svakt progressiv skattesats, meget høyt bunnfradrag og fjern alle kompliserte fradrag, skillet mellom arbeid og kapitalinntekt, skjermingsmodellen for aksjeutbytte (noe av det merkeligste en Høyrestatsråd har klekket ut), formuesskatt, arveavgifter etc. Og fjern alt som heter toll. Klin så til med saftige avgifter på utslipp av klimagasser og gjør energi så dyrt at energisparing tvinger seg frem, og utvikler alternative energikilder. For å dempe sjokket noe bør man innføre det flate skattesystemet med en gang, men innføre avgiftene over noen år, slik at både privatpersoner og næringsliv får tid og penger til å tilpasse seg og gjøre investeringene. Men målet må gjøres klart fra første stund. En slik omlegging vil ikke bare redde miljøet, den vil spare store summer i norsk skatte- og avgiftsbyråkrati, forbedre den vanlige manns rettssikkerhet overfor og forståelse av skattesystemet, forenkle hverdagen for både privatpersoner og næringsliv, og det vil frigjøre personalressurser i det offentlige til helse, omsorg og til å virkelig ta skattesnyterne.
Trenger vi si ”Kindereggeffekten”? Hvem tar utfordringen? Vil de borgerlige fortsatt nøye seg med å småflikke og overgå hverandre i mål for utslippskutt mens de kjefter på Jens? Vil de fortsatt feige ut ”av hensyn til konkurranseevnen” når det virkelig gjelder? Eller tør de ha en visjon som både er bra for miljøet og næringslivet – og gir større frihet for folk flest?
- Karsten Eig er stipendiat ved Universitetet i Tromsø
100% enig. Men dette er nok desverre like sannsynlig som at amerikanerne innfører et saftig gebyr på bensin. Vi kan bare håpe.
Hvis dette innebærer en avgift på lavkvalitetsprodukter av plast fra Kina og slike ting, er jeg med. Forbruket av unødvendige gjenstander er det store problemet. Å sette en avgift bare på energibruk løser ikke miljøproblemene.