Populisme, rot og samrøre – flere avsløringer om Berlusconi forsterker inntrykket av et Italia i krise.
Få steder er historien så til stede som i Roma. Om det er ruinene som lurer rundt hvert gatehjørne, eller mimrebildene fra 50-tallet som henger i hver en bar, eller alt det historiske grumset som ennå langt på vei forklarer italiensk politikk, spiller mindre rolle. Historien ser deg! Og enda bedre – du ser historien. Noen ganger er den tydeligere enn andre ganger. Slik som nå. Historien er i ferd med å spille oss et av sine merkverdige puss. I hvert fall har den gitt oss en av sine ironiske påminnelser om at lite er nytt under solen. I en og samme uke har følgende tre hendelser funnet sted:
Én – man har oppdaget det man tror er hulen der ulvemoren skjulte og tok hånd om tvillingene Romulus og Remus – selve opphavet til myten om Romas grunnleggelse og åsted for en hel egen kult i de gamle romernes tid. Oppdagelsen av hulen leder naturlig nok tankene til både journalister og menig mann mot historien om den romerske republikken – dens grunnleggelse, dens liv og dens fall. Få historiekapitler kan lære oss så mye om politikkens vesen som det om den romerske republikk. Det er en historie om kamp mellom rettsstat og tyranni, og mellom politikk og populisme – mellom dem som så republikken i seg selv som mål og mellom dem som hadde makt og ikke system for øye.
To – avisen La Repubblicas har avdekket samarbeid mellom RAI (italiensk rikskringkasting) og Mediaset (den andre store aktøren i italiensk medieverden – eid av Berlusconien selv) i form av noe man kan kalle foreningen for Berlusconis fremme. Avdekkingen kommer som følge av en etterforskning av holdingselskapet til Berlusconis tidligere tallknusere Luigi Crespi, og viser til telefonkontakt mellom en rekke av Berlusconis støttespillere – alle strategisk plassert i viktige posisjoner i de to selskapene. Det er langt i fra første gang Berlusconi pluss medier er lik rot. Hans dobbeltrolle fikk Europarådets Venezia-kommisjon til å uttale seg kritisk til mediesituasjonen i Italia [1]. Europeisk offentlighets kritiske holdning til ytringsfrihetens kår i Italia er for en stor del basert på den uhørte blanding av private interesser og politisk makt som Berlusconi står for. Italienerne er like klar over dette som resten av Europa. Likevel er det sjeldent at anklagene er så vel fundert og så åpne som denne ukens.
Tre – den samme Silvio Berlusconi proklamerer stiftelsen av et nytt parti (om det skal hete ’Frihetspartiet’ eller ’Det Frie Folk’ har Han ennå ikke bestemt seg for). Stuntet kom uventet på de fleste – inkludert tannpastaglisets samarbeidspartnere i sentrumhøyre-koalisjonen. Nettopp i det mange trodde Italia gikk mot et topartisystem etter samlingen av flere venstrepartier i ett parti – Det Demokratiske Partiet –tidligere i høst, hopper kongen av høyresiden selv av toget og går sine egne veier. Onde tunger vil ha det til at det skjer fordi han var i ferd med å miste tronen til andre prominente høyrepolitikere – meningsmålinger viser nemlig at han ikke ville vært en suveren ved valg av leder til et nytt, samlet høyreparti.
Uansett – med dette dør antakelig Forza Italia, og en tidligere relativt samlet opposisjon brekker neste samtlige ben. En kommentator sa det noe resignert – ”vi burde visst at et toparti system i dette landet er en umulighet”. Berlusconi anklages nå av lederene for kristendemokratene i sentrumspartiet UDC, Pier Casini, og høyrepartiet Allianza Nazionale, Gianfranco Fini, for populisme – ”Italia trenger prosjekter, ikke populisme”, har de skrevet i et åpent brev til Cavalieren. Svaret fra oven (Berlusconi) taler for seg selv: ”Hvis de (Casini og Fini) forsetter slik, er det meget bra for oss. Vi kommer til å ha velgerne, de får ha prosjektene!”
Å vinne folkets gunst
Berlusconis slagord er frihet. Den unionen som nå har slått sprekker, ble kalt Casa della Libertá. Ungdomsgrupperingene til Forza Italia kalles Circoli della Libertá. Så ofte han kan få det til smetter han inn med sitt ønske om nyvalg slik at majoriteten igjen kan få styre, og det italienske folket kan få tilbake sin frihet. Hvilke friheter han faktisk sikter til er på det beste litt ullent.
Den gamle Romerrepublikken kan neppe kalles et demokrati, men kampen om folkets gunst var likevel beinhard, og å vinne den var essensielt for dem som ønsket å oppnå politisk makt. Såvel Cæsar som Octavian visste å forføre folket med gaver og fine ord. Men mest slående var deres løfter om å ’gjenreise republikken’. Til tross for at de med våpen i hånd hadde voldtatt republikken og dens institusjoner, klarte de å vinne gehør for at deres handlinger ville redde den samme republikken fra undergang. Men i det de brøt lovene republikken var fundert på, underminerte de republikkens vesen, helt til den til slutt var ugjenkjennelig. Først da kunne den knuses. Silvio Berlusconis skamløse bruk av ordet ’frihet’ viser at lite er skjedd i politikken siden Cæsars dager.
Allmenne historier
Man sier om gode historier, de sanne såvel som de oppdiktede, at de er allmenne – de har noe å lære mennesker uavhengig av tid og sted. Romerrepublikkens historie er like aktuell i dag. Forførende ord brukes i partinavn og slagord overalt i verden. Frihetspartiet. Folkepartiet. Det demokratiske partiet. Kunsten å sjarmere velgerne er også viktig uansett hvor og når man befinner seg – man ikke gjøre som John Kerry og tro man kan vinne dem uten sjarm. Dessuten må man fortsatt love velgerne gull og grønne skoger. Barnehageplasser, varm skolemat, skattelettelser, økt frihet til enkeltmennesket eller mer til dem som har minst er alle samme typer argumenter. Mennesker forandrer seg i det hele tatt ikke så mye, de kan forføres og forledes hvis de blir lovet det de helst vil ha.
Nettopp fordi mennesket er slik, og fordi politikerne vet at velgerne er slik, er rettsstaten et skjørt vesen som lett kan bukke under for populistiske bevegelser. Det moderne Italia er helt klart i faresonen, slik Romerrepublikken var det for 2000 år siden. Cato – romerrepublikkens fremste forsvarer, døde og tapte slaget om rettsstaten. Hvem nå den moderne Cato måtte være, får vi håpe ikke historien gjentar seg på alle punkt.
[1]’Opinion on the Copatibility of the Laws ”Gasparri” and ”Frattini” of Italy with the Council of Europe Standards in the Field of Freedom of Expression and Pluaralism of the Media’ 2005
